To helt urelaterte historier fra en vanlig uvanlig fredag

I dag, på vei til kontoret, kom det en ungdomsgjeng mot meg på fortauet ved Stortorvet. De gikk fem i bredden, tett inntil hverandre og fylte hele fortauet. Jeg stoppa opp og de fortsatte mot meg, lo av noe en av dem sa, de var glade og sikkert ferdige på skolen eller kanskje de skulka. De gjorde ikke mine til å flytte seg, og jeg snudde meg vekk, men jeg skulle jo den veien de kom, og så, da de var kommet under to meter fra meg, så gjorde jeg det eneste jeg klarte å tenke var riktig: jeg løftet armene mine og liksom koppet de over hodet mitt og krøket meg sammen mens de passerte meg. Jeg blei stående sånn, flau og redd, mens 37-bussen stoppa der jeg sto og så reiste jeg meg igjen og trippa så fort jeg kunne vekk derfra og opp til Kaffebrenneriet der jeg venta til hun som allerede var der inne gikk ut, og så gikk jeg inn. Det står at de kan ha fire eller fem kunder der inne, men jeg vil være på den sikre sida. Vi hadde jobbmøte i dag på St. Hanshaugen, satt ute til det begynte å regne, og da det ble foreslått å gå et sted, så feiga jeg ut, sa som sant var at jeg ikke har vært ute siden mars, at det helt sikkert er trygt, men jeg har altså ikke vært på et sted på ordentlig og jeg vet ikke om jeg tør det helt enda. Dansestudioet mitt åpna igjen denne uka og jeg fortsatt med treninga hjemme over stream. Da jeg sto sammenkrøka mens en ubekymra gjeng gikk forbi meg som om de aldri hadde hørt at man må holde en meters avstand til andre mennesker, så lurte jeg på om det kanskje ikke er helt sunt å være i den andre enden heller – her jeg er. Det er ikke det at jeg er så redd for å bli syk. Det er det at jeg oppfører meg som om jeg er en evig smittebombe, at jeg kan drepe deg og deg og deg fordi dere ikke holder dere unna meg. Jeg tar ikke på ting på butikken med mindre jeg skal ha det selv. Jeg har tatt på potetgull, brus, dip, rømme, vaniljekrem og andre ingredienser til pavlova som jeg skal prøve å bake i morgen. Her hjemme. Jeg går på quiz om kveldene, chatter med laget mitt og noen ganger har vi debrief på video med en øl etterpå. Jeg er ikke ensom, men det at jeg nesten ikke har hatt angst siden 12. mars er nok ikke et sunnhetstegn – det er vel heller et bevis på at jeg har blitt Elling og må skjerpe meg. Komme meg litt ut. Jeg får eksem av all håndvaskinga og antibacen og når jeg går ei lang runde rundt deg på fortauet fordi du ikke er redd, så er det altså ikke fordi jeg er redd for deg – det er fordi jeg ikke vil deg noe vondt.

Andre ting jeg har gjort i det siste annet enn å bedrive social distancing på et nivå ingen andre jeg kjenner bedriver: lest Tegnehannes bok Ikke tenk på meg som fikk meg til å le masse, og som har karakterisert sveisen min som noe bare tanter på Jæren har. Jeg har jo visst siden 2012, året etter at jeg barberte den ene halvdelen av huet, at det er en slags hockeysveis av vår tid jeg har pådratt meg, men jeg føler meg sånn hjemme i den. Noen ganger kan jeg bli lei meg av å tenke på at folk ler av meg, men så synes jeg liksom jeg ser passe rar og kul ut i speilet, så jeg fortsetter med det. Da jeg gikk til frisøren sommeren 2011 og sa: barber bort dette, så kalte jeg sveisen 2010s største løgn. Du veit: du hadde vært skikkelig kul om du barberte deg på den ene sida av huet. Den løgnen. Ingen er kule sånn. Men du er kul sånn! sa folk til meg da jeg hadde barbert huet. Det går bra, jeg trenger ikke at noen synes jeg er kul. Jeg husker at jeg kjøpte meg en for stor jakke og dro på byen i den og med sveisen min og det var deilig å ikke være midt på treet lenger. Jeg gikk fra å være en man liksom bare registrerte at var der, til å enten bli en folk lo av fordi jeg hadde hockeysveis a la 2010-tallet og for stor vaktmesterjakke eller hun som du bare måtte gå bort til i køen og si: hei, jeg liker deg og så bli med meg hjem. En ener eller en tier. Nei eller ja. Når J ser bilder av meg uten den sveisen, da jeg hadde midtskill sier han alltid at jeg ser så rar ut. Jeg husker frisøren min sa at jeg måtte slutte med midtskill i 2010 og så klipte hun en rar oppklippa frisyre som gjorde at jeg gråt på bakrommet på jobb da jeg kom fra frisøren. Det var den siste gangen jeg klipte meg før jeg barberte vekk nesten halvparten av håret. Da jeg barberte det bort, så smilte jeg til speilbildet mitt mens frisøren min så litt usikker ut mens hun sto med håret mitt i hånda si. Perfekt, sa jeg, og sånn har det vært siden. Jeg liker det godt. Kanskje jeg innerst inne er en tante fra Jæren? Det får jeg leve med. Det finnes verre ting.

2 kommentarer til «To helt urelaterte historier fra en vanlig uvanlig fredag»

  1. Vet du, jeg har det sånn jeg også, jeg bruker så lite som mulig av lillefingeren til å åpne kjøleskapene på butikken, en gang kom jeg hjem med tre pakker gjær fordi to ramlet ned da jeg skulle ta den første og jeg turte ikke sette dem tilbake i tilfelle jeg hadde smitten og hadde lagt den igjen på dem, jeg går lange omveier rundt frysediskene og posesuppene for å ikke komme for nærme andre mennesker, spesielt eldre mennesker, og en dag måtte jeg stå i ti minutter og se alle frysevarene mine tine etter at jeg hadde betalt fordi det stod en gammel mann i tippedisken så nærme varene mine at jeg ikke turte å gå bort og pakke varene mine i tilfelle jeg skulle smitte ham. Jeg har ingen grunn til å tro at jeg er syk. En periode satte jeg bare handleposene fra meg på gulvet i gangen og gikk rett på badet da jeg kom hjem fra butikken, vasket hendene godt, kastet alle klærne i skittentøyet og dusjet av meg alt som kunne finnes av virus, før jeg gikk og pakket ut varene. Rød sone, grønn sone. Jeg vet ikke om jeg har det bedre eller verre nå enn før. Men kanskje mister man litt kalibrering av å være så mye alene? Kanskje er noe av det slitsomme til vanlig at man måler seg mot alle andre, vurderer seg selv mot alle andre, opplever andres vurdering av en selv, og kanskje er det noe man slipper når man bare er alene hele tiden. Jeg klarer ikke bestemme meg for om det er en bra ting, en dum ting, eller begge deler.

    Og den sveisen din, jeg tror ikke det er sånn at du er en tante fra Jæren, men kanskje tantene på Jæren prøver å være litt deg, den sveisen din er så deg og så bra at den nesten ikke kunne vært noe annet 🙂

  2. Jeg har klippet av 60 cm. hår etter å ha tenkt å gjøre det i ti år, men ikke turt fordi «samfunnet»/»alle» forventer at damer har langt hår. Beste beslutningen jeg har tatt! Tror jeg unngår å se ut som en kvinnelig politiker, men er det så farlig om så er?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.