Den lengste januarmåneden

Januar har alltid føltes lang. I 2015 bodde vi i California i januar, det føltes som et halvt år eller mer. Men det var en god følelse. I år bor vi i kalde Oslo i en pandemi og det føles som om tida står stille.

Dagene går, jeg våkner, det blir lyst, jeg er på jobb hjemme eller ute i verden, vi planlegger og lager middag, vi spiser den, det er mørkt igjen, jeg legger meg tidlig og sovner seint, våkner igjen, det blir lyst, jeg er på jobb, hjemme eller ute i verden, jeg leser nyheter og følger med på hva som skjer. De har stengt ned nesten hele byen nå, to dager etter at de egentlig åpna for besøk igjen. Jeg gleda meg til å se menneskene mine og vi avtalte å samles i vår lille kohort, dagen etter avlyste vi det igjen.

Så kom nedstengninga. Nå skal de lette på tiltakene igjen fra neste uke, leser vi på NRK, og noen minutter seinere kommer det et nytt nyhetsvarsel på NRK om at det er oppdaga tre tilfeller av villsmitte av det muterte viruset i Oslo. Det blir nok ikke noe av de lettelsene helt enda. Sånn har det vært hele veien i denne pandemien, ting går fort og allikevel går det for sakte. Viruset sprer seg og vi halser bak, forsøker å forstå det, gjøre det riktige.

I januar har jeg sett en mengde TV-serier jeg har sett før, en god del filmer jeg har sett før, nesten ikke hørt noe på musikk annet enn på musikkquiz, lest noen bøker, ikke skrevet stort. Jeg forsøker å finne trøst, i en mjuk katt, i varmen fra kroppen til samboeren min, et annet menneske å klemme, snakke med, bo sammen med. Jeg tenker på våren og at den bare er to små måneder unna, men om alle skal være like lange som januar, så er det lenge til. Men alt som er lenge til, er plutselig der. Og alt som føles som om det var i går, er milevis unna. Tida er merkelig sånn.

Vi levde en gang, vi klemte og gikk på quiz ute, vi var på konsert, sto i lange køer, dulta borti hverandre, snakka høyt, sto som sild i tønne på bussen om morgenen, håndhilste, lente hodene på skulderen til noen, highfiva, tok toget til andre land, så ut av vinduene mens landskapet endra seg. Utenfor vinduene her ser jeg snøen som ligger i bakgården og den blå, kalde januarhimmelen. Men en gang kommer den samme utsikten til å være grønn og full av syriner. Utsikten endrer seg her også, bare mye saktere enn på et tog.

Jeg har ikke stort å fortelle, det gjør det vanskelig for meg å skrive til dere – dagene er seige og glir inn i hverandre. Det er mørkt, så blir det lyst, så blir det mørkt igjen. Jeg har alltid pleid å gå i hi i januar, følt meg som en brunbjørn i hjertet, venta på våren. Men livet har liksom vært der ute selv om jeg har vært inne. En bar med lys å gå til, en venn å møte over en øl eller kaffe, en konsertbillett i hånda, en lang dag på kontoret – ikke hjemmekontoret, og så plutselig en dag du kjenner sola varme og åpner vinterjakka: våren. Den finnes der framme, jeg må ikke glemme det.

En kommentar til «Den lengste januarmåneden»

  1. Januar er en langsom måned. Kom over et boktips fra ei jeg kjenner – og tenkte på deg! Boka er Olive av Emma Gannon. Den tar opp det å ikke ville ha barn.

    Fra Goodreads: «The debut novel from the Sunday Times bestselling author, Emma Gannon.

    Independent.
    Adrift.
    Anxious.
    Loyal.
    Kind.
    Knows her own mind.

    OLIVE is many things, and it’s ok that she’s still figuring it all out, navigating her world without a compass. But life comes with expectations, there are choices to be made, boxes to tick and – sometimes – stereotypes to fulfil. And when her best friends’ lives start to branch away towards marriage and motherhood, leaving the path they’ve always followed together, Olive starts to question her choices – because life according to Olive looks a little bit different.

    Moving, memorable and a mirror for every woman at a crossroads, OLIVE has a little bit of all of us. Told with great warmth and nostalgia, this is a modern tale about the obstacle course of adulthood, milestone decisions and the ‘taboo’ about choosing not to have children.»

    Håper februar har begynt bra!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.