Bøker hittil i 2020

Jeg leser bøker, aldri så mange jeg skulle ønske, men jeg leser alltid en bok – selv om det noen ganger går noen dager mellom hver gang jeg faktisk leser i den, så er det alltid en bok. På nattbordet, på mobilen, i hodetelefonene. Det er så mange bøker, heldigvis. For å kunne skrive dem sjæl, så må jeg lese dem. Her er en liten oversikt over hva jeg har lest hittil i år, hvor jeg var da jeg leste dem, tanker jeg tenkte om dem, noen ganger anbefalinger. Jeg er fortsatt bokhandlerske i hjertet (og noen ganger på ordentlig) og er derfor mer opptatt av at hver bok skal finne sin leser – enn å si at den eller den boka er BEST. Hver bok er best, for noen. Her kommer noen ord om noen bøker:

Min døde hund – Joakim Kjørsvik: Joakim Kjørsvik debuterte med boka Åpenbart ingen nabo og jeg elska den boka. Jeg bestilte haugevis til bokhandelen jeg jobba i da den utkom og vi plasserte den over en hel vegg. Vi solgte masse! Den besto av korttekster av den absurde sorten og var like koko som den var morsom. Jeg har kost meg med alle bøkene til Kjørsvik, selv om det har gått litt tid mellom dem. Romanen I fjor var en lang natt er en røverhistorie med alkohol, kriminalitet og dunkle karakterer på rømmen og favoritten min; Folk jeg husker som kom i 2017, er en samling korttekster om folk man husker. Små øyeblikk og relasjoner, nesten som snapshots fra et liv. Felles for alt Kjørsvik har skrevet er den morsomme og alvorlige tonen som jeg bare forbinder med ham og hans tekster. Jeg trives med det i det litterære universet, men jeg hadde ikke nødvendigvis hatt lyst til å henge der i virkeligheten. Men det er trygt og tøft på avstand. Denne siste boka er en diktsamling om hunden Nana, en kjærlighetshistorie og en fortelling om sorg i en og samme bok. Da jeg leste boka kom kattene mine og satte seg ved siden av meg (se bildet under her), som om de ville fortelle meg at jeg ikke måtte bli for sjarmert, det er mye styr med hunder, vi er mjukere og mindre styrete (de har åpenbart aldri måttet tørke hårballer opp fra filleryer for femtiende gang samme uke, eller måttet ha tisselaken på sofaen fordi en av kattene fant det for godt å slutte å tisse i doen sin bare fordi). Uansett, jeg er et kattemenneske, selv om jeg noen ganger lurer på hvorfor, men Min døde hund er en skikkelig fin diktsamling som får meg til å forstå at man kan elske en hund like høyt som alt annet vi elsker, og at sorgen over en død hund er en sorg like sort og sørgelig som alt annet som gjør oss vondt. Kjørsvik skriver lettfattelige dikt som ikke skremte en som pleier å si: jeg skjønner ikke dikt.

Kan alle sjekke kalenderen – Furuseth / Kristiansen / Tusvik / Wessel-Holst: Jeg leste denne på en kveld, og ble overraska over at jeg lot meg provosere av en liten ting som jeg tror det var Siri Kristiansen som skreiv om. Hun sa at hun, fordi hun var mamma, ikke lenger kunne dra på fest en hel dag og drikke seg full som hun pleide, og at vennskapene derfor endra seg. Nå skjønner jeg at mammaer ikke bør drikke seg drita hele tida, men hvis man vil ta en pause fra alt for å drikke for mye cava med venninnene sine EN DAG, så må man vel få lov til det? Det kan hende hun ikke mente det sånn, men jeg leste det som om pappaer får lov, men ikke mammaer, og da blei jeg sur. Ellers var det en lettlest og fin bok om vennskap og hvordan de oppstår og endres, om smålige ting man tenker som menneske på dårlige dager og tider i relasjoner, og gode ting man unner venna sine enten man snakker med dem daglig eller årlig. Sikkert en bonus om du er fan av en eller flere av disse kvinnsa (det er jeg!), men det er en fin bok om vennskap også om du ikke veit hvem noen av dem er (det er også lov.)

Den tause pasienten – Alex Michaeledis: jeg leste denne på mobilen fordi jeg lånte den på ebokbib-appen og jeg syntes plottet hørtes spennende ut. Jeg leste den ut kjapt og den var like fort glemt. Jeg håper alltid at en krim skal leve opp til forventningen jeg har om å bli blown away av både plott og historie og skriving, men som regel er det bare underholdende mens jeg scroller meg fram til hvem som gjorde det. Men man trenger ikke alltid mer heller.

Verda er ein skandale – Agnes Ravatn: Magpaaeventyr sa at man kom til å ville skrive i fine notatbøker med fyllepenn og bake knekkebrød etter å ha lest den. Jeg vil ikke bake knekkebrød og jeg liker ikke fyllepenner, men jeg skjønner hva hun mener. Jeg leste den ut en kveld i sofaen, under dyna. Jeg liker alltid å lese Ravatn.

Me talk pretty one day – David Sedaris: Denne hørte jeg på på lydbok mens jeg gikk til og fra jobb eller på tur. Jeg brøt ut i høy latter over frysedisken på Kiwi på jakt etter fiskegrateng og måtte ta en pause fra matvarehandlinga fordi jeg lo så jeg snøfta. David Sedaris er helt føkkings fantastisk, og lydbøkene inneholder noen livefortellinger og noe vanlig lydbokinnlesing. Tekstene hans er små glimt av humoristiske hendelser fra vanlige liv. Jeg anbefaler å la Sedaris fortelle dem høyt for deg.

Imaginary friend – Stephen Chbosky: Stephen Chbosky skreiv The perks of being a wallflower, som jeg elska, og nå kom endelig en ny bok fra ham. Den nye boka er en murstein og jeg hørte den både på lydbok og leste den, litt om hverandre. Litt fordi jeg falt ut av lydboka hele tida, og holdt på å gi opp flere ganger, men jeg ville så gjerne like den. På sitt beste minner den om en halvgod Stephen King-bok, på sitt dårligste var den uoversiktlig og forutsigbar. Jeg ville heller lest The perks of being a wallflower en gang til hvis jeg var deg, og hvis det er skrekk du vil ha, så kan du lese Mats Strandberg, Stephen King eller John Ajvide Lindqvist i stedet.

Ekko av en venn – Ingvar Ambjørnsen: Dette var lunsjboka mi i februar, og jeg liker at lunsjboka mi for ensomme lunsjer (med vilje, jeg kan snakke med folk i kantina om jeg vil det, altså, jeg tror i hvert fall det) var med ensomme Elling, som allikevel får meg i godt humør når jeg leser om ham. Jeg elsker Elling. Han er like god som alltid.

Stress og korleis leve med det – Anne Gunn Halvorsen: jeg leser selvhjelpsbøker med jevne mellomrom for å prøve å bli bedre på å leve. Denne var lettlest og ganske klok. (Men jeg ble ikke så mye bedre på å leve, for man må jo gjøre det som står i bøkene også, ikke bare lese dem.)

Bonjour tristesse – Francoise Sagan: denne blei jeg så skuffa over, men det var kanskje like mye hypen fra diverse kule bloggere som har tatt bilde av den på stranda og i de fine hjemmene sine i storstader i Sverige som selve boka. Den handler om en bortskjemt tenåring som er bortskjemt. Thank you, next!

Olive Kitteridge – Elizabeth Strout: yes, ass! Jeg så Olive Kitteridge-serien før jeg leste boka, og jeg elska den. Frances McDormand spiller Olive, hun knuser hjertet mitt, dere må se den serien, men dere må også lese denne boka. Olive er en middelaldrende dame som ikke går rundt grøten, la oss alle være litt mer Olive hvis vi kan.

Alt skal brenne – Sofia Nordin: det var flere som sa jeg kom til å elske denne. Det gjorde jeg ikke. Men jeg synes allikevel mange bør lese den. Kanskje helst 17 år gamle jenter som brenner for viktige og store ting, som har eller vil ha en bestevenn og som fortsatt liker gode ungdomsbøker. For den er god, den bare ble ingen favoritt. Og det må være greit!

Dei sju dørane – Agnes Ravatn: Agnes igjen! Jeg tok med meg denne boka på toget til København, for jeg fikk henta den fra biblioteket rett før jeg dro. Jeg har stått på venteliste lenge. Dette er en krimbok og selv om jeg gjetta hvem som gjorde det/hva som var greia allerede på side 16 eller noe, så storkoste jeg meg. For Agnes er så morsom og bøkene hennes er så bra og alle må lese dem. Her er Agnes og jeg på vei til Göteborg, og sida København i mars, før WHO erklærte pandemi (men ikke lenge før)


Testamente – Nina Wähä: Hvilken bok leste du da det blei pandemi? For min del var det denne. Jeg begynte på den på toget fra Göteborg (hvor jeg kjøpte den, enda jeg hadde med meg sikkert 17 andre bøker i kofferten) til København, jeg leste i den mens jeg venta på sushi den første kvelden, jeg leste i den litt og litt i dagene jeg tilbragte i leiligheten på Nørrebro, og så leste jeg den ut på toget på vei hjem da jeg rømte etter bare seks dager av det som skulle være fire uker på skriveferie. Verden gikk av hengslene, og jeg leste Testamente som handler om en families historie, der ganske mye også går av hengslene. Det er mye kaos i denne boka, som i verden, men dette er trygt kaos, fordi man bare leser om det og det ikke angår oss. Boka er veldig kult skrevet, med en fortellerstemme som hele tida henvender seg til oss lesere, og selv om det skjer mange vonde ting, både i familien og med dem, så var det en feel good-bok. Les den!

Dress your family in corduroy and denim – David Sedaris: nok en lydbok av Sedaris. Det samme gjelder her, som med den forrige, bare at jeg ikke fikk latterkrampe over frysedisken med denne, jeg hørte nemlig bare på den mens jeg pusla på gulvet hjemme.

Confession of a bookseller – Shaun Bythell: Åh, Shaun Bythell, dere. Fy flate, altså. Jeg har anbefalt bøkene hans mange ganger, jeg klarer ikke å slutte med det heller, alle må lese disse. Hele verden må lese bøkene hans og hvis de får sjansen må de besøke bokhandelen hans, eller bare en hvilken som helst bokhandel de liker, og legge igjen noen penger der, for bokhandlere er så viktige, dere. Shaun er bruktbokhandler i en liten by i Skottland og hvert innlegg handler om hvor mange bestillinger som har kommet inn, litt om kundene som er innom, de som bor i byen og jobber sammen med ham, litt om bøkene han leser eller har lest og litt om bokhandelkatten Captain, som er på en motvillig, evig slankekur. Hvis Black Books-serien var en bok, så ville det kanskje vært denne. Å lese disse hverdagslige betraktningene om vind, vær og bokkjøpere gjør meg rolig langt inn i sjela, det får meg til å ville flytte til en liten by og drive bokhandel sjæl, lese bøker foran peisen hele vinteren og sitte i hagen etter jobb og lese bøker hele sommeren. Finne riktig bok til riktig kunde, tørke støv i hyllene og alfabetisere og rydde når jeg har tid. For et liv. Her er jeg, som bokhandler, in action – hvor jeg anbefaler forgjengeren til denne boka på årets mammutsalg:

There but for the – Ali Smith: denne boka kjøpte jeg for hundre år sida, og så leste jeg den bare aldri. Før nå. Å lese Ali Smith er en glede, hun leiker seg sånn med språket og med handlinga, det er alltid overraskende, alltid fullt av overskudd. Hun har et eget blikk på verden som får meg som leser til å føle at jeg får innblikk i noe eksklusivt og viktig, noe klokt og relevant, noe som vil tilføye livet mitt noe mer. Som om Ali Smith har skjønt noe, og at vi som får lese henne også kan bli med. Men hun skriver også bare “vanlige” romaner, dette er ikke selvhjelp, selv om mine første tanker her åpenbart kan få folk til å tro det. Nei, dette er bare skriving på sitt beste og rareste. There but for the handler, blant mye annet, om en mann som låser seg inne på et rom under et middagsselskap og som nekter å komme ut derfra, og tida før og etterpå, fortalt gjennom flere karakterer. Det kan skje den beste, si!

Sveve over vatna – Ragnar Hovland: denne boka har jeg skullet lese i så mange år, siden han som var kjæresten min på videregående og så ikke var det lenger ringte meg og leste høyt fra den har jeg skullet lese denne, men det har ikke blitt sånn før nå. Jeg har lest mye annet av Hovland, så det var da virkelig på tide at denne klassikeren fikk bli ei nattbordsbok. Den var på mange måter akkurat som jeg forventa, og samtidig var den litt mer vemodig å lese enn jeg trodde. Det var ikke bare fjas, og det er jo bra, for livet er mer enn bare fjas, selv om det er plass til mye fjas også, heldigvis.

4 – Stein Sørensen: dette er også en krimbok og jeg leste denne på senga i nesten hele mars. Den var skikkelig spennende. Den var litt pratsom, fordi hovedpersonen kanskje var litt pratsom, men jeg anbefaler den om du vil lese en spennende fortelling om å være på feil sted til feil tid og bli innhenta av fortida.

Midlertidig ansatt – Heike Geissler: denne leste jeg på mobilen mens jeg pussa tenna eller ikke orka å finne en papirbok i mars. Geissler skriver om å være midlertidig ansatt på et Amazon-lager i Tyskland og det var nesten urovekkende å lese om arbeidere og deres rettigheter, eller mangelen på sådan, i permisjonenens tid nå som verdensøkonomien går i dass rundt oss. Men det var også fint å lese en bok om alt arbeid er og kan være, og alt annet i livet vårt som betyr noe. Her har J tatt bilde av meg mens jeg leser denne boka og pusser tenna:

Doktoren mister en pasient – Agatha Christie: i påska leste jeg endelig en Christie-bok! Min første, faktisk. Den var bra. Spennende og nesten litt koselig, som å se på Poirot. Man blir ikke redd, liksom, selv om folk blir drept over en lav sko. Poirot ordner opp.

Ser du dette? – Sigrid Agnethe Hansen – Sigrid debuterer med denne ungdomsboka om nakenbilder på avveie. En relevant og viktig problemstilling som skildres på en veldig fin måte. Da jeg var ferdig tenkte jeg: så kort den var! Og med det mener jeg at jeg gjerne kunne lest en dobbelt så lang versjon av dette, for den var fin. Gleder meg til neste. (Jeg har møtt Sigrid før, så dette må merkes sånn #reklameforenvenn, bare så ingen blir sinte eller føler seg lurt om det dukker opp et bilde fra 2010 av meg og Sigrid på en fest og noen bare: DU SKREIV OM BOKA HENNES FORDI DU KJENNER HENNE. Jeg likte boka godt, jeg lover.)

Nordkraft – Jakob Ejersbo: mens jeg pusla både et høstlandskap, en båt, en by og et puslespill med noen delfiner og hvaler på, så hørte jeg på Nordkraft på lydbok. Det er favorittboka mi og jeg har lest den sikkert fem ganger. Jeg trengte å høre noen lese noe jeg har lest før høyt for meg mens verden gikk til helvete rundt meg.

Scar Tissue – Anthony Kiedis: for en rassfyr Anthony Kiedis var da alt han brydde seg om var kokain og heroin. Denne boka handler egentlig mest om det, om hvordan folk som er narkomane ikke tenker stort lenger enn på sitt neste hit, og at alt annet kommer i andre rekke. Men dette handler også om musikk og vennskap, om dannelsen av det bandet jeg skulle oppdage som forelska 14-åring og aldri glemme igjen. Om å skrive tekster og være på verdensturne, om å miste bestekompisen sin til det samme dopet som du er avhengig av (men tror du aldri skal dø av, fordi du jo er udødelig) og om musikk.

Jag ser allt du gör – Annika Norlin: denne boka så jeg noen på instagram skreiv om, og så bestilte jeg den hjem til meg sjæl med Adlibris, for sånn kan man gjøre selv om man er i karantene. Bøker kommer på dørmatta, dere, framtida er her! Jeg bestilte den fordi Annika Norlin, bedre kjent som Säkert og Hello saferide er ei sånn dame jeg alltid har hatt lyst til å like. Den eneste grunnen til at jeg ikke har fangirla over henne i lang tid, er at jeg liksom har utsatt å høre på henne. Så nå ville jeg ikke utsette det mer, jeg ville lese novellene hennes og se what the fuzz was all about. Dette er gode noveller, det er historier om vanlige folk skrevet på en sånn måte jeg elsker – en sånn helt vanlig måte. (Haha, litteraturformidling, sånn kan det også gjøres!) Men misforstå meg rett, altså, jeg liker det vanlige her – det er ikke noe fiksfakseri, ikke noe jåleri. Norlin skriver om ei dame som jobber som lifecoach, hun skriver om tenåringer som ligger sammen for første gang, hun skriver om et band som er på turne (en av mine favorittnoveller!) og det er en bok som gjør godt å lese – gjerne i sola. Den er godt selskap. Det trengs i disse rare dagene. Her er den min venn i bakgården på årets første dag uten jakke:

Min mørke vanessa – Kate Elizabeth Russell: Kanskje en av de største snakkisene i sosiale medier nå? I hvert fall om du følger med på diverse bookstagrammere (det gjør jeg, jeg elsker det). Jeg leste denne på den nye ebokbib-appen som heter Allbok – skaff deg den, du også! Jeg var raskt nok ute til at det ikke var ventetid på den, så jeg slukte den i løpet av noen dager (og tannpusser, dere veit, bok på mobilen er så jævla genialt!) og jeg var ikke helt blown away – en av ulempene med at en bok er blitt hypa på forhånd, man tror den skal redde livet ditt og så er det bare en bok. Men jeg likte den av disse grunnene: dette er fortellinga om en 15 år gammel jente som blir forført av læreren sin og hvem hun er som voksen når hun ser tilbake på det, når den samme læreren blir anmeldt for å ha trakassert elever – flere! – i ettertid av deres forhold. Vanessa, hovedpersonen, insisterer på at hun ikke blei misbrukt, de hadde et forhold – det var kjærlighet – han er ingen overgriper, han er bare en eldre mann som ble forelska i en 15-åring. Han ga henne Lolita i gave og hun har lest den igjen og igjen og igjen etterpå. Det er en skikkelig ubehagelig bok om gråsoner og det som ærlig talt ikke er gråsoner, men bare feil. Jeg likte at jeg ikke likte Vanessa – jeg veit ikke om det var meninga, men jeg kan like en usympatisk hovedperson, jeg, og selv om jeg ikke likte henne, verken som snusfornuftig 15-åring eller som fornektende voksen, så likte jeg boka. Hvis du har en boksirkel – eller vil starte en – så tror jeg denne boka vil være bra å diskutere. Den vil i hvert fall være vanskelig å stille seg likegyldig til.

Lejligheder – Ditte Steensballe: Ditte møter Jakob Ejersbo på Gyldendals høstfest, han har nettopp utgitt romanen Nordkraft som han skal vinne De gylne laurbær for senere, den skal oversettes til mange språk og han skal ut på en evigvarende foredragsturné. Ditte har nettopp gjort det slutt med samboeren sin og skal bruke de neste åtte månedene på å flytte fram og tilbake i venners leiligheter mens de er på skriveferier, jobbreiser eller bare i sommerhuset sitt. Ditte og Jakob blir stormende forelska og er kjærester i bare åtte måneder før Jakob gjør det slutt. I 2008 dør han av strupekreft. I 2015 utkommer denne romanen, som altså er Dittes roman om hvordan hun møtte og blei forelska i Jakob Ejersbo (min favorittforfatter). Jeg likte den godt, kanskje mest fordi jeg sluker alt jeg kommer over som har med Jakob Ejersbo å gjøre, men det var en vakker kjærlighetsfortelling – kanskje spesielt fordi det gikk skeis, fordi han ikke ville ha henne allikevel, fordi hun var rotløs og rastløs og forelska, fordi hun flytta rundt i disse leilighetene mens Jakob skreiv kjærlighetsbrev til henne og hele tiden sa: Vi skal have det godt. Jeg liker å høre det for meg, se det for meg. Han fantes, og nå finnes det en roman om ham også.

Bonusanbefaling: Noe av det beste jeg har gjort i år, er å tegne abonnement på fanzina Amatør. Dette er så enkelt og genialt som ei fanzine der folk skriver dagbok fra en gitt dag (typ 15. januar) og så samles det og sendes i posten (jeg elsker å få ting i posten!). Det koster 300,- og du kan lese mer om det her. Jeg anbefaler det SKIKKELIG!

Jeg håper du fikk lyst til å lese noen av disse. Eller kanskje du fikk lyst til å lese noe helt annet. Uansett håper jeg du vil lese noe. Og du, kjøp en bok – til deg sjæl, til en venn, til mora di. Finn deg en bokhandel du synes bør fortsette å være en bokhandel, og kjøp en bok av dem. De trenger det. Tro meg. Du trenger det også. Du vil ikke våkne til nyheten om at favorittbokhandelen din må stenge dørene. Det vil vi ikke noen av oss. Grøss! Kjøp en bok om du kan! Jeg skal kjøpe en til snart. Og en til og en til og en til. Jeg lover.

En kommentar til «Bøker hittil i 2020»

  1. Jeg kjøpte din, «Aldri aldri aldri», og leste den ut på to dager. Det ble kanskje min pandemibok 🙂 Har allerede anbefalt den videre. Det er din beste så langt <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.