Hvis vi klarer oss gjennom desember

På denne tida i fjor var jeg i København aleine, jeg skulle se Thomas Dybdahl på Vega, som vanlig, kan man kanskje si, for det har blitt en førjulstradisjon. Ta ferie en uke før, ta toget til København, bo på Ibsen som vanlig, gå av på Nørreport som vanlig, spise mat og godis i den mjuke senga med en svær hotellpute i ryggen og i fjor husker jeg at jeg så Die hard på DR2 en kveld. Nå ser jeg den på Viasat og jeg har ikke ferie, jeg jobber hver eneste dag fram til og med lille julaften. Det er forskjellen på butikkjobb og kontorjobb – man jobber mye mer i butikk. Det er ikke noe hjemmekontor i bokhandeljobben min. Det er munnbind og avstand og godt over 20 000 skritt om dagen der jeg løper rundt i butikken, fyller på haugene med bøker folk kjøper i julegaver, tar av munnbindet for å drikke kaffe, hjelper folk med å finne gaver til seg selv og andre. Rydder i hyllene.

Da jeg tok toget til København i fjor, blei jeg sjuk på veien, eller, jeg blei jo ikke sjuk, men jeg fikk de samme symptomene som jeg skulle undersøkes for tidligere i desember i år. Jeg var for sjuk til å få undersøkelsen da desemberdagen med sykehusavtalen kom. Ironien i at jeg var for sjuk til at de kunne finne ut hvorfor jeg er så sjuk er noe som har fått meg til å både gråte og le i desember i år. Men jeg ble bedre, og undersøkelsen blei flytta til januar. Kryss fingra for at jeg er frisk nok til at de finner ut hvorfor jeg er så sjuk da!

Desember har blitt brukt på legekontoret, på forlagskontoret i morgentimene før dagene har blitt brukt i bokhandelen. Jeg har jobba mer enn på mange år, men det har vært bedre enn å sitte hjemme og kjenne etter.  Det blir verre da. Og for hver dag som går, for hver dag jeg tilbringer i bokhandelen, jo nærmere kommer jula. Jeg har ikke hatt tid til å se alle julefilmene, jeg har ikke hørt så mye på julemusikk, men jeg rakk å skrive julekort på kveldene etter jobb og jeg rakk å sende dem i posten på vei til jobb morgenen etter, jeg rakk å bake julekaker på den ene fridagen min denne uka og om en skarve julegave har jeg kjøpt og skaffa alle jeg trenger i år. De fleste får bøker. Sånn er jeg.

Det er mørkt når jeg står opp, uansett om det er grytidlig eller litt seint. Det regner hele tida, det føles som at vi bor i en dystopisk framtid der regn er det eneste været og et dødelig virus herjer. Men det er ikke en dystopi, det er Oslo i 2020, verden i 2020. Det regner og regner og jeg trasker gjennom regnet på vei til og fra jobb. Jeg har ikke rukket å vaske leiligheten eller rydde noe særlig, men jeg pynta til jul i november – for å få lov til å advente litt lenger – og det er jeg glad for, for jeg hadde ikke orka å gjøre det i desember.

Jeg har ikke rukket å høre på årets beste skiver eller oppsummere noe som helst, men jeg har et håp om å gjøre det i romjula. I romjula skal jeg ingenting. Jeg skal se julefilmene jeg ikke har rukket å se, spise julekakene jeg ikke har rukket å spise, lese bøkene jeg forhåpentligvis får til jul og jeg håper jeg skal være frisk. Noen ganger blir jeg redd når jeg er så sjuk hele tida, men noen er sjukere enn andre – sånn er det bare. Jeg glemmer liksom litt at jeg er mye sjuk når jeg er frisk, hjernen er fin sånn, den legger lokk på det, når ingenting gjør vondt husker jeg ikke akkurat hvordan det var da jeg lå under dyna og grein fordi alt gjorde vondt. Når kroppen gjør som den skal, så tenker jeg ikke på alle gangene den ikke gjør det.

Om et år er det forhåpentligvis jul igjen. Julegenseren jeg bestilte i midten av november har ikke kommet enda, og som jeg skreiv til nettbutikken i England, som sier de har sendt den og at den forhåpentligvis kommer innen lille julaften: det kommer en julegenser-sesong neste år også. Da kanskje jeg kan ha på meg min Fleabag-julegenser ute blant folk igjen også. Desember 2020 har tross alt blitt tilbragt enten på jobb eller hjemme, og en julegenser fortjener å svinge seg på f.eks. lille julaften-pils med langbord med gode venner for å feire at hovmesteren tar rundene i år igjen.

I år blir det ingen langbord, og jeg har valgt å feire julaften der det var færrest mulig – alt jeg ønsker meg til jul er at kroppen min skal være på lag, og at vi snart kan klemme igjen. I tillegg til de bøkene jeg vil lese i romjula, men om jeg ikke får noen, så går det fint. Jeg har nok fra før av, jeg har det.

Jeg har på meg nisselue mens jeg skriver dette, men det er det ingen som ser. Dere får se det for dere. Gjerne mens dere hører på Phoebe Bridgers synge If we make it through december.  Den passer i både regn og snø og opphold. Jeg har foreløpig bare testa den i regn, men jeg går god for den uansett.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.