Det slår meg når jeg bruker enda en ferie på å være sjuk, at det kanskje bare er sånn det er. Altså, det er jo lite å gjøre med. I fjor var jeg sjuk i ferien. Året før var jeg sjuk i ferien. Sånn er livet mitt, sånn er kroppen min. Den er sjuk når jeg ikke har ferie også, det er ikke det – jeg må kanskje bare innse at jeg er mye sjuk. Ikke noe alvorlig, såvidt jeg vet, men nok til at jeg må tilbringe hele dager hjemme eller ikke orker å gjøre noe etter at jeg har vært på jobb. Kroppen gjør så mye rart, og den gjør seg så tydelig når den ikke fungerer som den skal.
Så dette skal egentlig handle om alle gangene den fungerer, for det er heldigvis også ofte.
Kroppen min kan løpe fire kilometer, det har den gjort over tre ganger denne sommeren. Jeg har løpt i Svartdalsparken, endelig, etter å ha hatt løpestopp under koronatida fordi jeg var redd for å puste på folk, og for at folk skulle puste på meg. I tillegg var det jo fullt av folk i skogen da jeg prøvde å løpe den gangen i mars, så jeg rømte inn igjen hjemme og blei der. Men nå i sommer har jeg løpt igjen. Kroppen min har båret meg gjennom skogen, beina mine har løpt fort og sakte, tatt pauser og brystet mitt har pusta, tungt og dypt, jeg har hosta uten å ha korona, men fordi jeg blir sliten når jeg løper. Det er derfor jeg gjør det.
Kroppen min kan bade, det har den gjort noen ganger i sommer, et par ganger på Sørenga, en gang i et tjern omringa av mygg og en gang på Sørlandet, da var det rein trass som gjorde at jeg fullførte, for det var jo både kaldt og glatt og jeg måtte seigpine kroppen min til å dykke under den salte sjøen, hele kroppen måtte under og det tok sin tid, innen huet mitt var omringa av saltvann hadde jeg rukket å nærmest miste følelsen i beina. Sånn kan det gå! Men det teller ikke med mindre hodet er under, sier dem. (Dem er meg.)
Kroppen min kan drikke øl og vinne quiz, det gjorde den på fredag, det var gøy!
Kroppen min kan se tre sesonger av DARK i sofaen med varmeflaske på magen, for selv når den er sjuk, så kan den heldigvis fortsatt det. DARK er fantastisk, forresten, det er det beste Netflix har laga. Perfekt til regntunge dager, og perfekt å diskutere teoriene over kveldsmaten eller en øl med den du ser det sammen med/noen du kjenner som også ser på det. Hvis de ikke ser på det, gi dem hjemmelekse til neste gang dere ses.
Kroppen min kan gå tur med lydbok eller podcast på øret og fange pokemons. Kroppen min kan ha på seg kjoler og skjørt og bukser. Kroppen min kan gå uten strømpebukser når det er varmt og pakke seg inn i gode, varme klær når det er kaldt. Kroppen min kan spise brunsj på Galgen og drikke kaffe lenger enn planlagt, kroppen min kan strekke seg og sove lenge om morgenen, kroppen min kan lese ut bøker, spille kort, bake rundstykker og ikke klare å bake rundstykker, kroppen min kan reise langt med bussen og være hjemme hele dagen, kroppen min kan lukte regnet som faller og lengte etter at gradestokken igjen skal krype over 25 grader.
Kroppen min kan stikke innom det sommertomme kontoret og jobbe litt og drikke en ekstra iskaffe den dagen bare fordi det er godt. Kroppen min kan bære meg gjennom verden.
Sommerferiene mine har, så lenge jeg kan huske, vært prega av tørrhoste og cosylan, urinveisinfeksjoner og eksem, penicillin og hydrokortison, endometriosesmerter, Rikshospitalets hudleger, legesekretæren hos fastlegen min som tar imot urinprøve etter urinprøve, en evig lengten etter en fredelig og eviglang ferie som skulle være full av lange sommernetter og en ung, frisk kropp, men som i stedet preges av relativt harmløse infeksjoner som allikevel setter en stopper for planene jeg opprinnelig hadde. Men jeg lever enda, selv om jeg hele tida er sjuk. Det kunne vært verre! Hver gang jeg må gå hjem fordi kroppen min streiker, så går et mantra igjen og igjen og igjen gjennom hodet mitt: Lykken er når smerten opphører. Jeg vet ikke når det er, men jeg vet at det finnes et sted, og når jeg er der, så glemmer jeg ofte å tenke over hvor heldig jeg er som er frisk når jeg er frisk. Jeg tar det for gitt. Så, kjære kropp, jeg veit jo at du kan – og jeg gleder meg til neste gang. Da skal jeg prøve å huske hvor flink du er når jeg er frisk, ikke bare hvor vondt du gjør når jeg ikke er det.