Vi ser på Sex education sesong 2 når vi spiser middag og i en episode har Otis fest, og jeg ser på J og sier: tenk at vi ikke vet når vi kan gå på fest neste gang, og J sier: å nei. Det er ikke som at vi er på fest ofte, det blir sjeldnere og sjeldnere, men nå veit vi ikke hvordan verden ser ut om en måned, til sommeren, til høsten. Jeg er i karantene og kan ikke gå på butikken, jeg kan ikke kjøpe morgenkaffen min hos Kaffebrenneriet med den rosa koppen min, jeg kan ikke klemme noen. Jeg går tur i nabolaget, holder avstand til folk jeg møter, noen holder også avstand til meg, mens andre bare turer på som om det er helt vanlige tider. Jeg får lyst til å rope til dem at de må holde avstand, skjønner du ikke at du kan dø, roper en stemme inni meg, som en sånn varsler i starten av en katastrofefilm. Jeg gjør ikke det, jeg bare går, en gang helt oppi et gjerde for å prøve å holde avstand, de ser rart på meg som står helt inntil gjerdet, kroppen vridd vekk fra dem. Så går de bare videre, snakker sammen som vanlige folk en vanlig dag. Dette er ingen vanlige dager.
Jeg pusler puslespill og hører på Jakob Ejersbos Nordkraft på lydbok. Det er kanskje femte gangen jeg leser den, det har vært favorittboka mi siden jeg leste den første gang i 2007. Jeg husker at jeg leste den ut på Deichmanske bibliotek, i en sofa, fordi jeg måtte levere den inn igjen og ikke var ferdig, så jeg tok den med meg dit og leste og leste til den var utlest og jeg var blitt en annen, fått en ny favorittforfatter. Det er stesoThomas’ monolog på slutten som gjør det. Men mye annet også, så klart. Alt.
Jeg står opp når jeg våkner, leser bøker, ser ut av vinduet, har spurt J om vi kanskje kan rydde vinduskarmen så jeg kan sitte i vinduet og lese når det blir varmere. Han sier at det kan vi godt. Enn så lenge er det ikke sol på det vinduet, men når det blir lysere lenger, så vil det bli det. Et vindu med sol å lese i.
Jeg spiser frokost og lunsj og middag. Jeg har ikke brukt kokebøkene mine enda, og i dag leste jeg i avisen at vi burde vaske maten når vi kommer hjem med dem fordi viruset kan leve i opptil flere dager på noen av overflatene. En annen artikkel sier at flere er asymptomatiske, så jeg kan være sjuk og smittebærende, du kan være sjuk og smittebærende, han hyggelige fyren som holder det gående på Coop over gata kan være smittebærende. Dette er ingen vanlige dager, og jeg får ikke lov av J å lese for mange nyheter. Jeg prøver å høre på det.
Så jeg leser bøker og jeg pusler puslespill, lager mat mens jeg ser på The Nanny, en TV-serie fra 90-tallet som gir meg en betryggende følelse, sikkert fordi jeg husker alle vitsene, jeg har sett dem på TV før, i en annen tid, et annet liv. Det er overraskende hvor mye jeg husker.
Jeg går på quiz på internett noen kvelder, møter quizlaget mitt på Messenger, noen ganger med video, andre ganger bare i chatten. Det føles både vanlig og uvanlig, vi pleier jo å quizze sammen, men vi pleier å gjøre det på en bar eller på Litteraturhuset, drikke øl sammen og skrive svarene for hånd. Nå sitter vi i hvert vårt hjem, noen i karantene og noen bare hjemme, fordi vi må være hjemme nå, at det sitter folk på uteserveringa og ikke overholder en meters avstand får meg til å ville riste noen. Men vi sitter hjemme hver for oss og quizzer. Vi har ikke vunnet enda, men det er gøy for det.
Dette er ingen vanlige dager, men det er samtidig de vanligste dagene jeg har hatt. Jeg er hjemme, jeg pusler med mitt, jeg leser bøker og ser ut av vinduet. Jeg skal gjøre det i morgen også, og dagen etter, og dagen etter. På fredag er jeg ute av karantenen og kan kanskje kjøpe kaffe igjen, hvis de ikke har stengt. Det er greit hvis de stenger, jeg stoler på at vi må gjøre det vi kan for å komme gjennom dette. Jeg gjør som jeg får beskjed om. Jeg blir hjemme.