Flere bøker i 2020

I april skreiv jeg om bøkene jeg hadde lest hittil i 2020. Det har blitt flere sida da, så her kommer en oversikt over de neste bøkene lest i 2020.

Lucia Berlin – Kveld i paradis: Jeg leste Håndbok for vaskedamer på vei til København for noen år sida, og gleda meg vilt til å lese mer av Berlin. Kveld i paradis er flere noveller, og jeg ble kanskje ikke like overveldende overraska og begeistra som da jeg leste hennes første, men jeg synes de er gode. Absolutt verdt å sjekke ut. Novellene i Kveld i paradis er ikke like harde som Håndbok for vaskedamer, men de er skrevet av den samme beinharde dama, så tommel opp fra meg.

Tegnehanne – Ikke tenk på meg: Denne boka er en tegna dagbok fra et år i Hannes liv. Jeg elsker Tegnehanne! Jeg elsker streken, tankene hennes, det hun skildrer av hverdag og vanlige folk som både er unikt og helt vanlig på samme tid. Jeg lo – masse!

Nina Lykke – Full spredning: Denne boka blei allemannseie i fjor, og vel fortjent, spør du  meg. Jeg vil nok for alltid si at Oppløsningstendenser er den beste boka til Lykke, men jeg nikoste meg med Full spredning. Jeg likte best hvordan hovedpersonen hennes liksom går utenfor alt av sosiale normer og regler, trår feil og er usympatisk, for selv om det går nedenom og hjem og skikkelig dårlig, så er det en fryd å få være vitne til det som leser. Det handler om en fastlege som etter å ha driti seg ut på hjemmebane med en affære nå bor på kontoret sitt og egentlig har fått nok av både pasientene sine og seg sjæl. Vi får nøsta opp historien som fører til at hun nå bor på kontoret, samt besøk av faste pasienter og deres sørgelige (og noen ganger morsomme) skjebner. Les den! Og les Oppløsningstendenser også, om du ikke alt har gjort det. Applaus for Nina Lykke!

Sally Rooney: Normal people: Jeg leste denne rett før jeg så TV-serien, som jeg håper alle ser. Dette er en historie om et forhold, eller – en relasjon – over flere år. Den er overraskende vanlig, eller; normal, men den får allikevle fram alle de store følelsene. Og kanskje mest påtagelig – den skildrer alle misforståelsene som gjør at man river seg i håret og tenker: bare bruk orda dine! Men det er jo, som vi kanskje alle veit, ikke alltid det letteste å gjøre. Så mye som forsvinner og glipper fordi vi ikke tør å si det vi egentlig ønsker oss eller vil, fordi vi tror det ikke går. Romantisk og veldig fin.

David Sedaris – Naked: Jeg koser meg altså så mye med David Sedaris, jeg har brukt hele Audible-abonnementet mitt i år på hans lydbøker, og det er en udelt glede hver eneste gang. Jeg er snart gjennom hele forfatterskapet og veit ikke helt hva jeg skal ta meg til etterpå. Begynne på nytt, kanskje? Sedaris skriver (og leser!) fantastisk – hjerteskjærende og morsomt, alvorlig og tullete.

Tine Høeg – Nye rejsende: Dette var debutboka til Høeg, som hun vant debutantprisen for da den kom i Danmark. Hun skriver på en poetisk måte, korte setninger satt opp som dikt, men det er en roman. Nye rejsende er en erotisk fortelling om tap og relasjoner, om å gjøre feil, om lengsel og sult etter en annens kropp. Tine Høeg, ass, en av 2020s beste oppdagelser for min del.

Nicolas Mathieu – Og slik er det også med deres barn: Altså, hold da opp! Denne svette, sommervarme, lumre, vonde, vakre boka tok meg med storm. Den handler om tenåringer og voksne, om klasseskiller og klassereiser. Jeg tenkte på Call me by your name mens jeg leste, filmen, altså, for det var noe der som liksom resonnerte, uten at jeg helt kan sette fingeren på hva det var. Men shitmandude, jeg håper alle leser denne boka. En av de aller beste fra leseåret 2020!

Tyra T. Tronstad – Flaggermusmusikk: Dette var en spennende ungdomsbok! Uvanlig premiss, kanskje – det handler om flaggermus, om forskning, et mysterie og en litt skakkjørt familie. Passer for lesere fra 12 og oppover, men les den gjerne høyt for 12-åringen din om du har en å lese høyt for, så du får med deg spenninga du også!

Benjamin Alire Sáenz – Aristotle and Dante discover the secrets of the universe: John Green-fans, kjenn deres besøkelsestid! Denne vakre ungdomsboka om to unge gutter som finner hverandre i en vanskelig og uoverskuelig verden av å bli voksne er alt man kan ønske seg av en sånn fortelling.

Kristen Arnett – Mostly dead things: Ja, det var jo bare gull fra ende til annen i mai for min del lesemessig, for Mostly dead things var også en av de beste bøkene i år. Vi følger en kvinne som må overta familiebedriften – utstopping av dyr. Dette var en bok jeg bare tok med meg fra biblioteket fordi den sto der og lyste mot meg og jeg leste den første setninga og tenkte: hm, jaså, interessant, og så blei den med meg hjem og tok meg med storm. Hvis Six feet under hadde handla om utstopping heller enn et begravelsesbyrå, så hadde det vært denne.

Maria B. Bokneberg – Lukta av våt jord om natta: Denne boka kjøpte jeg av forfatteren, som jeg er megafan av på instagram.  Der poster hun nydelige bilder av skriving og skrivelivet, og i debutboka hennes får vi en sår historie om en familie etter et selvmord som går fort å lese, men som gjør at i hvert fall jeg gleder meg enormt til å lese mer av forfatteren.

Signaler 2020: I år kjente jeg to av bidragsyterne i Signaler, og det var en glede å lese også de andre bidragsyterne i denne debutantantologien som har holdt stand siden 80-tallet. Det er en stund sida jeg har lest den nå, men å få kloa i denne igjen gjorde at jeg huska hvor fint det er å lese disse tekstene fra kanskje ukjente navn som ender opp med å bli din neste favorittforfatter. Jeg skal prøve å huske det også neste år, selv om jeg kanskje ikke kjenner noen som er med da.

Nils-Øivind Haagensen – Det uregjerlige: Nilsen, som jeg kaller ham, siden han er min beste venn og redaktør for de uinnvidde, har over lengre tid skrevet politiske dikt som han har posta på Facebook, og nå er disse samla i den lille, store boka Det uregjerlige. Som det her for eksempel:

Når vi går

du kan ingenting
ta med deg
synger
Cornelis

men det er
ikke sant

vi skal ta med oss
isbreene

vi skal ta med oss
dyreverden
og planteriket
og havet

vi skal ta med oss
årstidene
vi skal ta med oss
Darwin
vi skal ta med oss
Gud

vi skal ikke glemme
en dritt

Annie Ernaux – Sommeren 58: 2020 er året da alle leste Ernaux. Jeg begynte med denne og ble dessverre ikke særlig grepet, den var tung å lese og oversettelsen var full av fotnoter som forklarte de franske referansene jeg riktignok ikke tok, men lesinga mi blei rotete av å prøve å følge med. Jeg har ikke tenkt å gi opp, så jeg kommer nok til å plukke opp Årene av samme forfatter før jeg gjør meg opp en mening.

Ida Tufte Michelsen – Alma Freng og solfangerne: Så jeg gikk fra en litt tung, fransk roman til denne fornøyelige ungdomsboka som jeg suste gjennom. Denne kan du trygt gi i gave til den 11-åringen som har runda Harry Potter, eller kanskje før de har runda det og? Lettlest og spennende, også for oss voksne som liker å bli barn igjen når vi leser innimellom.

Silje O. Ulstein – Krypdyrmemoarer: Hurramegrundt, for en ekkel og spennende thriller. Jeg leste denne over to døgn og drømte om handlinga den natta mellom at jeg begynte og fullførte. Det er en mystisk historie med mange karakterer og i starten var jeg ganske forvirra over hoppinga i tid og alle navna, men etterhvert som både mysteriet og historien snevra seg sammen fikk jeg både aha-opplevelser og å nei-opplevelser, for å si det sånn. Og for å være ryddig her, Silje og jeg har skrevet sammen i bokmerker-redaksjonen lenge, og jeg fikk boka av henne.

Tine Høeg – Tour de chambre: Denne rosa-turkise boka tok Danmark med storm da den utkom, og jeg raska den med meg fra Norli med en gang de fikk inn et eksemplar og leste den ut nesten fortere enn jeg skulle ønske. Dette er historien om vennskap og studietid, om kjærlighet og gajolshots, om hemmeligheter og fortid, fortalt på en så enkel måte at det får meg til å tenke at skriving må være det letteste i verden, men jeg veit jo at det ikke er det. Men Tine Høeg får meg til å tro det, og noen ganger trenger man å tro det.

Roald Dahl – My uncle Oswald: Jeg leste denne på hyttetur i sommer, og for en absurd bok dette er! Jeg er glad jeg endelig leste den, for den har jo stått i hylla mi i kanskje 15 år, men å lese denne med vår tids øyne er nesten mer problematisk enn morsomt. Men den skapte i hvert fall friske diskusjoner rundt frokostbordet på hytta, om både sæddonasjon og bruken av virkelige personer i fiksjonen.

Anne Gunn Halvorsen & Randi Fuglehaug – Arvingen: Mine damer og herrer, har dere en tenåring eller preteen der hjemme som bare scroller på mobilen og ikke leser bøker? Fortvil ei, Arvingen kommer til å fenge like mye som SKAM gjorde i sin tid. Eller, hva med denne pitchen: hvis Gossip Girl og SKAM var en bok, så ville det kanskje vært denne. Jeg nikoste meg med denne boka og ble både glad og sint da den endte i en cliffhanger. Glad fordi det kommer mer, og sint fordi jeg ikke fikk vite hva som skjer MED EN GANG!

Benedict Wells – Becks siste sommer: Jeg likte så godt Ut av ensomheten av samme forfatter, så da jeg så denne boka på bibliotekets hurtiglån-hylle, så måtte jeg ta den med meg. Jeg blei litt skuffa, faktisk, men det er en fin bok. Dette er en klassisk: hvis jeg hadde lest den først, så hadde jeg ikke blitt så skuffa, fordi den andre er bedre. Så den er jo ikke dårlig, den bare er ikke like god som Ut av ensomheten. Dersom du enda ikke har lest Ut av ensomheten, så anbefaler jeg herved begge, men begynn med Becks siste sommer. Det er i tillegg debutboka hans, så det er helt lov å begynne der.

Christian Jungersen – Undtagelsen: Denne hørte jeg på lydbok på dansk, og jeg husker at sjefen min på ARK likte denne så godt i 2007, mens jeg ikke leste den fordi jeg trodde det var en sånn business-krim eller noe (basert på omslaget). Men hoi, det er det ei! Dette er en skikkelig ubehagelig fortelling om mobbing på arbeidsplassen, om utfrysning og gruppedynamikk, riktignok ispedd krimingredienser for å få litt fart på sakene, men det bærende elementet er altså fortellinga om menneskene som jobber sammen og det er ubehagelig, men også dødsbra.

Caspar Eric – 7-11: Jeg hører Caspar Eric lese høyt for meg på dansk når jeg trenger trøst, det begynte da han hadde coronadagbøker i mars, og jeg skal fortsette til jeg blir lei. 7-11 er debutdiktene hans og jeg anbefaler deg å høre dem på dansk lydbok om du kan. Det er litt som å være på diktopplesning i virkeligheten, samtidig som du kan være helt aleine enten på tur eller hjemme med et puslespill – uten å føle deg aleine.

Karin Smirnoff – Jag for ner til bror: Dette er jo kanskje en av de største svenske snakkisene fra de par siste åra, og jeg satte endelig i gang med første boka (av tre). Da jeg pitcha den til ei venninne som trengte en sommerbok, så sa jeg at jeg fikk faktisk litt sånn Berlinerpoplene-feeling av den, men det tror jeg bare er bygdemotivet. Dette er jo en litt mørkere fortelling enn Berlinerpoplene til Ragde. Men den er faktisk minst like lettlest! Her får du familiehemmeligheter på den svenske landsbygda, mørke skjebner og grumsete fortid, og en beintøff hovedperson som, noe motvillig, begynner å nøste opp i sin egen historie. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Morten Alsinger & Jakob Ejersbo – Fuga: Endelig fikk jeg kloa i denne. Det vil si, jeg fikk den av ei god venninne som fant den på antikvariat. Rett nedi gata for der jeg nå jobber, så fant hun denne til 50 kroner. Denne boka som jeg har lett etter i over 10 år, på samtlige antikvariater i verden som jeg har vært innom uten hell, og så lå den liksom bare noen meter unna meg i luftlinje hele denne tida. Dette er debutboka til min helt Ejersbo, og det var fantastisk å lese den, selv om den kanskje ikke kan kalles en god bok. Men den var starten på noe – på Jakob Ejersbos altfor korte litterære karriere. Og selv om den er skrevet som en brevroman der jeg ikke visste hvem av dem som var Morten og hvem som var Jakob, så tror jeg at jeg klarte å se det – for Jakob skreiv jo som seg sjæl også når han sleit med å finne de riktige tinga å skrive om. Og mot slutten kommer historien om en ekskjæreste av ham som har endt opp sammen med en narkopusher med to hunder, og jeg begynte å grine over å se konturene av Junkiehunde fra Nordkraft der. Tenk at motivet liksom alltid har vært der? Vi skriver alle om de samme tinga igjen og igjen, vi må bare finne riktig form.

Hilde Østby – Kreativitet: Denne knallboka om kreativitet og hjernen vår og Alice og den hvite kaninen og å arbeide og prøve å skape noe ut fra ingenting var ekstremt underholdende, inspirerende og morsom å lese. Anbefales til alle, enten dere prøver å skrive, tegne, male, skape eller bare vil vite litt mer om åssen hjernen vår faktisk driver og holder på der under topplokket.

Zeshan Shakar – Gul bok: Det er langt fra Haugenstua til Y-blokka. Shakars debutbok Tante Ulrikkes vei må leses av absolutt alle, spør dere meg. Gul bok anbefales også, selv om jeg ikke blei like grepet av denne som debuten. Men den er bra denne også! Mest av alt synes jeg den viser hvor god forfatter Shakar faktisk er – for dette er drivende godt fortalt, med et klimaks på slutten i fortellinga som vi hele tida veit kommer, men som allikevel gjør vondt.

David Sedaris – Let’s explore diabetes with owls: Ja, David Sedaris igjen, jeg blir aldri lei. Aldri!

Olivia Laing – Lonely city: Laing utforsker kunst og ensomhet i denne boka som blander hennes egen fortelling med kunstneres liv og virke. Jeg blei ikke så mye klokere på ensomhet, men jeg lærte mye om kunstnere jeg både kjente til fra før og ikke, og Laing skriver veldig godt – jeg liker henne best når hun er personlig, og det er hun bare i små glimt, men de er til gjengjeld skinnende gode.

Nic Pizzolato – Galveston: Denne har jeg hatt på leselista lenge, og nå fikk jeg endelig lest den. Pizzolato var en av skaperne bak True detective, som jeg elska – og mye av det jeg elska i den serien finnes også her i boka. Jeg tok meg i å lese skildringene av landskapene flere ganger, og lengte til USA. To tomler opp fra meg for denne krimboka om en hardbarka fyr som gjør det riktige, selv om han også gjør uendelig mye gærent.

Karin Haugen – Det golde landet: men fyttikatta, folkens – for et godt leseår 2020 har vært nå som jeg ser tilbake på det? Jeg leste denne boka i harnisk og glede, om det er lov å si. Jeg var rasende på meg sjæl og andre, fordi jeg blei konfrontert med egne fordommer mot ufrivillig barnløse, og jeg fikk lyst til å gå bak Karin Haugen i enten et lite eller uendelig stort demonstrasjonstog for å kjempe for kvinners rettigheter til å få lov til å bli mamma om det er det de ønsker seg. Vi kan ikke leve i et land der Erna står på nyttårsaften og ber oss om å få flere barn, og så lar de som ønsker å bli mammaer gå for lut og kaldt vann til de er for gamle. VI KAN IKKE HA DET SÅNN! Er det noen jeg unner unger, så er det da de som ønsker seg dem. Herregud. Men ikke hør på meg, les heller Karin Haugens bok. Applaus! Knyttneve! Tog! Og en god klem.

Janne Stigen Drangsholt & Therese G. Eide – Fra Shakespeare til Knausgård: Denne perla fikk jeg i posten (med signatur!) og jeg blei kjempeglad da, og smilet forsvant ikke fra fjeset da jeg begynte å lese heller, for å si det sånn. Dette er akkurat hva du tror det er: klassikere fortalt og tegna på en måte bare Janne Stigen Drangsholt og Therese G. Eide kan. Jeg lo av karakteristikkene på bøkene jeg hadde lest, og jeg lo av karakteristikkene på de jeg ikke hadde lest (og lærte litt om dem i samma slengen). En god pausebok mellom slaga, hvis slaga er svære romaner du har på leselista og tar deg tid til å nå i lockdown. Unn deg litt humor også.

Stephen King – Needful things: Enda en lydbok fra den mest koko mannen i universet, Stephen King. Altså, mannen er jo gal og jeg elsker det. Denne lydboka leste han i tillegg sjæl, og jeg er svak for stemmen hans som forteller meg disse koko historiene han har kokt opp på skriverommet sitt opp gjennom åra. Dette er ikke den beste King-boka jeg har lest, men den var ubehagelig og spennende, og akkurat det jeg trengte der jeg gikk rundt omkring og fanga pokemons i seinsommeren.

Niviaq Korneliussen – Blomsterdalen: For en fryktelig og god bok! Korneliussen skriver om selvmord og depresjon på Grønland, men selv om den skildrer Grønland spesielt, så er historiene også generelle. Den er også et vondt og viktig innblikk i Grønlenderes historie og forhold til Danmark, som jeg ikke visste noe om, enda så glad jeg er i Danmark og å henge rundt i København. Les denne boka, men ikke gjør det om du har vondt i hjertet. Da må du vente på bedre tider. Og så lese den!

Frode Grytten – Garasjeland: Frode Grytten er tilbake med noveller, og hvis det er noe som alltid leverer, så er det novellene til Grytten. Garasjeland er faktisk den beste boka hans på lenge, og det at jeg ikke egentlig synes noen av dem skuffer sier bare noe om hvor bra Garasjeland er. Spesielt tittelnovella festa seg hos meg, og ikke bare fordi den siterer Breakfast Club (se bilde lenger nede) – men litt derfor også, så klart. Frode Grytten <3

Ingrid Tørresvold – Hilsen Ruth: Denne debutboka koste jeg meg veldig med. Den handler om Ruth som jobber på kafé i det som er en uvanlig varm sommer, ja, faktisk litt sånn apokalypse-stemning. Den var lettlest og spennende, men spenninga ligger ikke i at været er koko eller at jorda brenner opp, men i hvem Ruth er og hvordan hun forholder seg til andre mennesker. Jeg likte henne godt, selv om jeg ikke forsto meg på henne. En fin roman!

Caspar Eric – Alt hvad du ejer: Caspar Eric leste høyt for meg igjen, og denne samlinga var tristere enn den første, men alt jeg liker ved Caspar Erics poesi – og ord – er der stadig, selv om han her går mye tettere på egen biografi, i hvert fall hvis mine google skills og detektivarbeid er riktig. Det handler om å miste et barn og om å miste et forhold, om relasjoner og om å bli voksen. Og det er veldig godt gjort, og veldig fint å høre på.

Darcy Wilder – Seriøst si meg en person som ikke har issues: Denne boka kjøpte jeg etter å ha hørt Darcy Wilder lese høyt på slippfesten til Maren Granrud. Jeg syntes Wilder var morsom. Boka er dessverre ikke så morsom – eller, den er det i starten, men så blir den mest trist, for det er jo seriøst bare elendighet her, er det ikke? Man kan jo pakke det inn i humor og snertne kommentarer, men å ha det dritt blir ikke noe bedre av det. Jeg håper Darcy Wilder har det bedre enn hovedpersonen i sin egen bok.

Tore Renberg – Tollak til Ingeborg: Renbergs nye bok handler om Tollak, en mann som ikke har for vane å verken vise eller snakke om følelser, men som vi nå møter på slutten av livet der han vil fortelle en historie slik den var. Den er halvveis et mysterie og halvveis en familiehistorie og har fått strålende kritikk. Jeg syntes den var fin, men hvis du bare skal lese en bok av Tore Renberg (jeg håper jo ikke det, jeg håper du vil lese flere) så skal det så klart være Mannen som elsket Yngve. Eller Kompani Orheim. Men han kan jo ikke skrive dem på nytt hele tida heller, det veit vi alle sammen.

Kjersti Annesdotter Skomsvold – Meg, meg, meg: Jeg trodde at jeg hadde lest alt av Skomsvold, men denne hadde jeg jo helt glemt! Derfor leste jeg den nå. Dette er en barne- og ungdomsbok som handler om å få en lillebror, men kanskje handler det mer om hvor vanskelig og rart det er å være barn. Og kanskje er det mer en barnebok for voksne enn for barn, men flaks da at vi er voksne, vi som leser dette? For da kan vi lese denne.

Gulraiz Sharif – Hør her’a: Denne begynte jeg på mens det fortsatt var sommer, og avslutta da det var begynt å bli kaldt. I starten tenkte jeg at det var en morsom bok om å være andregenerasjons innvandrer, men så blei det midt i boka noe helt annet – men begge deler var supre! Denne boka håper jeg mange ungdommer leser i år, og neste år, og jeg håper de ler og smiler og blir like rørt som jeg gjorde.

Yohan Shanmugaratnam – Vi puster fortsatt: JA! Etter å ha lest denne, grein jeg i tre kvarter, så leste jeg litt til i den, og så har jeg allerede kjøpt den til tre folk i julegave, og det blir sikkert flere. For en viktig bok. Men viktige bøker finnes det mange av, for en BRA viktig bok dette er. Den er så godt skrevet, så lett om noe så blytungt, så inkluderende og forklarende og allikevel ikke forenkla. Dette er en historie om et liv, om flere liv, fortalt som i et brev til Yohans barn, men jeg er så glad for at alle vi andre også får lese dette, for vi trenger det. Igjen og igjen og igjen trenger vi det. Måtte vi aldri glemme det vi leser om her. Og måtte verden se annerledes ut når barna hans er blitt voksne de også.

Og så, i hele oktober, mens jeg åpenbart også leste mange andre ting, så gjenleste jeg bøkene til Pedro Carmona-Alvarez. Jeg begynte med Helter (1997), så romanen La det bare bli blåmerker igjen (2000), så Clown Town (2002) og Prinsens gate (2004), så Hjemmelekser (2007) og til slutt Rust (2009) som var så langt jeg kom i årets #pedroktober – det var en glede å gjenlese disse bøkene. Alle var like bra som jeg huska, Hjemmelekser var faktisk nesten bedre – og det sier litt, for den har jeg jo elska siden jeg fikk kloa i den helt tilbake i 2007. Og Rust, herrejemini, for et mesterverk den boka er. Jeg blir sliten av å tenke på at den finnes. Men også glad. Så glad. Neste år håper jeg å komme gjennom den andre halvparten av bøkene hans. Det blir spennende å se hvem jeg er da, versus hvem jeg var da jeg leste dem første gang da de utkom.

Bonusanbefaling igjen: Noe av det beste jeg har gjort i år, er å tegne abonnement på fanzina Amatør. Dette er så enkelt og genialt som ei fanzine der folk skriver dagbok fra en gitt dag (typ 15. januar) og så samles det og sendes i posten (jeg elsker å få ting i posten!). Det koster 300,- og du kan lese mer om det her. Jeg anbefaler det SKIKKELIG! + at jeg fikk lov å skrive dagbok fra 15. oktober i år og er med i det nummeret som utkommer nå! Det er helt enormt stas.

Jeg håper du fikk lyst til å lese noen av disse. Eller kanskje du fikk lyst til å lese noe helt annet. Uansett håper jeg du vil lese noe. Og du, kjøp en bok – til deg sjæl, til en venn, til mora di. Finn deg en bokhandel du synes bør fortsette å være en bokhandel, og kjøp en bok av dem. De trenger det. Tro meg. Du trenger det også. Og de fleste av dem finnes også på internett nå i disse lockdown-tider. Støtt din lokale bokhandler, hold deg hjemme, og les en bok eller ti. Nå skal jeg lese den nye Kepler-boka mens jeg spiser julemarsipan, for det er faktisk helt lov. Heldigvis!

En kommentar til «Flere bøker i 2020»

  1. Takk for denne lista, Linn! Nå har jeg reservert nesten alle disse bøkene på biblioteket.
    Jeg er glad for at du, internett og biblioteket finnes:)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.