Jeg tror jeg elska skolestart. Jeg husker det som at alt liksom begynte på nytt, og spesielt godt husker jeg ny skolesekk det året jeg fikk skinnransel (tror det var sjette klasse), nytt pennal (med innhold som barn, sånn posepennal jeg kunne skrive på med sprittusj og glitterpenn da jeg blei eldre), kanskje et lukteviskelær jeg aldri brukte, fordi det var så fint. Jeg husker spenningen da jeg var tilbake i skolegården, den samme skolegården vi møtte opp i hvert år, fra vi var sju til vi blei femten, kanskje en annen side av skolen bare, ny dør, ny gang å vente i til de åpna døra til klasserommet, men hele tida den samme skolen.
Jeg husker første dagen på Nissen, men ikke andre eller tredje klasse. Men den første dagen husker jeg, jeg var så nervøs, men også så spent. Dramalinja. Nå skulle alt begynne. Jeg kunne være hvem jeg ville, og jeg var ei jente i singlet med en svær bukse, altfor svær, faktisk, den var både for lang og for løs, subba i bakken. Jeg husker at en gjeng med gutter ropte noe etter meg, de gikk ikke i klassen min, heldigvis. De ropte: æsj, ass. Jeg følte meg ikke så fin lenger da.
Jeg husker Universitetet, det enorme universitetet, og at jeg hata det i to og et halvt år, før jeg plutselig hadde kontrollen på siste semester og endelig hadde knekt koden for hvordan man var student. Da var jeg nesten ferdig, men egentlig burde jeg kanskje heller begynt da, tatt en master, gått videre, men jeg var så ferdig.
August på Nissen var varm, det samme var den på Blindern, og i år var den også varm. Jeg begynte på jobb igjen etter ferien og sommerjobb, dro på Sørenga hver dag etter å ha vært innom kontoret, turte ikke hoppe fra den høyeste brygga, men dytta meg selv uti fra ved siden av stigen. Jeg har ikke nytt pennal i år, ikke ny sekk heller, og det føles ikke nytt det jeg gjør, det er gammelt alt sammen.
Det er fortsatt pandemi og jeg klemmer ingen andre enn han jeg bor med, men jeg går turer i Slottsparken med M og snakker om hvor slitsomt det er å være en kropp. Jeg skal drikke øl med R, men klarer det ikke, men vi setter oss ved Akerselva og ser på endene i stedet, og plutselig går et lite orkester forbi. De spiller ikke, men de bærer instrumentene sine og en fyr triller et helt trommesett stabla fra den største til den minste tromma, haugen er høyere enn ham. Jeg går på musikkquiz og er engstelig gjennom hele, men jeg klarer å svare på noen ting og så går jeg hjemover i regnet og overlevde denne gangen også.
Jeg prøver å huske hva jeg likte med høsten. Strømpebukser er en av tinga. Det er viktig med mjuke strømpebukser. Ullsokker er en annen ting. Bokhøsten en tredje. Lista over ting jeg vil lese vokser for hver bok som utkommer. Tida går videre også nå som trekkfuglene har flydd sørover og vi er igjen her hjemme, venter på kulda.
Jeg begynner på dansinga igjen og jogger hjemover etterpå i kveldssola, får gnagsår på kragebeinet av stroppene på den lille sekken jeg har skoa og vannflaska mi i, små, røde merker jeg ser i speilet når jeg dusjer etterpå. Det er slitsomt å være en kropp som jobber mot meg, men den jobber med meg også. Den danser og løper hjem, selv om endometriosevevet flyter utover innsiden min, klamrer seg til organene mine og blusser opp i smerter. Jeg kan ikke løpe fra det, det skjer enten jeg løper eller ligger stille. Jeg ligger på gulvet og har hendene på magen, ser for meg at det vokser der inne som små kvister, spisse torner som liksom hekter seg fast overalt i forgreininger. Det ser sikkert ikke sånn ut, men det er sånn jeg ser det for meg.
Boka mi utkommer i Danmark og jeg får en femmer i Berlingske, er på jobb på Tronsmo når den publiseres og ser det ikke før jeg står oppe på lunsjrommet og har smurt meg en skive med gulost, sjekker mobilen og ser meldingene fra agenturet og det danske forlaget, fulle av utropstegn og smilefjes og gratulasjoner. Jeg forstår det ikke helt, enda jeg leser anmeldelsen flere ganger. Jeg står der med gulostskiva og griner, og så sender jeg melding til mamma, pappa og J, og så spiser jeg opp lunsjen min og går ned igjen på jobb, bobler over og må si det til de jeg jobber med, og så går dagen videre. Jeg jobber i bokhandel i Oslo, og i Danmark har boka mi fått fem stjerner. Gulost, grining og en colabrus for å feire.
Jeg har ikke skrevet noe ordentlig enda og når folk spør meg om jeg skriver har jeg gått fra å si ja til å si nei. Ikke enda. Jeg jobber og leser og går tur med lydbok og pokemon og de dagene jeg har fri, så er jeg sliten. Jeg vet at man bare må gjøre det for å få det til. Man må skrive for å skrive. Jeg må skrive dårlig, for å skrive noe bra. Jeg veit ikke hva den neste boka mi skal handle om. Kanskje blir det en av de fem påbegynte tinga jeg har liggende som alle har stoppa midt i en setning et sted, der karakterene virrer rundt, henger i løse lufta uten at jeg har fått taket på dem. Noen av dem er yngre enn meg, noen er eldre, noen er langt unna, noen der jeg vokste opp. Alle er i hodet mitt og ikke på papiret – enda.
September er her og verden skal bli gul, men foreløpig er den bare gylden i høstsola som fortsatt varmer. I morra skal jeg stå opp klokka seks, dra tidlig på kontoret, så jeg kan dra tidlig hjem. Kanskje lage en middag fra bunnen av og ikke fra pose. Hver morra er en ny morra. Hver nye uke en slags ny sjanse, selv om alle dager egentlig er helt like. Helt like og fulle av muligheter, for meg og denne kroppen jeg bor i. For deg som leser dette.