Forår i København

Jeg har bodd i København mange ganger. Kort og litt lengre. Jeg var her i 2008 da jeg trodde jeg hadde skrevet min første roman. Jeg skreiv den ferdig i vinduskarmen til en jeg en gang elsket, den vinduskarmen er nå, i luftlinje, kanskje en halv kilometer herfra. Jeg er 12 år eldre og på mange måter akkurat den samme, og på mange måter en helt annen.

Jeg reiste hit i 2010 for å skrive ferdig førsteutkastet til Furuset. Jeg reiste med et knust hjerte der bløder over det hele, som Selvmord synger, og da jeg hadde bodd her i litt over tre uker reiste jeg hjem igjen i sola og var blitt forelska i en fyr jeg møtte her. Jeg reiste hit i 2011 og bodde her i to måneder og trodde jeg skulle skrive ferdig Furuset. Jeg gjorde på en måte det, men vi måtte gå noen runder til fordi den ikke blei helt ferdig, før den blei det. Men jeg skreiv, jeg satt på rommet mitt i Nørrebrogade og skreiv og fyren fra året før kasta småstein på vinduet mitt og inviterte meg ut igjen og igjen, selv om jeg også dette året begynte reisen med et knust hjerte. Jeg dreiv med det en gang, smurte hjertet mitt utover asfalten i regnet, grein i skjerfet og ropte ned i puta. Den gangen var det innbrudd i leiligheten jeg leide et rom i, og noen stjal PC-en min, men det var heldigvis helt på slutten av oppholdet og det aller meste var backa opp et sted på internett.

Jeg reiste hit i 2016 for å skrive ferdig Du dør ikke, og jeg husker at jeg skreiv den siste sida mens jeg drakk sjokomelk på et bakeri den dagen J dro hjem etter å ha besøkt meg en langhelg. Jeg skreiv den siste sida, det var ikke den siste jeg skreiv, men det var den som endte opp som den siste sida, den siste teksten, og jeg spiste en kake for å feire. Jeg leste bøker og la meg tidlig og sto opp enda tidligere. Jeg løp i Fælledparken og kent hadde sluppet singelen «Egoist» og nyheten om at de la opp. Jeg løp og løp og løp, det gikk sakte, og rundt og rundt.  Jeg husker at jeg kjøpte et puslespill med bilde av en panda på, som jeg la på gulvet i leiligheten jeg leide i snaue tre uker. Dagene gikk fort og sakte, som de gjør når man er aleine. Den siste kvelden så jeg på Mad men og skypa med Nina på den andre sida av jorda mens jeg drakk øl aleine, men sammen.

Jeg reiste hit i 2018 for å skrive, og bodde i en kolonihagehytte uten innlagt varmtvann. Det var pisskaldt og jeg skreiv ikke et ord. Ikke ett! ord. Jeg var nedtrykt og udugelig, men kolonihagen hadde en katt som het Wes og lysgirlandere som innramma den lille hagen og hytta og det ble jo et eventyr, på en måte, selv om det også ble noe annet enn jeg håpa på. Jeg dusja med oppvarma vann som jeg helte i en vannkanne som vi egentlig vanna blomstene med, men som jeg sa til meg selv, høyt etter å ha jogga: hvis man kan vanne planter, kan man også vanne mennesker. Det stemte og en dusj var lik en og en halv kanne med vann. Jeg vaska håret i vasken, i så kaldt vann at jeg fikk brainfreeze og blei svimmel, så det var ikke medregna i dusjinga. Jeg løp 7 kilometer for første gang i mitt liv rundt et vann i nærheten og så dokumentaren om Jakob Ejersbo mens jeg grein i sofaen. Det var vår hjemme i Oslo og her blåste det gjennom alle klærne og når snøen traff meg i ansiktet, så skar den som små kniver. Men det blei sol også, tilslutt, da jeg skulle hjem.

Jeg reiste hit i går, med toget til Göteborg og siden Nørreport. Jeg sjekka inn på hotellet jeg alltid bor på og dro ut for å kjøpe boksøl, potetgull og sushi. Jeg gikk i sikksakk mellom gjengene som skulle på fest, en gjeng foran meg i køen på Fakta kjøpte en kasse øl og ga en av dem til en som satt utenfor butikken før de gikk videre. Han ble glad og fikk åpnet flaska med en lighter, jeg tror han også fikk noen bakevarer av dem, men jeg skyndte meg hjem til hotellsenga og den mjuke dyna og TV-en, så jeg så ikke så lenge på dem. Jeg sto opp tidlig og gikk over Dronning Louises bro mot Assistens, og gjennom kirkegården med den tunge kofferten bak meg. Jeg angra fordi det lagde så mye lyd, men livet lager mye lyd, tenkte jeg, eller en stemme inni meg mens jeg gikk forbi gravene til kjente og ukjente mennesker. Snøklokkene har bredt seg utover hele kirkegården og selvom det regna litt, så kom sola fram da jeg hadde fått nøklene til leiligheten og vært på butikken og handla inn mat. Jeg skal bo her i fire uker fra og med i dag. Jeg skal forhåpentligvis skrive, jeg skal lese, se på film, få besøk, være aleine, være ensom og rastløs, være den jeg er når jeg er her i København – en versjon av meg selv som husker alt som var, som lever i fortida og framtida på samme tid, som går langs gatene og hører på Tina Dickow, Selvmord, L.O.C., Medina og Suspekt, som spiser Frosties til frokost og lager presskannekaffe, som ser på danske Paradise hotel og øver på banneordene mens jeg lager mat eller vasker opp for hånd. La oss håpe det går godt, at helsa holder, at arbeidslysten finner meg, at når jeg skriver om denne turen om et år eller ti så vil det være en god historie. Som de andre. Det viktige å huske på er at selv en dårlig opplevelse kan bli en god historie. En gang.