Noen dager trenger jeg en peptalk, ofte velger jeg denne fra Kid President.
Joan Didion skriver i forordet til Slouching towards Bethlehem følgende: I had not been able to work in some months, had been paralyzed by the conviction that writing was an irrelevant act, that the world as I had understood it no longer existed. If I was to work again at all, it would be necessary for me to come to terms with disorder. Jeg ligger på gulvet og hører på Slouching towards Bethlehem på dansk lydbok. Utenfor er det sommer i tre dager, før våren kommer tilbake og det blir for kaldt til å gå uten strømpebukser igjen, men det skal jo ikke egentlig være mulig å gå rundt i bare skjørt og uten jakke i april. Det skal være kaldt og det er greit. Men i tre dager var det sommer og jeg gikk under kirsebærblomstene og jeg kjente vinden mot den bare huden min og jeg hørte på orda til Joan Didion på dansk og så, plutselig en dag, så skreiv jeg noe igjen.
Det er jo ikke sikkert det blir noe som helst annet enn de orda som dukka opp i dokumentet, men det var i hvert fall noe – noe annet enn å gå rundt og bare være nummen.
Vi skal være i denne rare tilstanden lenge, vi skal dulte føttene borti hverandre i stedet for å klemme, vi skal være på quiz hjemme i stua i stedet for å være på et utested, vi skal se på konsertvideoer fra Roskilde i stedet for å våkne i teltet sjæl og vi skal kanskje miste jobben. Men midt oppi dette trenger jeg noe å holde meg fast i, og i dag har jeg valgt dette. At jeg skreiv noe igjen. At sommeren kommer. At kaffen er varm. At Kid President minner meg på at det er luft som kommer inn gjennom nesebora mine, og at jeg har hjerteslag. Det er ikke irrelevant! Verden trenger vanlige ting nå, mer enn noensinne før. Jeg skal gjøre mitt beste for å bring it.