Vil du si at du isolerer deg?

Vi drar på kino i regnet og ser Lyset fra sjokoladefabrikken. På veien dit blåser vi nesten bort, paraplyen min fra Tokyo vrenger seg nesten, men den holder. Den er jo fra Japan. De er vant til vær der. Hendene mine er kalde og tørre, jeg glemmer hele tiden å kjøpe håndkrem. På vei til kinoen må han kjøpe snus og løper innom en kiosk, mens jeg fortsetter mot kinoen i regnet. Jeg går forbi et par som krangler på et språk jeg ikke kan, de står utenfor en bygning i Vika som kanskje eller kanskje ikke rommer en leilighet de kanskje eller kanskje ikke skulle bo i mens de var her. De har kofferter og er våte, de står langt fra hverandre, men nærme nok til at jeg skjønner at de er sammen, at jeg hadde skjønt det også om de ikke hadde snakket hardt til hverandre. De kommer kanskje ikke inn fordi han har glemt nøkkelen, eller de kommer ikke inn fordi den som skulle møte dem og vise dem air bnb-leiligheten ikke har kommet, og det regner og blåser og alt er piss. Jeg går videre, småløper, kommer inn på kinoen, legger fra meg paraplyen i garderoben på eget ansvar og tenker før jeg gjør det at jeg helst ikke vil. Jeg er så glad i paraplyen, hører jeg meg selv si til en fiktiv vakt som ikke vil la meg ta den med inn i salen. Hvis du er så glad i den, så husker du den nok når du går. Det er ikke sant, hører jeg meg selv eller en annen si, folk glemmer barna sine i biler stadig vekk, det betyr ikke at de ikke er glade i dem, det er ikke sånn hjernene våre fungerer. Men jeg husket å ta med meg paraplyen, etter filmen går vi ut der vi kom inn i stedet for den døra som åpnes for å slippe oss ut den andre veien. Vi går ut der vi kom inn for at jeg skal hente paraplyen min, og når vi kommer ut fra kinoen spør han om jeg vil ta en øl på Burns og det er egentlig ingenting jeg heller vil, men jeg er dårlig og må hjem, så vi går til t-banen der jeg glemmer å kjøpe billett og går av et stopp for tidlig fordi jeg ikke får puste og er kvalm og vi går resten av veien hjem uten at jeg trenger å slå opp paraplyen, for det har slutta å regne. Vi går forbi det italienske stedet der vi noen ganger spiser og jeg sier at vi må spise der igjen. Vi går forbi den brune puben på hjørnet der vi noen ganger spiller et gammelt Trivial Pursuit og drikker halvlitere og jeg sier at vi må dra dit igjen. Vi går forbi Bunnpris uten å kjøpe noe, fordi vi har det vi trenger hjemme, og så kommer vi inn døra hjemme og jeg føler meg helt fin igjen, men sånn er det. Legen min sier at jeg må skrive i det nye brevet til psykologene at jeg isolerer meg. Jeg har gått ned ti kilo og jeg isolerer meg. Men jeg gikk på kino og så Lyset fra sjokoladefabrikken og den var like fin og morsom og vanlig og uvanlig som alt annet jeg har sett og lest av Dag Johan Haugerud. Jeg er så glad Dag Johan Haugerud finnes. Jeg er så glad jeg finnes i denne verdenen, selv om jeg isolerer meg.

En kommentar til «Vil du si at du isolerer deg?»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.