Så er vi her igjen

Eller, vi har jo vært her hele tida. Det bare ble så virkelig da jeg sto på jobb og oppdaterte NRK for å se hva utfallet av pressekonferansen blei, og det lyste mot meg i svart og rødt at vi stenger igjen, at byen skal stilne, kranene stenges, ikke at jeg har benytta meg av dem som jeg en gang pleide, men det blei liksom tyngre med en gang vi ikke lenger hadde muligheten en gang, og jeg frykter for arbeidsplasser og folka som jobber der og alle stedene jeg har rundt meg, som jeg ønsker skal være der også når vi er forbi dette – om vi noen gang kommer oss forbi.

Jeg kjente gråten i halsen og jeg kjenner halsen snøre seg sammen, at brystet snører seg sammen, i frykt og engstelse for hva som kommer. For både økende smitte og økende ensomhet, for redselen for andre mennesker, for kundene som kjøper bøker av meg, for menneskene jeg passerer på fortauet når jeg går og går uten å bruke buss eller t-bane, for hendene jeg vasker så de blir røde og tørre når jeg kommer hjem igjen om kvelden.

Jeg var på årets siste konsert, etter å ha veid fram og tilbake i flere uker om jeg skulle tørre å gå eller bli hjemme. Jeg gikk, og jeg hørte Odd synge den nye skiva si, og jeg kjøpte vinylversjonen av hans forrige skive, som utkom i 2006, da både jeg og verden så annerledes ut. Den gang så jeg ham på John Dee og jeg fikk snakke med ham etterpå, fordi Kingosgate 3, som jeg var der sammen med, kjente ham, og han signerte dagboka mi og jeg gikk derfra i lykkerus. Denne gangen kjøpte J vinylen og den nye skiva til meg og så gikk jeg bort til Odd, der han sto med munnbindet på og snakka med noen venner, og med godt over en meter avstand rakte jeg ham vinylen og sa: vil du signere denne til meg? Vi gikk hjemover og visste begge to at det var den siste kvelden vår ute på lenge, enda vi ikke fikk nyheten om nedstengninga før to dager etter. Men vi skjønte hvor det bar. Talla var blodrøde og skuldrene helt oppe ved øra av anspenthet over verden, og mens Georgia og Pennsylvania talte stemmer i sneglefart, sto vi opp til påbud om hjemmekontor og total avstand, vi avlyste ukas avtaler selv med de få venna i kohorten og har tilbragt helga hjemme med onlinequiz og hverandre.

I dag er det farsdag og jeg ringte pappa og vi snakka litt, og fant ut at vi ikke har sett hverandre siden i sommer. Og jeg har ikke klemt ham siden før mars. Det er til å grine av.

Jeg savner verden og livet mitt. Akkurat som da jeg var på mitt dårligste og savna meg selv, så er jeg nå heldigvis bedre, men verden er blitt sjuk i stedet. Måtte vi holde oss friske og komme oss gjennom dette, og måtte verden som venter på andre sida være god – bedre, om det er mulig å ønske seg. Pass på hverandre, hold avstand, gjør noe fint for dere selv på hjemmekontoret, gå en tur om dere kan, lag noe godt.

Jeg skriver 2000 ord om dagen på et nytt førsteutkast som jeg ikke aner om blir bra eller dårlig, men det viktigste er jo at det blir, og så får vi ta det derfra. Der er det sommer og ordet pandemi er ikke nevnt en gang på 30 sider. Mens jeg skriver det sitter jeg under dyna i lese- og skrivestolen i stua og utenfor er det smitterekord og kaldt. Da pappa spurte hvordan det blei til jul, svarte jeg at vi fikk se hvor mange vi fikk lov til å være. Sånn har det altså blitt.

Men det blir onlinequiz og videosamtaler, munnbindene mine har bilder av kaniner og blomster og jeg tenkte å se om jeg fant et med dinosaurer på, jeg kan gå tur og fange pokemons fortsatt og er foreløpig frisk, og selv om dansetreninga er fryst de neste tre ukene, så kan jeg løpe eller bare bevege meg rundt i leiligheten min, kanskje finne en yogavideo eller to til og med, hvorfor ikke – nå er det på tide å utvide horisonten inne i våre små leiligheter.

Jeg lever mest inni hodet mitt om dagen, i fiksjonen og jobbinga, og jeg prøver å tenke på de tinga som fortsatt funker. På loftet ligger julepynten min og snart skal jeg hente den ned, plugge i adventsstjerna som gir det varme, gule lyset på kjøkkenet mitt, begynne å høre på julemusikken og kjenne på klumpen i halsen over alt det rørende ved jula som alltid får meg til å grine. For selv om den sikkert blir annerledes i år, så er julefilmene de samme, og kanskje må jeg se dem aleine i år, men i så fall skal jeg se dem aleine med internettforbindelse med de jeg pleier å se dem med. Jeg gleder meg allerede å se Klaus på nytt, som jeg så for første gang i fjor, etter den verste runden med influensa på år og dag, da verden var en annen enn nå. Bli med, sier jeg bare.

Det skal forhåpentligvis gå. Og når det ikke går, så går det likevel – dagene bare går og går, enten du henger med eller ikke. Men vær så snill, heng med. Hold ut. Pass på deg selv. Og noen andre også, om du kan. Nå trenger vi det, alle sammen. Litt lys og varme og noe å se fram til.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.