Digitale klemmer og en uventa roadtrip fra et snilt menneske som ba meg gjøre noe fint for noen andre for å tilbakebetale det

Jeg blei invitert til Tønsberg og Færder bibliotek for et bokbad uten publikum. Det skulle streames. Jeg sa ja, fordi man ikke kan si nei til jobber i denne nye virkeligheten, kan ikke si nei bare fordi man er redd, kan ikke si nei bare fordi jeg blir nervøs, så nervøs, hver gang jeg skal gjøre noe. Jeg skulle ta toget og jeg sa fra til quizlaget mitt at jeg ikke kunne være med på quizzen den torsdagen, fordi jeg kom til å sitte på et forhåpentligvis nesten tomt tog på vei hjem fra et garantert tomt bokbad som skulle vare fra sju til åtte.

Min venninne Anlaug, som er på quizlaget, sendte meg en melding rett etterpå – hun sa at hun kunne kjøre meg. For hun hadde fått låne bilen til Sonja, som også er på quizlaget, og hun ville, som hun sa: gi det videre. Hun hadde fått låne en bil for å kjøre til og fra jobb heller enn å ta bussen, og hun kunne kjøre meg til og fra Tønsberg for at jeg skulle slippe å ta toget.

Jeg forholder meg til de rådene som blir gitt, og et av rådene jeg har lest er at man ikke skal være redd for å gå ut for å bli smitta selv, men fordi man kanskje kan smitte andre. Så jeg sa takk, men også at jeg jo ikke kunne vite om jeg kanskje kom til å smitte henne ved å være passasjer i bilen. Er du helt sikker? spurte jeg flere ganger og Anlaug sa ja. Så på torsdag blei jeg henta av Anlaug i elbilen og så suste vi mot Tønsberg. Det var så fint og rart å snakke med et annet menneske, i virkeligheten, og ikke via kameraer. Vi kom fram til biblioteket i Tønsberg og jeg blei bokbada, var nervøs og redd som vanlig, men det gikk greit. Jeg døde ikke denne gangen heller.

Da vi kjørte hjem hadde vi musikkquizzen på over bilstereoen, Anlaug kjørte og jeg skreiv i quizlag-chatten hvis vi hadde noen svar. Musikkquiz i bilen, en del av laget hjemme foran pc-ene sine, to av lagmedlemmene i en bil langs E18. Vi kom oss trygt hjem og fullførte tredje og siste runde hver for oss, foran hver vår pc igjen.

I går hadde Anlaug bursdagsfest og vi feira den på zoom, skålte fra hver vår stue, det var fint å se de andre gjestene, venner jeg kjenner fra før og mennesker jeg ikke har møtt. Vi vinka til hverandre, sang bursdagssangen totalt uten sync, vi drakk øl og hadde quiz på kahoot. Det blei seint, for første gang på lenge blei det seint.

I dag leste jeg høyt i min egen stue for de som ville se på. Storytel Live inviterte meg til å lese litt fra Aldri, aldri, aldri og jeg sa ja, man må si ja, som sagt, man kan ikke si nei bare fordi man er redd, for da er man bare en liten lort. Jeg var så nervøs, nok en gang, tenk at jeg blir så nervøs når jeg bare skulle sitte i min egen stue og lese høyt foran pc-en min. Jeg gikk rundt og rundt i leiligheten i minuttene før det begynte, prøvde å roe ned pulsen, gå det av meg. Jeg leste i en halvtime og jeg døde ikke. Du kan se det her hvis du vil.

Nå er det påskeferie, men jeg skal nok jobbe noen timer på hjemmekontoret. Vi har bøker som skal utgis, manus som skal leses, ting som skal deles til følgerne våre i sosiale medier. Vi gir ikke opp, selv om det er håpløst, eller – selv om jeg på de verste dagene tenker at det er håpløst. Det er jo ikke det. Enda. Vi lever stadig. Både forlaget jeg jobber i og jeg.

Og zoom finnes og vi kan se hverandre, vinke til hverandre, være på fest. Kattene går fram og tilbake foran kameraet. Kirsebærblomstene blomstrer en måned for tidlig og jeg var ute og så på dem med ei venninne med en meter avstand. Jeg gikk til jeg var iskald og da jeg var så kald at jeg ikke kjente hendene mine, så gikk vi litt til, fordi jeg ville ikke inn igjen helt enda, jeg ville snakke med noen som ikke var meg selv eller J. Jeg er ekstremt heldig som bor der jeg bor og har den fyren jeg har, og de to dumme kattene, men det var også godt å snakke med noen andre. Folk trenger folk. Vi er ikke ment å være aleine.

På festen i går viste en av de andre gjestene oss hvordan man klemmer nå som man ikke kan klemme. Hun holdt hendene opp foran seg, i kryss, med hendene knytta og klemt inn mot brystet, som om hun holdt et annet menneske tett inntil seg, men det var jo ikke noe menneske der. Vi løftet armene og klemte vi også. Ni zoom-vinduer med folk som klemte seg selv. En dag skal vi klemme igjen, på ordentlig, men jeg anbefaler en fjernklem til deg som leser dette nå. Løft armene, legg dem i kryss over brystet og klem. Tenk på noe fint, noen fine.