I dag var lyspunktet en tur i kveldsmørket med «Nordkraft» på øret

Vår nabolagsbar Galgen har quiz hver tirsdag. Vi pleier å møtes og vi har et nabolagslag også, vi heter bare 3C, fordi vi bor i 3C og laget pleier å bestå av de av naboene som kan og har lyst. Nå sitter vi i hver vår leilighet i oppgangen vår og er naboer, men langt unna hverandre. Galgen er åpent for takeaway, jeg er glad de fortsatt lager mat til oss. Quizmaster Thomas og Roy lagde onlinequiz i går kveld og J og jeg satt ved bordet jeg sitter ved nå og var med, med Theobror & M på ipad-samtale. Vi kom på 20. plass. Etter quizzen fant vi FHIs nye risikovurdering og da jeg så de tre stadiene – eller, scenarioene – så måtte jeg reise meg og gå rundt i stua og svelge gråten.

Brems, som er der vi er nå, har varighet i ett år.

Ett år.

Undertrykk, som er det vi kanskje går mer for, for å skåne helsevesenet mest mulig, er fram til det foreligger en vaksine. 18 måneder, kanskje mer.

Jeg har hele tida tenkt at dette kommer til å vare til over sommeren, kanskje til august, kanskje lenger. Når venner og familie har sagt at det er stress å være hjemme i to uker, herregud, hva skal vi finne på, så har jeg tenkt: det blir mer enn to uker. Jeg er jo katastrofetenker av natur, jeg finner både frykt og trøst i å tenke: hvor ille kan det bli. Hypokonderhjernen min hopper rett fra litt tett nese til HIV og kreft, en sjelden sykdom. Når vi ser på House, har jeg alle diagnosene, selv de som nesten ikke finnes.

Jeg var ikke forberedt på ett år. Ikke 18 måneder heller. Jeg var forberedt på et halvt og tenkte at det til og med var å ta litt hardt i, men heller positivt overraska, enn skuffa.

Jeg har ikke grått, selv ikke da jeg var aleine i en leilighet i København gråt jeg. Jeg har vært redd, veldig redd, kald i kroppen, engstelig, stressa, men jeg har ikke grått. Jeg er redd for å miste jobben og det jeg lever av, det er vi vel alle. Men når en bedrift må permittere, så er det andre som trenger flere hender. Jeg finner trøst i at permitterte hotellansatte nå kjører ut varer for kolonial.no. Verden endres og vi må endre oss sammen med den.

I morgen er min siste dag i karantene og jeg kan igjen gå på butikken. Jeg har en kaffe bestilt fra Kaffebrenneriet som venter på meg i post i butikk og den skal jeg hente på fredag, helt selv. Jeg er foreløpig frisk (unntatt alle de alvorlige sykdommene jeg har i følge meg selv og House) og i dag har jeg jobba hjemmefra igjen, det går greit, det er ensomt, men jeg skriver ned ideer og leser manus og finner trøst i at bøkene finnes, at trykkeriene fortsatt trykker, at forfatterne fortsatt skriver, at bokhandlerne har åpent, selv om de har kortere åpningstid og selger mest puslespill.

Jeg gikk en tur i mørket i kveld etter middag, balanserte på fortauskantene og gikk et par runder rundt bygården i mørket, tenkte på hvor lenge ett år er. Jeg klarer ikke å skrive her hjemme, og jeg er usikker på om det er fordi jeg hele tida forteller meg selv at jeg ikke klarer å skrive hjemme, at jeg må reise bort for å få det til, og at hjernen min bare oppfyller det, fordi det er lett å ikke få til ting. Det er mye lettere å ikke få til ting enn å prøve å få det til. Du har skrevet din beste bok hjemme, sa redaktøren min da jeg sa det til ham. Det er forsåvidt sant, hvis Aldri, aldri, aldri er min beste bok hittil. Jeg skreiv den i skrivepermisjon da jeg følte jeg ikke fikk til en dritt. Jeg skreiv den ved skrivebordet mitt, på Kaffebrenneriet i bakgården på Grønland, i hodet på Pokemon-tur, i dusjen da jeg sto opp, for seint eller for tidlig, i notisboka mi da jeg våkna midt på natta og kom på hvordan den slutta. Så jeg må bare skjerpe meg og gjøre det igjen.

I går kom stipendutdelingene og jeg fikk et diversestipend på 60 000 kroner. Da jeg søkte, var det for å frigjøre tid – jeg kan klare 3-4 måneder, om ikke mer, på de pengene. Jeg kan ikke ta fri sammenhengende så lenge, og verden er ikke som den var da jeg søkte. Men det stipendet er også et eneste stort: you can do it!

Hver dag leiter jeg etter lyspunktene. I dag var det frisk luft i mørket. Hvem veit hva det er i morra. Kanskje selvdisiplin og skriving? Kanskje en tredjedel til av puslespillet jeg har fått låne? Kanskje en fin film? En musikkquiz på internett? En god brus jeg ikke har smakt før? Et brev fra en venn? At praktspraglebebiene i stuevinduet har fått tre nye blader sida i går? Så mye som finnes.

Og når vi ikke får dratt på Roskilde i år, så kan jeg skrive en oppfølger til debutboka mi her på bloggen i stedet. Så mange muligheter. Verden ruller videre. Noen av bekymringene fra i går fordufter i dag, noe av det du aldri trodde du skulle bekymre deg over, slår deg i ansiktet i morra. Se etter lyspunktene sammen med meg.

2 kommentarer til «I dag var lyspunktet en tur i kveldsmørket med «Nordkraft» på øret»

  1. Hei Linn. Jeg føler så med deg i panikken over framtidsutsiktene, det tror jeg vi alle gjør. Jeg klarer ikke å gjøre annet enn å ta en dag, en TIME, av gangen – blir bare dårlig av å tenke på det. Men, vi skal komme oss gjennom dette <3
    …og jeg kommer meg gjennom det ved å lese så mye bøker jeg kan. Jeg fullførte faktisk din bok "Furuset" tidligere i dag. Har lest "Du dør ikke" og "Roskilde" også den siste tiden, og nå skal jeg til å klikke hjem "Aldri, aldri, aldri" (SÅ GLAD for at man fortsatt kan stole på vareleveranse hjem!!!). Du skriver på en måte som fascinerer meg helt sjukt. Håper du finner motivasjon til å skrive hjemmefra, for jeg _trenger_ flere bøker fra deg <3
    Klem fra en annen Linn

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.