To helt urelaterte historier fra en vanlig uvanlig fredag

I dag, på vei til kontoret, kom det en ungdomsgjeng mot meg på fortauet ved Stortorvet. De gikk fem i bredden, tett inntil hverandre og fylte hele fortauet. Jeg stoppa opp og de fortsatte mot meg, lo av noe en av dem sa, de var glade og sikkert ferdige på skolen eller kanskje de skulka. De gjorde ikke mine til å flytte seg, og jeg snudde meg vekk, men jeg skulle jo den veien de kom, og så, da de var kommet under to meter fra meg, så gjorde jeg det eneste jeg klarte å tenke var riktig: jeg løftet armene mine og liksom koppet de over hodet mitt og krøket meg sammen mens de passerte meg. Jeg blei stående sånn, flau og redd, mens 37-bussen stoppa der jeg sto og så reiste jeg meg igjen og trippa så fort jeg kunne vekk derfra og opp til Kaffebrenneriet der jeg venta til hun som allerede var der inne gikk ut, og så gikk jeg inn. Det står at de kan ha fire eller fem kunder der inne, men jeg vil være på den sikre sida. Vi hadde jobbmøte i dag på St. Hanshaugen, satt ute til det begynte å regne, og da det ble foreslått å gå et sted, så feiga jeg ut, sa som sant var at jeg ikke har vært ute siden mars, at det helt sikkert er trygt, men jeg har altså ikke vært på et sted på ordentlig og jeg vet ikke om jeg tør det helt enda. Dansestudioet mitt åpna igjen denne uka og jeg fortsatt med treninga hjemme over stream. Da jeg sto sammenkrøka mens en ubekymra gjeng gikk forbi meg som om de aldri hadde hørt at man må holde en meters avstand til andre mennesker, så lurte jeg på om det kanskje ikke er helt sunt å være i den andre enden heller – her jeg er. Det er ikke det at jeg er så redd for å bli syk. Det er det at jeg oppfører meg som om jeg er en evig smittebombe, at jeg kan drepe deg og deg og deg fordi dere ikke holder dere unna meg. Jeg tar ikke på ting på butikken med mindre jeg skal ha det selv. Jeg har tatt på potetgull, brus, dip, rømme, vaniljekrem og andre ingredienser til pavlova som jeg skal prøve å bake i morgen. Her hjemme. Jeg går på quiz om kveldene, chatter med laget mitt og noen ganger har vi debrief på video med en øl etterpå. Jeg er ikke ensom, men det at jeg nesten ikke har hatt angst siden 12. mars er nok ikke et sunnhetstegn – det er vel heller et bevis på at jeg har blitt Elling og må skjerpe meg. Komme meg litt ut. Jeg får eksem av all håndvaskinga og antibacen og når jeg går ei lang runde rundt deg på fortauet fordi du ikke er redd, så er det altså ikke fordi jeg er redd for deg – det er fordi jeg ikke vil deg noe vondt.

Andre ting jeg har gjort i det siste annet enn å bedrive social distancing på et nivå ingen andre jeg kjenner bedriver: lest Tegnehannes bok Ikke tenk på meg som fikk meg til å le masse, og som har karakterisert sveisen min som noe bare tanter på Jæren har. Jeg har jo visst siden 2012, året etter at jeg barberte den ene halvdelen av huet, at det er en slags hockeysveis av vår tid jeg har pådratt meg, men jeg føler meg sånn hjemme i den. Noen ganger kan jeg bli lei meg av å tenke på at folk ler av meg, men så synes jeg liksom jeg ser passe rar og kul ut i speilet, så jeg fortsetter med det. Da jeg gikk til frisøren sommeren 2011 og sa: barber bort dette, så kalte jeg sveisen 2010s største løgn. Du veit: du hadde vært skikkelig kul om du barberte deg på den ene sida av huet. Den løgnen. Ingen er kule sånn. Men du er kul sånn! sa folk til meg da jeg hadde barbert huet. Det går bra, jeg trenger ikke at noen synes jeg er kul. Jeg husker at jeg kjøpte meg en for stor jakke og dro på byen i den og med sveisen min og det var deilig å ikke være midt på treet lenger. Jeg gikk fra å være en man liksom bare registrerte at var der, til å enten bli en folk lo av fordi jeg hadde hockeysveis a la 2010-tallet og for stor vaktmesterjakke eller hun som du bare måtte gå bort til i køen og si: hei, jeg liker deg og så bli med meg hjem. En ener eller en tier. Nei eller ja. Når J ser bilder av meg uten den sveisen, da jeg hadde midtskill sier han alltid at jeg ser så rar ut. Jeg husker frisøren min sa at jeg måtte slutte med midtskill i 2010 og så klipte hun en rar oppklippa frisyre som gjorde at jeg gråt på bakrommet på jobb da jeg kom fra frisøren. Det var den siste gangen jeg klipte meg før jeg barberte vekk nesten halvparten av håret. Da jeg barberte det bort, så smilte jeg til speilbildet mitt mens frisøren min så litt usikker ut mens hun sto med håret mitt i hånda si. Perfekt, sa jeg, og sånn har det vært siden. Jeg liker det godt. Kanskje jeg innerst inne er en tante fra Jæren? Det får jeg leve med. Det finnes verre ting.

Tina Dickow konsert aleine en torsdagskveld

For mange år siden bodde jeg på Skullerud i min første leilighet. Mamma kjøpte den og jeg bodde i den. Vi flytta med russebilen. Jeg hadde gått ut av videregående og t-banen gikk helt fra meg til Blindern. Jeg bodde med Peter, Malin og så Frøydis. Jeg bodde der om sommeren og om vinteren. Noen ganger fikk jeg brev, og et av brevene jeg fikk inneholdt en cd, en brent utgave av Tina Dickows skive Notes. Han som sendte meg den bodde i Danmark og vi var kjærester en gang, men ikke mer og jeg var så lei meg for det, jeg var så bunnløst trist for det og så mange år av livet mitt gikk med på å lure på hva som gikk galt og om jeg kunne gjort noe annerledes. Det kunne man sikkert, men det skulle jo ikke være oss. Mange år seinere husker jeg nesten bare de gode tinga, og selv de verste tinga har fått et slags lys i seg, for de førte til noe godt med tida. Tina Dickow er noe av det fineste jeg har fått i livet mitt og jeg fikk det av ham.

Tina Dickow, eller Dico som hun bytta navn til når hun skulle gå internasjonalt, er en dansk låtskriver og artist som har fått være soundtracket til så mange år av livet mitt, og nå har hun sluppet en konsert på youtube til alle oss som sitter hjemme og ikke kan gå på konsert.

For noen år sida dro jeg til København for å se Tina spille på en festival i en park, hun skulle spille hele Count to ten-albumet sitt, fordi det var 10 år sida det utkom. Jeg husker at jeg var så redd, det var rett etter terroren på flere konserter og jeg var redd for mennesker, for folkemengder. Jeg så etter utgangene, etter rømningsveiene. Jeg sto bakerst og så sto jeg lenger og lenger fram. Jeg gråt først fordi jeg var redd, og så gråt jeg fordi det var fint, og fordi jeg klarte å slappe av, la musikken som jeg hadde hørt på i 10 år omfavne meg. A var med meg og passa på meg, og vi kjøpte øl og sto i sola med alle menneskene. Jeg husker de var eldre enn oss, at de skålte mot Tina og sola, at de sang, høyt, at de smilte til meg da jeg løfta glasset mitt mot Tina og sola jeg også.

Låta Room with a view har vært med meg i skrivinga mi siden jeg begynte med den. Det er noen setninger som fester seg, noen gitarriff som jeg prøver å flette inn i orda mine. Hun synger om å sitte ved vinduet sitt og se ut, så enkelt og vanlig, jeg ser det for meg og jeg har sittet ved mange vinduer og hørt på den selv. Jeg hørte på den i Thailand i 2013 da alt jeg så ut fra vinduet var et parkeringshus, men de ukene i Thailand er noen av de mest innholdsrike jeg har opplevd og jeg var fylt til randen av opplevelser og følelser, fargerike fisker og hjerteslag, kyss i mørket og strobelysa og mørke hotellrom. Jeg har sittet på adresser i København og hørt på henne, med hjertesorg og nyforelska sommerfugler i magen. Jeg har tenkt på han som sendte meg skiva hennes en gang for hundre år sida og han jeg bor med nå, og alle som har vært her i mellomtida. Hun synger thank god for this beautiful view, view, view, view – og så liker jeg å tenke at det siste ordet er you. Thank god for this beautiful you.

Den første boka jeg skreiv, som ikke har utkommet, het Kamikaze og den handla om et par som prøvde å være sammen og ikke klarte det. De blei sammen og gikk fra hverandre, eller de var ikke sammen, men prøvde å få det til. Tittelen kom fra en låt av Tina Dickow som heter Break of day hvor hun synger kamikaze-romance et sted i låta. Den handler om å krangle og legge seg og ikke få sove inntil hverandre. Kanskje jeg en dag skriver den boka på nytt, kanskje ikke. Men det ville aldri blitt noen andre bøker uten den. To av sidene handla om Roskilde, og det blei det som blei boka i stedet.

Jeg så Tina Dickow på Roskilde i 2008, jeg tror det var 2008. Hun sang i sola på Orange og Krummis sa etterpå at det var en av de fineste konsertene av noen hun aldri hadde hørt før.

En gang var jeg på fest i Trondheim og på toget på vei hjem etter for lite søvn kom låta Craftmanship & poetry på shuffle på mp3-spilleren min og jeg satte den på repeat mens utsikten suste forbi utenfor vinduene og jeg tenkte på han som hadde kyssa meg kvelden før. Låta handler om en kvinne som er langt fra lykkelig i ekteskapet sitt, og Tina forteller i konsertvideoen at hun skreiv den da hun var singel, men at en anmelder mente at her ble hun veldig selvbiografisk og skreiv om å være fanga i et kjedelig ekteskap. Jaja. Stop spilling red wine on the carpet, you know the stains don’t come off anymore, synger hun – det minner meg alltid om American beauty og scenen der Kevin Spacey roper: It’s just a couch! Jeg hørte på den igjen og igjen og igjen, oppdaga sangen for første gang, selv om jeg hadde hørt den hundre ganger før, men aldri på toget etter å ha blitt dytta opp mot et skap på hjemmefest og jeg var singel og allmektig og Tina Dickow sang no craftmanship or poetry can keep a young girl happy forever og jeg var ung og jeg skulle kysse han fyren flere ganger, men vi skulle aldri bli kjærester.

Hun har filmmusikken til Oldboys, som er en dansk film jeg elsker og har sett mange ganger. Ikke på grunn av Tina, men jeg forbinder den allikevel med henne. Det er en film om vennskap og ensomhet, om å bli eldre og om å gjøre det rette. Om alle menneskene der ute.

Låtene til Tina Dickow handler om å være sammen og å være singel, om å være aleine og om menneskene man møter. Jeg har hørt på henne nesten halve livet og jeg skal høre på henne resten av det.

Det er kanskje lenge til vi kan stå på konsert sammen og skåle mot Tina og sola, men når du leser dette, så kan du trykke på play og se konserten hennes. Og kanskje etterpå kan du høre på Notes, og Count to ten, og alle de andre skivene hennes. Og tenke på noen du en gang kjente. Eller han som ligger og sover mens du er våken.