Jeg har pleid å oppsummere året mitt, skrive litt om hva jeg gjorde de forskjellige månedene, men 2020 ligger bak meg som en eneste stor mølje. Jeg hadde et håp om å være friskere, likne mer på meg selv, skrive ny bok, bo i København, spise moreller hele sommeren mens jeg dingla med beina fra en brygge, drikke mer øl, danse mer, være oppe seint, klemme venna mine, kysse fyren min. Jeg var nyoperert på nyttårsaften i fjor, og jeg var litt bedre på starten av året. Jeg fikk psykolog! Det var noe. Da året ebba ut for et par uker sida var jeg sykere igjen, og venta på ny time på sykehuset, og selv om jeg har gått til psykolog en gang i uka siden i sommer, så er jeg jo ikke angstfri og frisk, men jeg er på vei et sted – det er da enda noe.
Jeg føler at innleggene jeg har skrevet i løpet av 2020 egentlig oppsummerer året, men her er noen ting jeg husker:
Jeg husker at å gå til jobb om morgenen var noe av det beste jeg visste.
Jeg husker at hjemmekontor også blei bedre av at jeg gikk en tur, gjerne med Caspar Eric på øret, som snakka til meg fra en leilighet i lockdown i København der han skrev et dikt om dagen og leste dem opp i en podcast jeg kunne høre på.
Jeg husker at jeg var redd for verden, for å bli sjuk, for at det aldri skulle ta slutt, for at jeg skulle miste jobben.
Jeg husker at jeg søkte jobb på Tronsmo i sommer og at jeg fikk den og nå jobber der annenhver helg. Jeg husker en dag i sommer da jeg sto på jobb i kjole og vi snakka om bøker og sjefen sa noe som fikk meg til å le høyt, og så måtte tørke en tåre mens jeg sa: Jeg elsker å være her med dere! For jeg elsker å være der med dem. Tronsmo er det beste som skjedde meg i 2020. Jeg elsker hver eneste time jeg får tilbringe der.
Jeg husker at jeg var på quiz hjemme i stua over internett, flere ganger i uka, både på våren og gjennom høsten. Jeg fikk et fast quizlag, som faktisk må dele førsteplassen som det beste som skjedde i 2020, Utbryterlaget og Tronsmo deler førsteplassen, det er plass på pallen.
Jeg husker at jeg var på sommeravslutninga på Verkstedet-quizzen i Torshov-parken og at vi drakk øl fra kjølebag og satt med avstand på to pledd og i noen campingstoler og at det blei mørkt og fullt av mygg før vi rusla hjemover.
Jeg husker at vi gikk turer med en meter mellom oss og drakk kaffe ute på våren mens vi snakka om verden og koronaen og jeg lurte på om jeg skulle kjøpe munnbind selv om det ikke var påbudt. Jeg kjøpte munnbind og var glad for det noen måneder seinere.
Jeg husker at vi kjøpte middag og brunsj fra Galgen så ofte vi kunne for at de skulle overleve restriksjonene, noen ganger spiste vi ute i bakgården, andre ganger spiste vi i stua, et par ganger spiste vi der.
Jeg husker timene hos legen min der vi snakka om den dumme kroppen min og legen min rynka brynene og tok flere tester, sendte henvisninger, spurte hvordan det gikk med meg.
Jeg husker timene hos psykologen min der jeg noen ganger begynner å gråte for ting jeg ikke visste jeg var lei meg for, og andre ganger går derfra og har andre tanker enn jeg har hatt før om ting jeg har gnura på i årevis.
Jeg husker at jeg skreiv en romanstart i København før jeg reiste hjem tre uker før jeg skulle. Jeg husker at jeg ikke skreiv mer på det før november. Jeg husker at jeg skreiv 150 sider i november og at det kanskje var greit at jeg hadde spart på det siden mars og ikke skrevet noe før jeg lot det rase ut av fingertuppene mine i løpet av en hektisk måned.
Jeg husker stemmen til Phoebe Bridgers.
Jeg husker at jeg ringte vennene mine og snakka med dem mens jeg gikk en tur rundt i nabolaget mitt.
Jeg husker at J kilte meg på ryggen til jeg sovna hvis jeg var bekymra og ikke fikk sove.
Jeg husker at vi lagde mat hjemme, hele tida, at vi var lei av hjemmekontor og sofaen og at vi ikke bare kunne dra ut på eventyr, drikke oss fulle og være ute seint.
Jeg husker at jeg ikke har klemt mamma siden før mars.
Jeg husker at jeg ikke har klemt pappa siden før mars.
Jeg husker at jeg klemte Andreas da vi kom av bussen i Arendal i sommer, da vi heiv oss rundt og dro på en liten sommerferie til Sørlandet og at øya mine fyltes med tårer da jeg så ham og jeg spurte: kan jeg gi deg en klem? Jeg har bare vært her i ukesvis, svarte han, jeg tror ikke vi er sjuke, og jeg kasta meg om halsen hans for den første klemmen fra noen andre enn J siden mars.
Jeg husker nesten ikke hvordan det føles å ikke ha vondt noe sted.
Jeg husker vi hadde en Roskilde-dag i parken da vi skulle vært fulle på et jorde i Danmark.
Jeg husker at jeg var på Veronica Maggio-konsert 5. mars og følte at det var skummelt å være der. Det sto antibac på noen av bordene og jeg følte at det ikke var nok, vi sto bakerst og jeg var engstelig, og vi dro hjem før det var ferdig.
Jeg husker penicillin-kurene fra i sommer, fra desember.
Jeg husker den ene koronatesten jeg har tatt fordi jeg plutselig hosta litt i sommer, det var 30 grader og jeg gikk til teststasjonen, det tok en time å gå en vei og jeg var nervøs for nesetesten, men det var halstesten som var vanskelig. Testen var negativ og jeg slutta å hoste dagen før jeg fikk resultatet. Jeg satt i vinduet og så ut på verden mens jeg venta på å få slippe ut.
Jeg husker den første dagen uten jakke i april.
Jeg husker vi bada på Sørenga hver dag i en uke i august.
Jeg husker at antibac-en på noen butikker lukter tequila.
Jeg husker dyne i sofaen, det beste jeg veit.
Jeg husker at vi så Druk på kino på Vega og at den var helt fantastisk, årets beste film, jeg får den på DVD i februar og kommer til å se den igjen og igjen og igjen.
Jeg husker at selv om jeg er sjuk og ikke fikk alle de seine kveldene jeg håpa på, alle klemmene jeg ønska meg, skreiv ferdig en bok, var fitter, happier, more productive, så vil jeg fortsatt bare være her, for alltid, det har ikke endra seg, selv ikke i en pandemi. Det har bare blitt sterkere. Jeg vil være her, jeg vil være her, jeg vil være her.
Jeg vil løpe ute når våren kommer, jeg vil drikke øl, jeg vil være frisk og glad og middelmådig, jeg vil klemme venna mine, jeg vil ringe dem på telefonen og si hallo, jeg vil jobbe og skrive og ha dyne i sofaen, jeg vil fylle varmeflaska så den varmer kroppen min utenfra og jeg vil fylle hjertet og varme kroppen innenfra med alle gode ting, samle det sammen som ekorn som forbereder seg til vinteren. Det er her hele tida, rundt oss, alle de små tinga jeg elsker.
Jeg går fortsatt til jobb om morgenen, eller en runde i nabolaget, og det er fortsatt noe av det beste jeg veit. Jeg gleder meg til den første dagen uten jakke. Til den første utepilsen. Til den klemmen jeg veit kommer, den må komme. Vi skal klemme igjen. Og neste gang jeg ser Veronica Maggio spille, skal jeg ikke være engstelig for å bli sjuk – da skal jeg bare hoppe og drikke øl sammen med alle dere andre. Det kommer bedre dager.
På mandag skal jeg på sykehuset og kanskje finner de noe de kan fikse. Og hvis ikke, så finner jeg forhåpentligvis en måte å leve med at den ikke kan fikses. Hver mandag er en mandag nærmere våren og sommeren, i hvert fall, det er enda noe!