Lyden av applaus på et jorde i Danmark

Jeg vet ikke når vi får høre applaus igjen. Jeg savner det. Hver dag savner jeg det. Lyden av mennesker som er sammen, som klapper for andre mennesker. Mengden av mennesker på samme sted, en samling av folk som hører på musikk og griner, ler og drikker sammen. På et jorde, i Danmark, i Norge, i verden. Jeg savner festival, som er det jeg har fylt somrene mine med siden jeg var gammel nok til å velge selv.

Her er noen minner fra Roskilde 2004 – 2017:

M83 i 2012 da jeg begynte å grine da det kom en ordentlig saksofon på scena for soloen.

M83 i 2015 da jeg var så klar for å gå og legge meg, jeg hadde hodepine og jeg hadde spist en dårlig vårrull, som var kald, fordi det var sommerruller og jeg trodde de skulle være varme og jeg var for edru og alle rundt meg var for fulle og jeg vurderte å rømme, men så begynte de, og jeg reiste meg fra tribuna og sa: vi går fram, og vi gikk fram og da J og T skulle gå i baren sa jeg: kjøp en øl til meg og de kjøpte en øl til meg og en shot til hver, i reagensrør, og Orange har aldri vært vakrere enn da M83 spilte midt på natta og jeg så hvor alle lysa skulle – ut til oss.

Tina Dickow i 2008, da jeg var forelska i en 18-åring

L.O.C. i 2008 da jeg hørte at han sampla Veto, som vi hadde sett tidligere og løp bort på Orange for å se denne hip-hopperen rive ned roskilde enehånd mens jeg sto der og tenkte: wow, for en fyr, og Krummis sa: herregud, dette er harry, og vi lo sammen og jeg blei fan og hun ikke.

Arcade Fire i regnet i 2007 og Arcade Fire i sola i 2017 etter det verste regnet sida 2007. Jeg husker at jeg løp på do midt i konserten og det var gjørme overalt etter at det jo hadde regna i to dager selv om det nå var sol, og jeg holdt nettet mitt mellom tenna mens jeg tissa og løp tilbake for å ikke gå glipp av alt. Rett før konserten begynte, klarna himmelen opp og det gikk fra overskya til sol, og da de første strålene traff oss menneskene på festivalen så lød det applaus – for sola. Da begynte jeg å grine. Så gikk jeg på Arcade Fire.

Temper Trap som skulle kræsje med Prince, men som ikke kræsja, fordi Prince var forsinka og vi blei igjen på Temper Trap helt til de spilte «Sweet disposition» og fikk gratis øl da de stengte baren utenfor Odeon. Det siste året Odeon skulle finnes, uten at vi visste det.

Thomas Dybdahl som la seg ned på scena og tok en røyk i 2004, det første året mitt på roskilde, da jeg dro fordi Thomas skulle spille og fordi jeg var forelska i en fyr som også skulle dit.

Foo Fighters i 2017 som fikk alle til å veive henda i været.

Foo Fighters i 2008 som spilte midt på dagen og jeg løp og tissa, stående i et urinal for å ikke måtte stå en evighet i kø fordi de når som helst kunne komme til å spille «Best of you» (det gjorde de, men jeg var tilbake igjen)

L.O.C. aleine i 2011 på Orange der jeg hadde med meg nok jägermeister til alle låtene jeg ønska meg.

Karpe i 2013 på Arena som var helt fantastiske og som fikk et danskt ektepar i 40-50-åra til å spørre: «hvem er de her? de er megagode,» til meg og J som sto bak dem, og de som solgte øl fra kinobrett i crowden så vi aldri gikk tomme og hele tida kunne skåle til Karpe.

Robyn aleine i 2008 da ingen andre ville bli med, og jeg dro aleine på klubbscena og elska hvert sekund.

Å grine til Sigur Ros i 2006 på Arena til den vakreste konserten jeg har vært på i mitt liv. De begynte med «Ny batteri».

Veto i 2008 på Arena og jeg så etter ham i mengden, kanskje var han der, kanskje ikke. Det var han som ga meg dem.

Bon Iver i 2012 der jeg kyssa en danske som het Caspar uten at jeg egentlig husker det.

Mew i bakgrunnen etterpå fra Orange da alt gikk i tusen knas.

Yelle i 2011 etter regnet, de hadde meldt storm og det var oversvømmelse i København, men på Roskilde var det bare litt oversvømmelse, og Tobi bar oss over vanndammene fordi han hadde slagstøvler og vi hadde Converse.

Gorillaz når vi satt i campen og drakk iskald øl (kjøpt uten kø!) og aldri dro tilbake etter å ha skullet skifte til varmere klær. vi møtte Morten Mus, som sa han hadde fått armbåndet klippa og derfor ikke kunne gå inn på festivalen, men kanskje var han bare en som hadde sneket seg inn. Men han fikk feste med oss mens Gorillaz spilte.

Alle kaffekoppene.

Nas midt på natta i regnet.

RCHP i 2007 da jeg hoppa ut av slagstøvlene mine da de spilte «Parallell universe».

Å lese «Beatles» i en hengekøye.

Å høre en camp spille «Why does it always rain on me» da jeg traska hjemover fra Jay-Z i regnværet i 2008, og kom fram til campen vår der vi var klare for den siste festen og 18-åringen tørka bort ei dråpe vann fra leggen min med fingeren sin, bare sånn.

Pasta med pesto.

Kings of Leon på Orange og å finne de andre ved skiltet der vi alltid fant hverandre dersom vi blei borte.

Drinker på taket.

Å få hjelp av en danske til å bære tre øl fordi jeg aldri har lært meg trikset.

Tørt gress under teltene som fjernes.

Å grine den første dagen fordi det alltid føles håpløst når jeg har ankommet og jeg er sliten og trøtt og for varm eller for kald og jeg angrer, et lite sekund eller minutt eller noen ganger en hel time, og så står jeg i kø for å kjøpe teltstenger fordi jeg ikke klarer å finne mine og en danske kommer gående med et brett med øl og hiver en til meg, smiler og sier: god festival, og jeg tørker tårene og åpner ølen og husker: åja, det er derfor jeg er her. Dette. Festivalfølelsen. Folka. Musikken.

Han fyren med megafon i nabocampen i 2007 som sang «American pie», falskt, hver natt/morgen til noen stjal megafonen hans. Takk og lov.

Irish coffee i regnet.

De som stjal boomblasteren vår i 2008, med Modest Mouse-skiva i, så vi hørte Modest Mouse bevege seg bortover med tyven og alle trodde det var noen i campen vår som bare skulle på fest, men hele campen hadde jo lagt seg.

Iskald øl i sola.

Å hoppe i badesøen.

Glovarm øl om morgenen.

Da han droppa Pixies (!) for å være med meg på Avril Lavigne (!). Det er kjærlighet. Eller dumskap. Eller begge deler, som det ofte er.

Egg og bacon.

Å fryse i teltet.

Å glede seg til å endelig se Suspekt på Roskilde, som jeg ikke har sett før – fordi jeg ikke har vært fan (men det er jeg jo) og fordi jeg ikke var der i 2015 fordi livet. De skulle spille i år. De kommer igjen en gang. Håper jeg.

Å svette i teltet om morgenen.

Dopapir på doene.

Alle campfestene. Alle soloppgangene. Å gå ut i Mad max (campområdet på East) etter den siste konserten og finne en fest og enda en og en til, og å stå på toppen av en haug og telle ned til soloppgangen, som vi nesten ikke så, fordi det var overskya, men vi ropte og skålte og så gikk vi og la oss.

Roskilde antikvariat og øl i bakgården.

Å droppe RHCP for  å gå på Odesza med trompetene og remixen. Jeg kan ikke skjønne at jeg gjorde det, men jeg angrer ikke, jeg grein og jeg hoppa og jeg husker at himmelen var lys, men mørk, dere veit sånn sommerhimmelen blir til natt, og det var trompeter på scena og jeg grein og hadde frysninger selv om jeg ikke frøys. jeg var varm og trygg og glad. så glad.

Lemaitre i 2014 og et dj-sett jeg fortsatt ikke husker hvem var, men som kjørte et swedish house mafia-omkved som fikk meg til å danse, og BC kom med øl i en plastpose som vi delte mellom oss i mengden og det var trangt og alle var glade og tette og inntil hverandre.

Bastille i 2014 som fikk meg til å grine og hoppe og danse og da fyrverkeriet til Rolling Stones kjørte opp bak Orange før Bastille var ferdige, så var det for dem, for oss.

Radiohead i 2008. Og da Gnarls Barkley covra «Reckoner» dagen etterpå og vi sto i dokø bak noen australiere og ropte: Radiohead! og løp mot Orange så fort vi kunne.

Den første gangen jeg skulle dit var jeg så redd, jeg trodde noen skulle kaste opp i teltet mitt eller på meg, jeg trodde vi skulle bli klemt foran scena, miste hverandre, jeg var redd for menneskene og gjørma. Jeg har vært redd mange ganger på Roskilde, men det har alltid gått bra. Vi passer på hinanden, vi redder hverandre, vi holder rundt hverandre, vi klemmer hverandre, vi drar hverandre gjennom folkemengden, vi kjøper mat og drikke til hverandre, vi gir hverandre pledd når vi fryser og smører solkrem når det er for varmt, vi henter vann og deler med alle rundt oss og noen ganger kaster vi vannglassa (og ølglassa) i været så alle får en skvett.

I år blir det ikke Roskilde, men jeg kommer til å lese utdrag fra boka mi Roskilde på Facebook live for de som vil se. Du kan bli med her. Det handler om Roskilde i 2008, og åra før, om å være en vennegjeng, om å være hjerteknust, om å møte noen nye mennesker, om å være på konsert, og ligge i gresset og se på vindmølla, om å være menneske sammen med hundretusenvis av andre på et jorde i Danmark. Bli med på festival med meg.

Jeg vet ikke når vi får høre applaus igjen i virkeligheten, men hvis du savner applaus, hvis du savner å gå på konsert, hvis du savner å være en i mengden, så tror jeg den boka vil gi deg litt av det du savner. Det gjør den for meg. Det var min første bok – av forhåpentligvis mange. Og den er til alle dere.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.