Om å være redd for at sommeren er over før den har begynt og for at kroppen skal slutte å bære meg – men sommeren er her og kroppen lever fortsatt

Jeg hadde to ferieuker i slutten av juni og fylte dem med konsert, første vaksinedose, bøker, bøker, bøker, et bad, en quiz, noen øl og ganske mange vanlige timer og dager. Nå er det juli og som vanlig kommer den melankolske «nå er det snart over, tida renner ut mellom fingra dine og du kan ikke stoppe den, sommeren er over før du rekker å skjønne at den er her, midtsommer har vært og nå blir det bare mørkere og mørkere!»-julifølelsen jeg har hvert eneste år. Her jeg sitter nå er det jo ikke mørkt og det skal heldigvis være lyst og varmt i noen uker til før høsten kommer og jeg må ta på meg strømpebuksene igjen. Men det nytter jo ikke å grue seg til det, for jeg sitter her nå, i sofaen vår, med en katt på foten og en fyr i den andre enden og utafor har det regna i hele dag, men jeg har jogga allikevel.

Jeg bor jo i en kropp som skremmer meg, daglig, er det et angstanfall eller har jeg fått en mystisk sykdom? Jeg veit aldri hva det er, og da hjelper det ofte å jogge. I dag var en sånn dag. Så jeg reiste meg plutselig fra frokostbordet og skifta til joggeklær, løp ut i regnet og begynte på runden min. De første fem minuttene gikk bra, så stoppa jeg for å gå og klarte ikke å begynne igjen. Jeg var svimmel og det prikka i hendene mine og jeg tenkte: hvis jeg faller nå, finner noen meg da? Så trakk jeg pusten og gikk videre, kjente hjertet slå i brystkassa, og som vanlig tenkte jeg både at jeg kom til å dø og at det bare var angsten som lurte meg. Så jeg fortsatte å gå, og da jeg kjente at jeg kunne begynne å løpe igjen, så lovte jeg meg at jeg bare skulle stoppe hvis jeg var framme og ferdig med runden – eller hvis jeg måtte besvime eller kaste opp. Og så løp jeg. Etter fem minutter og 0,67 kilometer til (jeg løper sakte) så var jeg i gang og det kjentes ut som at jeg kunne løpt i minst en time. Jeg løp og løp, forbi vinduer og folk, over fortau og gangfelt, langs Tøyenbadet og grafittiveggen, forbi en mann med en hund og vanndammer jeg tok sats og hoppa over for å ikke bli enda våtere.

Og da jeg stoppa var jeg hjemme igjen. Det hjelper alltid å løpe. Jeg er glad jeg kan det, hver gang jeg løper blir jeg glad for at jeg kan det. For at denne kroppen min, som jo motarbeider meg ofte (føler jeg) også samarbeider med meg, at den bærer meg gjennom byen min, ut på joggetur når alt føles håpløst.

Jeg jobber resten av juli, med noen få dager fri her og der, og det går fint. Jeg må gripe sommeren når jeg kan. Slenge meg i sjøen på vei til jobb. Jogge når jeg kan. Lese bøker på kveldene. Møte venna mine på en uteservering, selv om jeg må hjem tidlig.

For et år sida var vi noen dager på Sørlandet, sommerparadiset til A og familien hans. I år skal vi ingen steder, jeg skal være bokhandlerske og oppholde meg innafor Ring 3 i Oslo. For 16 år sida dro jeg aleine på Quart-festivalen denne uka for å se Thomas Dybdahl, jeg hadde ikke hotellrom, bare en togbillett til og en togbillett hjem igjen morgenen etter. Jeg var 19 år og jeg reiste med en spøkelseskoffert i hånda der jeg hadde en bok og solbriller, en lommebok og kanskje en genser. Jeg så Ane Brun i sola og Thomas i sommernatta, og så sov jeg på hotellrommet til ei venninne som fant meg i mengden og sa jeg måtte bo hos henne. Det ordna seg, men når jeg tenker tilbake på det nå, så kan jeg ikke skjønne at jeg bare reiste sånn, uten en plan (eller, planen min var å gå rundt til morgentoget gikk, kanskje låse meg inn på offentlig toalett og sove der om alt annet feila, sånn tenker en bekymringsløs 19-åring uten penger til hotell) – men det er fint å tenke at det ordna seg, og at jeg en gang var en sånn, som bare gjorde sånt.

Sommeren før pandemien kom, så bestilte jeg en tur til Hellas den siste uka i september, den siste i sesongen, og jeg var så redd, jeg var 33 år gammel og grua meg til å være aleine i Hellas, til å fly, men Ving gikk konkurs og jeg slapp å ta fly, og dro bare til Malmö og København i stedet. Jeg hadde ingen back-up-plan, men jeg lagde en, klokka seks om morran på Gardermoen. Jeg hadde penger i banken og en uke ferie som hadde gått i dass. Nå er jeg 35 og tenker på den uka jeg skulle vært i Hellas, at jeg håper jeg får reist dit igjen, til Parga, til sirissene, det turkise vannet og den lokale ølen. Jeg klarer ikke helt å se for meg at verden skal tillate det igjen, men i september får jeg andre vaksinedose og hvis kroppen min fortsatt bærer meg, så kommer det kanskje en ny sesong i 2022. Eller 2023.

Mens jeg venter, så er jeg her, i Oslo. Joggende i regnet. Dette er også et liv, og det er mitt. Om kvelden leser jeg bøker og later som at jeg sitter på en balkong, selv om jeg bare sitter i stua mi. Med vinduet åpent kan jeg høre 37-bussen og en og annen sparkesyklist suse forbi. Sommeren er her nå, i regnet og sola, og i august skal jeg se Ane Brun i Tøyenparken. Kanskje hun spiller den låta si om Gillian Welch, som jeg hørte første gang på Quart i 2005. Det er hundre år sida, og det føles nesten som i går.

Lat som at dere hopper!

Da jeg var 18 år var jeg på min første Bigbang-konsert. Jeg tror det var på Slottsfjell, jeg kan ikke huske noen før det, men det ble den første av mange – veldig mange. I nedstengninga har jeg sett mye på TV, drømt om bedre tider, og en av de fineste kveldene var med konsertfilmen til Bigbang som ligger på NRK – Play louder. Den fikk meg til å huske hvordan det var å være på konsert, nesten på ordentlig, den fikk meg til å huske folka, hvordan det føles å stå inntil noen man ikke kjenner, hvordan det føles å se på bandet, følge med på trommisen, bassisten, beina til gitaristen, stortromma, lysa, kjenne hvordan musikken liksom omfavner oss, alle oss, vi som står der, foran, i mengden.

Pandemien har fått meg til å savne mange ting, men konserter er nok i den øverste bolken. Og i går var jeg på konsert igjen. Jeg så Bigbang på Sentrum Scene, jeg hadde to billetter, en til meg og en til J, vi sto i kø klokka sju og holdt en meters avstand til de foran oss. Vi fikk velge et bord med plass til to, og valgte et nesten inne ved veggen, jeg liker å få lov til å sitte på konsert, selv om jeg gjerne skulle stått – eller nei, jeg vil ikke stå, jeg vil hoppe. Uansett, 19.59 skrudde de av lyset og publikum jubla, selv om det var få av oss, lagde vi mye lyd. De begynte med låta jeg tidligere på dagen hadde sagt at jeg ønska meg da A spurte. «Long Distance man», en evig favoritt.

08.59 samme morgen gikk jeg gjennom Gamlebyen kirkegård på vei til min ukentlige avtale på Oslo Hospital og så tikka meldinga jeg har venta på inn på mobilen min: Hei LCS, du er herved innkalt til… leste jeg og hoppa av glede før jeg booka vaksinetime. Jeg var glad, og så ble jeg redd. Gleden min liker å ha med seg angsten, som om gleden kjører spark og ikke vil kjøre avgårde uten å ha med seg redselen og angsten på setet foran seg. Sånn er jeg og sånn er det. Men selv om jeg er redd (for hva da? for å dø, for å bli sjuk, for å få alvorlige, sjeldne bivirkninger) så skal jeg ta vaksina. For jeg er redd for hva som skjer om man ikke tar den også. (for hva da? for å aldri kunne klemme igjen, for å aldri bli ferdig med dette, for å aldri se Bigbang spille igjen)

Øystein Greni, som jeg har båret gjennom publikum ved flere anledninger i tenåra og tidlig 20-åra, så ut på Sentrum Scene og sa, litt ut i konserten: «Dere aner ikke hvor godt det er å spille for dere igjen. Vi fikk lov til å begynne for litt sida, for 50 stakkars publikummere som mente vi spilte for høyt, og det var jo døllt, men vi ga jernet vi. Dere kan egentlig se på dette som å være på Bigbang-konsert i Tyskland i 2003.» Vi jubla. «Men dere synger garantert høyere enn tyskerne på denne låta her.» Så begynte han på «Wild bird», og vi sang – vi sang høyt. «Lat som at dere hopper!» ropte han uti låta og vi trampa i gulvet under bordet og heiv henda i været, gjorde så godt vi kunne med begrensningene vi hadde på våre faste plasser i salen.

De spilte «Something special», de spilte «Saturn Freeway», de spilte «Oslo Bowl», «Glory Chord» som glei rett over i «Welcome to the mountain» og da var jeg så glad og jeg klappa så hardt at jeg hadde vondt i både kinna og henda, Julius lente seg over til meg og sa: Jeg har ikke sett deg så glad på lenge. Jeg bobla over og etter konserten satte vi oss på Internationalen og drakk en øl ute mens folk var samla på Youngstorget for å se på fotball-kamp, de jubla med jevne mellomrom, men jeg veit ikke hvem som spilte eller hvem som vant. Jeg veit bare at jeg er så glad jeg en gang var 18 år gammel og blei med en jeg var forelska i på Bigbang-konsert. Jeg veit at jeg er glad jeg er 35 år gammel og fortsatt blir like lykkelig av å høre gitaren til Øystein Greni. Jeg veit at jeg er redd, men modig på samme tid.

Når dette er over vil jeg på minst titusen konserter. Og jeg håper ti av dem, i hvert fall, er med Bigbang. Igjen og igjen og igjen.

 

Hva er det du vil?

Så, du skal bare gi deg, da? 10 000 bøker i Tyskland, og det var det, nå er du ferdig? Redaktøren min så på meg, halvveis med et flir, halvveis med rynka bryn. Han hadde spurt om jeg skreiv noe og om han fikk noe snart, og jeg sa: jeg får det ikke til.

Jeg står opp hver dag og jeg skriver ikke. Jeg legger meg hver dag og jeg har ikke skrevet noe. Jeg har et par førsteutkast som kan bli noe, men i stedet for å jobbe videre med dem, så lar jeg dem ligge, orker ikke ta tak, dra dem fra hverandre, forbedre dem. Å skrive et dårlig førsteutkast er jo også en jobb, et arbeid, men når det ikke trenger å være bra, så føles det ikke så farlig eller vanskelig. Det er når man skal gjøre det bra at alt stopper opp for meg.

Mens jeg har skrivesperre på Galgeberg, har boka mi blitt trykka i totalt 10 000 eksemplarer i Tyskland. Det er jo helt sinnsykt. Jeg skreiv den boka i 2018, eller – jeg skreiv en helt annen bok i 2018, men den blei til Aldri, aldri, aldri og den lever videre der ute, men når jeg ser på den, så skjønner jeg ikke at jeg skreiv den, at jeg klarte det, at det kom fra meg. Og jeg skjønner i hvert fall ikke hvor jeg skal ta det neste fra. Dette slitne huet i denne slitne kroppen, som drømmer om den jeg en gang var, som skreiv for å kjenne noe, for å redde noen, kanskje meg sjøl, kanskje noen andre. Nå sitter jeg her og skriver ingenting.

Jeg ser Reprise på nytt og husker den jeg var som så den på kino for første gang. Jeg drømte om å bli forfatter og jeg skreiv hele tida. Jeg skulle skrive den kjærlighetshistorien som skulle få alle hjerteknuste 20-åringer til å grine og så få tilbake trua på kjærligheten. Jeg husker at jeg hørte på filmmusikken som Ola Fløttum lagde og at jeg lukka øya og kjente det i hele kroppen, hva jeg skulle, hvor jeg skulle, hvem jeg skreiv om. Jeg visste noe da, som jeg har glemt.

Erik reiser til Paris og skriver bok. Jeg reiste til Paris og hata det, men så reiste jeg til København i stedet og der skreiv jeg bok. Eller, jeg skreiv et førsteutkast, og så skreiv jeg nesten ferdig året etter. Jeg tror ikke jeg må flytte til en annen by for å skrive bøker, jeg skreiv Aldri, aldri, aldri her jeg sitter nå. Men jeg veit at jeg må skjerpe meg og slutte å være redd. Eventuelt må jeg fortsette å være redd, men i hvert fall skjerpe meg.

Jeg var redd for mye da jeg var 20, men jeg var også mye modigere enn nå. Jeg tenkte alltid at hvis jeg bare blei voksen og trygg, så ville alt ordne seg. Nå er jeg voksen og trygg, jeg bor i en leilighet jeg eier sammen med samboeren min, ingen knuser hjertet mitt, jeg har penger i banken og har blitt forfatter, og så sitter jeg her og er redd for å gjøre det jeg en gang likte aller best.

Blir du glad av å skrive? spurte J, og jeg svarte ja uten å tenke meg om. Etterpå tenkte jeg lenge på det, det kverna i meg i dagesvis. Jeg ble glad av å skrive da jeg skreiv før, i hvert fall. Men nei, jeg blir ikke glad av det nå, jeg blir lei meg og litt sint. Hvorfor det? Fordi jeg ikke får det til. Så det er jo ikke sånn at skrivinga gjør meg trist, det er det at jeg ikke får det til som gjør meg trist.

Jeg snakka med psykologen min om at jeg ikke klarer å ta valg, at jeg alltid er redd for å skuffe folk. Du glemmer en viktig person nå, sa hun og så på meg. Hvem da? Hun svarte ikke, og jeg så på den store, grønne planta hennes som står i hjørnet. Jeg tenkte på alle menneskene i livet mitt og sa nei, jeg tror ikke jeg har glemt noen. Hun var fortsatt stille. Hva da, meg selv, liksom? sa jeg. Så begynte jeg å grine.

Deg selv, sa hun. Hva er det du vil?

Jeg vil skrive, sa jeg. Jeg vil ha mer tid og så vil jeg skrive.

Ja, sa hun.

Dager som går, altfor sakte og samtidig altfor fort

Jeg hører på en dansk podcast som heter Aldrig mor, du finner den her.  Agnes snakker med mennesker som har valgt et liv uten barn, for å finne ut hva som venter henne om hun også velger – som hun tror hun vil – å forbli barnløs. Jeg gikk i vårsola og hørte på de første episodene, og den som rørte meg mest hittil var den der hun snakker med venninnene sine, som vil ha barn, om hva som skjer når de blir mødre. Tror du at vi vil fortsette å være venner? Ja, sier de. Ja, men det blir nok en periode hvor det forsvinner litt – for det er jo stressende å være foreldre, livet endrer seg og vi kommer jo ikke til å møtes like ofte som før. Neeei, men vi vil jo alltid være venner.

Livet endrer seg hele tida, for alle, enten man får barn eller ikke. Men jeg har tenkt mye på det i det siste, nå i pandemien hvor vi alle jo sitter hjemme i hvert vårt hjem og det ikke er noen steder å dra, ingen mennesker å møte, datoene glir inn i hverandre og jeg har ikke lenger noen avtaler å forholde meg til som før gjorde at jeg visste hvilken uke vi var og hvilken dag som var den 10. eller 15., nå er kalenderen min tom bortsett fra quizzene jeg går på og legetimene jeg har og viktige datoer flyr forbi uten at pandemihjernen min registrerer at bursdager bor på de viktige datoene. De er bare dager som går, altfor sakte, og samtidig altfor fort.

Jeg fyller 35 om snaue to uker og flere av vennene mine har fått barn. Jeg tror ikke de er borte, selv om jeg ikke ser dem, men jeg tror livet har endra seg, som det jo gjør. Vi som pleide å danse hele natta, danser ikke lenger. Vi som pleide å drikke øl midt i uka møtes ikke lenger etter jobb. Vi som pleide å spise middager sammen, besøker ikke hverandre lenger i byleiligheter eller kollektiv, vi spiser middag med familiene våre. Og det går fint.

Jeg ble rørt av den ene kvinnen Agnes snakket med, som rådet henne til å skaffe seg noen barnløse venner. Jeg tenkte på mine egne venner, både de med barn og de uten, på hvordan vennskap endres over tid; noen blir digitale – det er noen som jevnlig får en mail av meg eller et postkort, og noen som svarer. Noen blir sterkere i perioder og vi treffes ofte, til vi ikke treffes like ofte. Noen ebber ut og andre kommer til.

Jeg så Mannen som elsket Yngve på nytt for et par uker sida, det er en av tinga jeg gjør når jeg trenger trøst, ser filmer jeg kan utenat. Det fine med å se ting om igjen er at jeg jo endres fra gang til gang, og at de samme, gamle filmene kan virke nye – eller i hvert fall virke på andre måter – enn forrige gang jeg så dem. Denne gangen var det ei linje som festa seg hardere enn de andre: Kor mange venner har du, Jarle? Helge Ombo står foran ham i garderoben, og så lener han seg inntil ham og sier, lavere: Og kor mange venner har eg?

Jeg elsker den filmen for sitt portrett av forelskelse, vennskap og tenåringsangst, for hvordan den viser akkurat hvordan det er å være 17, enten det var på 80-tallet eller nå. Da jeg var 17 hadde jeg et av de mest definerende åra i livet mitt, det blei slutt mellom meg og kjæresten min fordi jeg blei forelska i en som skulle vise seg å bli et av de viktigste menneskene i livet mitt, selv om vi ikke var kjærester så lenge. – og selv om vi aldri snakker sammen nå. Det er med kjærester som med venner, det er ikke nødvendigvis de som har vart lengst som betyr mest (men noen ganger er det jo det også, så klart).

Jeg satt på en trapp i sola med ei venninne jeg hadde da jeg var 17, vi bor i samme nabolag og møtes til en kaffe med jevne mellomrom. Vi snakker om livet og verden, om litteratur og filmer, om gamle dager og gårsdagen. Hun baker surdeigsbrød og kjeks nå i pandemien og jogger lenger enn meg, og vi misliker begge å ha hjemmekontor. Men vi liker begge å ha sola i ansiktet og sitere Reprise, da – som nå.

Ei annen venninne av meg fra jeg var 17 har nettopp fått sitt andre barn, og vi har ikke møtt hverandre siden det var lov å møte folk, men jeg får små videosnutter av den lille familien og de gjør meg så glad. Når verden likner seg selv igjen, så skal vi klemme og spille brettspill. Det er godt å tenke på der framme et sted.

Pandemien har gitt meg nye venner også, jeg har et quizlag jeg snakker med nærmest daglig og som får meg til å føle meg mindre ensom, selv om vi sitter på hver vår tue og bare er sammen digitalt. Når det blir lov å samles igjen, så skal vi quizze sammen i virkeligheten med penn og papir og ikke gjennom en skjerm og et googledoc.

Jeg vet ikke helt hva poenget mitt med dette var, annet enn å anbefale den podcasten og tenke litt rundt venner og livet. Nå har jeg gjort det. Nå skal jeg hente meg en brusboks i kjøleskapet og klappe katten som ligger i sola. I kveld er det musikkquiz og i helga skal det være 17 grader – i skyggen. Jeg håper du har en venn å sitte i sola med, eller en å sende en video til, eller en mail eller et postkort.

Hold ut!

Hypokonderen fra helvete

Vi har alle dårlige dager, dårlig selvtillit. Kanskje har vi fått en dårlig anmeldelse en gang, enten i avisa eller fra noen som har lest noe vi har skrevet, eller sett noe vi har gjort. Du redda ikke verden denne gangen heller, prøv på nytt. Kanskje skriver du ikke like mye som du skulle ønske, kanskje fikk du ikke stipend i år heller, kanskje legger du deg på gulvet og tenker: skjerp deg, slutt å grin, bare gjør det, bare gjør det bedre! Men blir liggende.

Men på sånne dager har jeg ting jeg pleier å si til meg selv, mens jeg planlegger hva neste skritt blir. Og en av tinga er dette: det finnes folk som ikke liker Girls (gærninger). Det finnes folk som ikke liker Johan Harstad (at det går an, jeg forstår det faktisk ikke). Og det finnes folk som ikke liker Daughter, Stine Pilgaard, Pedro Carmona-Alvarez, Frode Grytten, Heidi Furre og alskens helter (WTF?!?) Så at noen ikke liker meg eller skrivinga mi, det skulle faktisk bare mangle. Og man må faktisk bare leve med det. Det skjer. Det skjer hele tiden. Det kommer til å fortsette å skje. Resten av mitt liv. Deal with it! Og FFS: bare gjør det igjen, Strømsborg, og gjør det for faen bedre.

Så i den anledning, så tenkte jeg å poste dette. Dette er talen fra min redaktør til meg, fra slippfesten jeg ikke ville ha da Du dør ikke utkom – i 2016, som er hundre år sida, jeg veit, men som vi altså hadde likevel. Jeg var jo redd for den boka. Så redd for det som kunne og skulle bli sagt om den, jeg tror jeg fikk bingo på det meste. Men jeg lever enda, og jeg skreiv en bok til – og kommer forhåpentligvis til å skrive flere. Men her er talen.

En evigaktuell oppmuntring til meg sjæl, og kanskje også deg:

De fleste forfattere er sin egen verste redaktør. Verste i forstanden: streng, utålmodig, utilgivende osv.

Linns stadige, og jeg begynner å mistenke evige, klagesang ser ut til å bli: dette går ikke, vi må utsette, jeg får det ikke til, jeg veit ikke hva jeg driver på med, det handler jo om ingenting, Nils, ingen kommer til å lese en bok om ingenting.
Jeg har allerede mista
det jeg aldri har hatt.

Sist gang var for et par uker siden, ETTER at boka var ferdig for lengst og ute i butikkene. VI sto på busstopp på Torshov.

Jeg sa: og allikevel går du hjem og forsøker å skrive om ingenting igjen. Etter hver eneste avvisning og krav om utsettelse, puster du ut, setter du deg ned og prøver på det samme på nytt. Og kanskje du skal stole litt mer på det? At det ligger noe veldig stort og allment i det du så fortvilt forsøker å innbille deg er ingenting?  Og det du ikke tror er historier vokser opp til å bli historier hver gang. Og det du i mørke stunder skjeller ut som tafatte karakterer gjør deg allikevel beskyttende, begeistra og tidvis forelska. Det er ikke så lenge siden du sto ved siden av meg på jobben og sa: dette sier du faen meg ikke til noen, men Eva er ganske kul.

Forfatteren blir litt som en bokser som mellom rundene ikke fatter hvordan hun skal få has på motstanderen, han er for god, hun har ikke en sjanse, hun veit ikke hva hun driver på med der ute, ingen slag treffer og snart svimer jeg av, herregud, boksing, hvem sin geniale ide var det?

Det var dessverre din, Linn.

Så uten større ado enn det… ta fantastisk godt imot:

Den fryktsomme fighteren

Det engstelige endelikt

Det livredde lukkøye

Den skrekkslagne sluggeren

Eller rett og slett

HYPOKONDEREN FRA HELVETE

Linn «Du dør ikke, men jeg trur kanskje jeg dør om et øyeblikk» Strømsborg

*

Jeg lover å reise meg opp fra gølvet snart, tørke tårene og sette meg for å skrive. Jeg lover.

Jeg begynte å grine, og så slutta jeg ikke

Det går ikke så bra lenger. Ikke at det egentlig har gått så bra, året som har gått har vært absurd – det har vært pandemi og vi aner ikke når den tar slutt. Jeg har alltid vært kjent for å krisemaksimere, men denne gangen klarte jeg ikke engang å overdrive, min største frykt (bortsett fra å dø!) er liksom overgått av virkeligheten. Vi sitter her og utenfor herjer et virus som jeg i hvert fall ikke vil ha, selv om jeg ikke er i risikogruppa. Jeg vil ikke ha høy feber, jeg vil ikke hoste så jeg ikke får puste, jeg vil ikke miste smakssansen eller luktesansen min, jeg vil ikke få blodpropp, hjerneblødning, fatigue, jeg vil ikke legges inn på sykehus, jeg vil ikke bli andpusten av å gå opp en trapp eller glemme hva jeg skulle hente på kjøkkenet. Jeg vil være frisk. Og jeg vil ikke smitte andre som eventuelt blir sjukere enn jeg kanskje blir.

Denne uka har jeg gått rundt med gråten i halsen, og til slutt brast demninga og da var det som om jeg ikke klarte å holde igjen noe lenger – jeg gråt og gråt og gråt. Jeg gråt så jeg hulka, som jeg gjorde da jeg blei dumpa da jeg var 15, dere veit, sånn grining som gjør deg rød i hele ansiktet og får deg til å hikste ukontrollert. Jeg gjemte meg under dyna som om jeg var et barn igjen, og det slutta ikke.

Jeg føler at jeg konstant har gråten i halsen og det skal ingenting til for å tippe meg over kanten. Jeg er flau over det, men jeg er også overraska over at det ikke skjedde før. For et år, dere. Og det er mer igjen! Nå varsler Oslo strengere tiltak og sier at sosiale sammenkomster skal bli forbudt. Jeg trodde de var forbudt allerede, så godt følger jeg med, eventuelt: så asosial har jeg blitt.

Ellers kan jeg melde av hendelser denne uka som gikk: jeg var på quizzer på internett, vant ingen av dem. Tapte en av dem, gjorde det middels pluss på de andre. Alle var gøye. På Eriks Verkstedet-quiz fikk jeg til og med en shoutout i fasiten, fordi et av svarene var Kent (vær så god, Linn) og jeg grein litt da også, men da var det gledestårer. De finnes også.

Jeg gikk tur til Kampen bondegård, som jeg pleier, og prøvde å se på hønene, jeg liker dem så godt, men fordi det er kaldt, så har de fått et ekstra glass så de er vanskelige å få øye på, men det er bra de holder varmen. Jeg lærte seinere den dagen at hønene heter  Guri og Malla, og bor i Kaklebu. Det gjorde meg glad. Jeg drakk gode alkoholfrie øler (eller staves det øller i flertall? Veit ikke.) og noen med alkohol, den ene kvelden satt jeg oppe altfor seint og så på musikkvideoer. En av favorittene mine for tida er Tiëstos The business som er en slags zombievideo der en fyr blir vekka til live igjen for en siste kveld, han danser så kult og når sola står opp smuldrer han opp og blir til støv. Den gjør meg glad og trist på samme tid, i låta synges we’ve had a million, million nights just like this, og jeg tenker på alle kveldene der vi levde og festa og drakk for mye og dansa oss svette og varme og var inntil folk vi kjente og ikke kjente, tett i tett i strobelysa. Det er lenge sida en sånn kveld, livet har endra seg også pre-pandemi, men fordi ingen kan ha sånne kvelder lenger, så savner jeg dem enda mer, om det gir mening.

Jeg hørte på boka Olive av Emma Gannon på lydbok, den gjorde meg glad. Den handler om å ikke ville ha barn og minner om en annen bok jeg kjenner godt, foråsiresånn, men den er annerledes allikevel. Den var uansett veldig fin.

Lørdag kveld satt jeg og så på Den du veit og lo høyt da Arkimedes plutselig bestemte seg for å slutte å være grasiøs katt og heller være en klomsekatt og velta en øl ned i tastaturet på mac-en min, så den slutta å funke. Jeg anbefaler programmet Den du veit, som er et musikkquiz-program med høy humorfaktor, jeg anbefaler ikke å søle en Tuborg Lite med mangosmak i macbooken, den dør av det. Eller, den døde ikke helt, så nå sitter jeg her med et eksternt tastatur, og har fått hjelp til å hente ut alt innholdet. Jeg hadde ikke planlagt å kjøpe ny pc, men det skal jeg vel få til.

Kanskje jeg kan bruke stipendpengene som skulle brukes på København-skrivetur på ny mac, for det er lenge til jeg kan reise til København igjen. Man kan ikke skrive bok uten noe å skrive den på, så det er en grei bruk av penga.

Jeg så Berrum og Beyers ettårsmarkering av korona og de to dansestundene deres til låta Klart det er tough fikk meg til å le så jeg hiksta. Så det er ikke bare grining.

Jeg ville vel bare si at det har rakna litt nå, og at det er helt greit. Det er måte på hvor lenge man kan tenke at alt blir bra igjen, når det bare ser ut til å bli verre. Men jeg veit at jeg er heldig, jeg bor sammen med en som får meg til å le og som trøster meg når jeg gråter, jeg kan gå ut og gå rundt i nabolaget og til og med se på høner og hester og geiter, jeg kan høre på musikk og lydbok, jeg kan se på filmer jeg har sett før, som jeg elsker, jeg har kjøpt Druk på DVD og gleder meg til å se den igjen og igjen og igjen. Jeg kan skrive mailer til venna mine og få svar. Jeg kan gå tur med venna mine med en meters avstand og jeg har, enn så lenge, fortsatt jobb. Jeg har meldt meg på Ida Jacksons kreative frigjøringssirkel igjen, som jeg var med på i fjor, og veit at den sparker meg i ræva så jeg får bedre skriverutiner og slutter å prokrastinere (jeg tror jo at jeg er lat, men egentlig er jeg bare redd og det kan fikses). Og en gang i uka snakker jeg med psykologen min som forteller meg at følelsene mine er helt legitime. Det er lov å være trist, selv om andre har det verre. Det er ikke bare lett å være menneske.

En gang slutter jeg sikkert å gråte, selv om det føles som at det aldri skal slutte. Hver morra er en ny morra.

Vil du ikke, om du gadd å lese helt hit, fortelle meg noe fint eller rart?

Så skal jeg jobbe med å prøve å fortelle dere fine og rare ting videre, når jeg en dag slutter å grine.

 

Våren begynner – bare sånn

Det var snø, så var det ikke lenger snø. Våren begynner, bare sånn.

Jeg løp ute i dag. Jeg snørte på meg joggeskoa, utenpå ullsokkene, og så begynte jeg å løpe. Sakte, mot Jordal, der en barnehage hadde utedag på sletta. Jeg løp sakte forbi dem, ei lita jente sto i parkdressen sin og så konsentrert på skoene mine som hoppa forbi henne, kanskje hun likte at de var lilla, kanskje hun tenkte på noe helt annet. Jeg løp opp på den grusete veien, forbi akebakken der jeg satte utfor en dag det var kaldt og et tynt snølag, jeg løp opp trappa på Kampen der en annen jogger suste forbi meg, mens jeg tungpusta bevega meg opp, ett trinn av gangen. Jeg løp gjennom parken og mot Tøyen, jeg måtte ta flere pauser, gå litt i stedet for å løpe, men jeg var i gang igjen. Jeg har ikke jogga siden i fjor.

Snøen smelta bort og utenfor vinduet mitt er det grått og grønt, ikke grønt som i nytt og våraktig enda, men restene fra fjorårets sommer ligger fortsatt i gresset, innimellom de gule tustene er det fortsatt grønske. Det blir grønnere nå. Det blir varmere og grønnere, en ny vår venter.

Jeg skal løpe mye ute i år. Når jeg har bodd i København og bare skrevet, så har jeg hatt en regel om at jeg må løpe en tur før jeg får lov til å dusje. Når dagene ikke handler om å skulle på jobb til en viss tid, men skrive når jeg kan og løpe og lese og se på TV ellers, så kan man somle om morgenen, og rekke en løpetur selv om man ikke er en morgenfugl. På hjemmekontoret har jeg bestemt at de samme reglene skal få gjelde.

Skriver du? spurte redaktøren min meg, og jeg sa nei og lo. Jeg leverte et førsteutkast i november og så har jeg ikke skrevet noe siden. Men du må skrive, sa han. Jeg bare jobber, sa jeg. Som er rart, siden jeg jo bare jobber 50% nå, for å skrive mer. Og helgejobben min på Tronsmo er faktisk bare annahver helg. Allikevel jobber jeg hele tida, føles det som.

Hjemmekontoret gjør det med meg, grensene flyter, mailene kommer og jeg svarer på dem heller enn å klokke ut. Jeg må bare jobbe det jeg jobber. Men når jeg er ferdig på jobb, så synker jeg ned i sofaen, ser på TV, spiser sjokolade hver dag. Blir ulykkelig, eller – lar meg selv bli ulykkelig.

Ikke at jogging og mindre jobbing nødvendigvis får meg til å bli lykkelig, men jeg tror det er viktig med grenser og struktur. Tida er der, den finnes, jeg bare kaster den bort. Så nå, med sola, med våren, skal jeg bli bedre.

Ok, jeg sender deg første kapittel 1. april, sa jeg. Da får jeg første kapittel 1. mars, sa han og smilte. 1. april! sa jeg. Supert, da mailes vi 1. mars, sa han og gikk og jeg blei stående igjen og le. Jeg sa april, ropte jeg. Jeg hørte mars! svarte han fra borti korridoren.

Sånn kan man også gjøre det. Men jeg skal klare første kapittel til første mars. Det er jo der. Alle kapitlene er der. De må bare skrives om. Og hvordan gjør man det? Man begynner. Bare sånn.

Jeg samler på dinosaurer fordi de gjør meg glad

Jeg husker ikke hvorfor jeg ble så opptatt av dinosaurer. Jeg husker at jeg kjøpte den første på et loppemarked med Frøydis i 2005 eller 2006, kanskje, så jeg var jo voksen. Nå har jeg dinosaurer i alle rom, det står en på vasken på badet, det står flere i vinduskarmene mine, det står mange i bokhyller og på andre flater der det er plass. Den første er en langhals, den er rosalilla i fargen og blå på magen og jeg fant den og tenkte: den må bli med meg hjem, så det blei den.

Nå er jeg snart 35 år gammal og jeg har dinosaurer i hele huset, og flere klesplagg med dinosaurer på også. Det blir flere av dem, hele tida, selv om de er utdødd. Jeg elsker dinosaurer, jeg liker å lære nye ting om dem, lese om dem, se på dem. Jeg liker at de var store. Jeg liker at de var forskjellige. Jeg liker at de var her.

Jeg husker at jeg likte dem som barn også, men jeg likte så mange ting – litt som nå. Jeg liker jo fortsatt andre ting enn dinosaurer, selv om jeg ikke har en utprega samlegreie for så mange andre ting. Det er så lett å ha autosøk på dinosaurer på finn.no og ende opp med både strikkegensere og kjoler og kjeder med dinosaurer på, liksom. Folk har så mange rare ting de vil selge der ute.

Uansett, jeg husker at jeg hadde faktabøker, de store fra Bokklubbens barn, og mine to favoritter var den om havet (jeg husker tegningene av anemonene best, jeg har aldri sett en anemone i virkeligheten – eller jo, kanskje på et akvarium!) og den om dinosaurene. Jeg likte Lillefot og vennene hans, selv om den skremte vettet av meg. Jeg så faktisk ikke filmen før jeg blei voksen, men jeg hadde en kassett med Lillefot på, og boka som hørte til (når du hører denne lyden osv.) og jeg husker at jeg ofte gråt og fikk mareritt om at mamma skulle bli borte, fordi mammaen til Lillefot blir borte. Jeg kan kjenne klumpen i halsen bare jeg tenker på det. Åh, Lillefot.

Dinosaurer er en fin hobby å ha, de finnes så mange steder, i populærkulturen, i mønstre folk strikker, i historien vår. De var her for mange, mange år sida, og så forsvant de. Eller, fuglene finnes jo fortsatt, heldigvis. Men T-rex er død. Han var faktisk ikke så fæl som alle skulle ha det til, han var baktung og hadde helt ubrukelige armer (bare se på de små greiene!), han løp såvidt fortere enn meg, og jeg er en jogger, så jeg er treig, han var mest åtseleter selv om det kjeftementet får en til å tro annerledes. Hodet var også veldig stort i forhold til kroppen. Jeg håper t-rex hadde venner da han fantes, og at han ikke bare dundra rundt og lagde kvalm. T-rex er favorittdinosauren min, ofte tenker jeg på ham hvis jeg er trist for noe eller føler meg tung (baktung), vinglete, misforstått.

Dette er egentlig bare en unnskyldning for å dele en video jeg fikk tilsendt. Den fikk meg til å grine. Så sånn går det med meg hittil i februar! Men jeg er glad min entusiasme for dinosaurer er såpass synlig, og at den får venna mine til å sende meg ting – selv om det det får meg til å grine. Dinosaurene var her, og så døde de. Men først spiste de frukt og agurker, akkurat som deg og meg. Hold ut, snart er det mars og allerede om en uke er det meldt plussgrader igjen!

Den lengste januarmåneden

Januar har alltid føltes lang. I 2015 bodde vi i California i januar, det føltes som et halvt år eller mer. Men det var en god følelse. I år bor vi i kalde Oslo i en pandemi og det føles som om tida står stille.

Dagene går, jeg våkner, det blir lyst, jeg er på jobb hjemme eller ute i verden, vi planlegger og lager middag, vi spiser den, det er mørkt igjen, jeg legger meg tidlig og sovner seint, våkner igjen, det blir lyst, jeg er på jobb, hjemme eller ute i verden, jeg leser nyheter og følger med på hva som skjer. De har stengt ned nesten hele byen nå, to dager etter at de egentlig åpna for besøk igjen. Jeg gleda meg til å se menneskene mine og vi avtalte å samles i vår lille kohort, dagen etter avlyste vi det igjen.

Så kom nedstengninga. Nå skal de lette på tiltakene igjen fra neste uke, leser vi på NRK, og noen minutter seinere kommer det et nytt nyhetsvarsel på NRK om at det er oppdaga tre tilfeller av villsmitte av det muterte viruset i Oslo. Det blir nok ikke noe av de lettelsene helt enda. Sånn har det vært hele veien i denne pandemien, ting går fort og allikevel går det for sakte. Viruset sprer seg og vi halser bak, forsøker å forstå det, gjøre det riktige.

I januar har jeg sett en mengde TV-serier jeg har sett før, en god del filmer jeg har sett før, nesten ikke hørt noe på musikk annet enn på musikkquiz, lest noen bøker, ikke skrevet stort. Jeg forsøker å finne trøst, i en mjuk katt, i varmen fra kroppen til samboeren min, et annet menneske å klemme, snakke med, bo sammen med. Jeg tenker på våren og at den bare er to små måneder unna, men om alle skal være like lange som januar, så er det lenge til. Men alt som er lenge til, er plutselig der. Og alt som føles som om det var i går, er milevis unna. Tida er merkelig sånn.

Vi levde en gang, vi klemte og gikk på quiz ute, vi var på konsert, sto i lange køer, dulta borti hverandre, snakka høyt, sto som sild i tønne på bussen om morgenen, håndhilste, lente hodene på skulderen til noen, highfiva, tok toget til andre land, så ut av vinduene mens landskapet endra seg. Utenfor vinduene her ser jeg snøen som ligger i bakgården og den blå, kalde januarhimmelen. Men en gang kommer den samme utsikten til å være grønn og full av syriner. Utsikten endrer seg her også, bare mye saktere enn på et tog.

Jeg har ikke stort å fortelle, det gjør det vanskelig for meg å skrive til dere – dagene er seige og glir inn i hverandre. Det er mørkt, så blir det lyst, så blir det mørkt igjen. Jeg har alltid pleid å gå i hi i januar, følt meg som en brunbjørn i hjertet, venta på våren. Men livet har liksom vært der ute selv om jeg har vært inne. En bar med lys å gå til, en venn å møte over en øl eller kaffe, en konsertbillett i hånda, en lang dag på kontoret – ikke hjemmekontoret, og så plutselig en dag du kjenner sola varme og åpner vinterjakka: våren. Den finnes der framme, jeg må ikke glemme det.

Ting jeg husker fra 2020

Jeg har pleid å oppsummere året mitt, skrive litt om hva jeg gjorde de forskjellige månedene, men 2020 ligger bak meg som en eneste stor mølje. Jeg hadde et håp om å være friskere, likne mer på meg selv, skrive ny bok, bo i København, spise moreller hele sommeren mens jeg dingla med beina fra en brygge, drikke mer øl, danse mer, være oppe seint, klemme venna mine, kysse fyren min. Jeg var nyoperert på nyttårsaften i fjor, og jeg var litt bedre på starten av året. Jeg fikk psykolog! Det var noe. Da året ebba ut for et par uker sida var jeg sykere igjen, og venta på ny time på sykehuset, og selv om jeg har gått til psykolog en gang i uka siden i sommer, så er jeg jo ikke angstfri og frisk, men jeg er på vei et sted – det er da enda noe.

Jeg føler at innleggene jeg har skrevet i løpet av 2020 egentlig oppsummerer året, men her er noen ting jeg husker:

Jeg husker at å gå til jobb om morgenen var noe av det beste jeg visste.

Jeg husker at hjemmekontor også blei bedre av at jeg gikk en tur, gjerne med Caspar Eric på øret, som snakka til meg fra en leilighet i lockdown i København der han skrev et dikt om dagen og leste dem opp i en podcast jeg kunne høre på.

Jeg husker at jeg var redd for verden, for å bli sjuk, for at det aldri skulle ta slutt, for at jeg skulle miste jobben.

Jeg husker at jeg søkte jobb på Tronsmo i sommer og at jeg fikk den og nå jobber der annenhver helg. Jeg husker en dag i sommer da jeg sto på jobb i kjole og vi snakka om bøker og sjefen sa noe som fikk meg til å le høyt, og så måtte tørke en tåre mens jeg sa: Jeg elsker å være her med dere! For jeg elsker å være der med dem. Tronsmo er det beste som skjedde meg i 2020. Jeg elsker hver eneste time jeg får tilbringe der.

Jeg husker at jeg var på quiz hjemme i stua over internett, flere ganger i uka, både på våren og gjennom høsten. Jeg fikk et fast quizlag, som faktisk må dele førsteplassen som det beste som skjedde i 2020, Utbryterlaget og Tronsmo deler førsteplassen, det er plass på pallen.

Jeg husker at jeg var på sommeravslutninga på Verkstedet-quizzen i Torshov-parken og at vi drakk øl fra kjølebag og satt med avstand på to pledd og i noen campingstoler og at det blei mørkt og fullt av mygg før vi rusla hjemover.

Jeg husker at vi gikk turer med en meter mellom oss og drakk kaffe ute på våren mens vi snakka om verden og koronaen og jeg lurte på om jeg skulle kjøpe munnbind selv om det ikke var påbudt. Jeg kjøpte munnbind og var glad for det noen måneder seinere.

Jeg husker at vi kjøpte middag og brunsj fra Galgen så ofte vi kunne for at de skulle overleve restriksjonene, noen ganger spiste vi ute i bakgården, andre ganger spiste vi i stua, et par ganger spiste vi der.

Jeg husker timene hos legen min der vi snakka om den dumme kroppen min og legen min rynka brynene og tok flere tester, sendte henvisninger, spurte hvordan det gikk med meg.

Jeg husker timene hos psykologen min der jeg noen ganger begynner å gråte for ting jeg ikke visste jeg var lei meg for, og andre ganger går derfra og har andre tanker enn jeg har hatt før om ting jeg har gnura på i årevis.

Jeg husker at jeg skreiv en romanstart i København før jeg reiste hjem tre uker før jeg skulle. Jeg husker at jeg ikke skreiv mer på det før november. Jeg husker at jeg skreiv 150 sider i november og at det kanskje var greit at jeg hadde spart på det siden mars og ikke skrevet noe før jeg lot det rase ut av fingertuppene mine i løpet av en hektisk måned.

Jeg husker stemmen til Phoebe Bridgers.

Jeg husker at jeg ringte vennene mine og snakka med dem mens jeg gikk en tur rundt i nabolaget mitt.

Jeg husker at J kilte meg på ryggen til jeg sovna hvis jeg var bekymra og ikke fikk sove.

Jeg husker at vi lagde mat hjemme, hele tida, at vi var lei av hjemmekontor og sofaen og at vi ikke bare kunne dra ut på eventyr, drikke oss fulle og være ute seint.

Jeg husker at jeg ikke har klemt mamma siden før mars.

Jeg husker at jeg ikke har klemt pappa siden før mars.

Jeg husker at jeg klemte Andreas da vi kom av bussen i Arendal i sommer, da vi heiv oss rundt og dro på en liten sommerferie til Sørlandet og at øya mine fyltes med tårer da jeg så ham og jeg spurte: kan jeg gi deg en klem? Jeg har bare vært her i ukesvis, svarte han, jeg tror ikke vi er sjuke, og jeg kasta meg om halsen hans for den første klemmen fra noen andre enn J siden mars.

Jeg husker nesten ikke hvordan det føles å ikke ha vondt noe sted.

Jeg husker vi hadde en Roskilde-dag i parken da vi skulle vært fulle på et jorde i Danmark.

Jeg husker at jeg var på Veronica Maggio-konsert 5. mars og følte at det var skummelt å være der. Det sto antibac på noen av bordene og jeg følte at det ikke var nok, vi sto bakerst og jeg var engstelig, og vi dro hjem før det var ferdig.

Jeg husker penicillin-kurene fra i sommer, fra desember.

Jeg husker den ene koronatesten jeg har tatt fordi jeg plutselig hosta litt i sommer, det var 30 grader og jeg gikk til teststasjonen, det tok en time å gå en vei og jeg var nervøs for nesetesten, men det var halstesten som var vanskelig. Testen var negativ og jeg slutta å hoste dagen før jeg fikk resultatet. Jeg satt i vinduet og så ut på verden mens jeg venta på å få slippe ut.

Jeg husker den første dagen uten jakke i april.

Jeg husker vi bada på Sørenga hver dag i en uke i august.

Jeg husker at antibac-en på noen butikker lukter tequila.

Jeg husker dyne i sofaen, det beste jeg veit.

Jeg husker at vi så Druk på kino på Vega og at den var helt fantastisk, årets beste film, jeg får den på DVD i februar og kommer til å se den igjen og igjen og igjen.

Jeg husker at selv om jeg er sjuk og ikke fikk alle de seine kveldene jeg håpa på, alle klemmene jeg ønska meg, skreiv ferdig en bok, var fitter, happier, more productive, så vil jeg fortsatt bare være her, for alltid, det har ikke endra seg, selv ikke i en pandemi. Det har bare blitt sterkere. Jeg vil være her, jeg vil være her, jeg vil være her.

Jeg vil løpe ute når våren kommer, jeg vil drikke øl, jeg vil være frisk og glad og middelmådig, jeg vil klemme venna mine, jeg vil ringe dem på telefonen og si hallo, jeg vil jobbe og skrive og ha dyne i sofaen, jeg vil fylle varmeflaska så den varmer kroppen min utenfra og jeg vil fylle hjertet og varme kroppen innenfra med alle gode ting, samle det sammen som ekorn som forbereder seg til vinteren. Det er her hele tida, rundt oss, alle de små tinga jeg elsker.

Jeg går fortsatt til jobb om morgenen, eller en runde i nabolaget, og det er fortsatt noe av det beste jeg veit. Jeg gleder meg til den første dagen uten jakke. Til den første utepilsen. Til den klemmen jeg veit kommer, den må komme. Vi skal klemme igjen. Og neste gang jeg ser Veronica Maggio spille, skal jeg ikke være engstelig for å bli sjuk – da skal jeg bare hoppe og drikke øl sammen med alle dere andre. Det kommer bedre dager.

På mandag skal jeg på sykehuset og kanskje finner de noe de kan fikse. Og hvis ikke, så finner jeg forhåpentligvis en måte å leve med at den ikke kan fikses. Hver mandag er en mandag nærmere våren og sommeren, i hvert fall, det er enda noe!