Måned: februar 2020

Vi drar på kino i regnet og ser Lyset fra sjokoladefabrikken. På veien dit blåser vi nesten bort, paraplyen min fra Tokyo vrenger seg nesten, men den holder. Den er jo fra Japan. De er vant til vær der. Hendene mine er kalde og tørre, jeg glemmer hele tiden å kjøpe håndkrem. På vei til kinoen må han kjøpe snus og løper innom en kiosk, mens jeg fortsetter mot kinoen i regnet. Jeg går forbi et par som krangler på et språk jeg ikke kan, de står utenfor en bygning i Vika som kanskje eller kanskje ikke rommer en leilighet de kanskje eller kanskje ikke skulle bo i mens de var her. De har kofferter og er våte, de står langt fra hverandre, men nærme nok til at jeg skjønner at de er sammen, at jeg hadde skjønt det også om de ikke hadde snakket hardt til hverandre. De kommer kanskje ikke inn fordi han har glemt nøkkelen, eller de kommer ikke inn fordi den som skulle møte dem og vise dem air bnb-leiligheten ikke har kommet, og det regner og blåser og alt er piss. Jeg går videre, småløper, kommer inn på kinoen, legger fra meg paraplyen i garderoben på eget ansvar og tenker før jeg gjør det at jeg helst ikke vil. Jeg er så glad i paraplyen, hører jeg meg selv si til en fiktiv vakt som ikke vil la meg ta den med inn i salen. Hvis du er så glad i den, så husker du den nok når du går. Det er ikke sant, hører jeg meg selv eller en annen si, folk glemmer barna sine i biler stadig vekk, det betyr ikke at de ikke er glade i dem, det er ikke sånn hjernene våre fungerer. Men jeg husket å ta med meg paraplyen, etter filmen går vi ut der vi kom inn i stedet for den døra som åpnes for å slippe oss ut den andre veien. Vi går ut der vi kom inn for at jeg skal hente paraplyen min, og når vi kommer ut fra kinoen spør han om jeg vil ta en øl på Burns og det er egentlig ingenting jeg heller vil, men jeg er dårlig og må hjem, så vi går til t-banen der jeg glemmer å kjøpe billett og går av et stopp for tidlig fordi jeg ikke får puste og er kvalm og vi går resten av veien hjem uten at jeg trenger å slå opp paraplyen, for det har slutta å regne. Vi går forbi det italienske stedet der vi noen ganger spiser og jeg sier at vi må spise der igjen. Vi går forbi den brune puben på hjørnet der vi noen ganger spiller et gammelt Trivial Pursuit og drikker halvlitere og jeg sier at vi må dra dit igjen. Vi går forbi Bunnpris uten å kjøpe noe, fordi vi har det vi trenger hjemme, og så kommer vi inn døra hjemme og jeg føler meg helt fin igjen, men sånn er det. Legen min sier at jeg må skrive i det nye brevet til psykologene at jeg isolerer meg. Jeg har gått ned ti kilo og jeg isolerer meg. Men jeg gikk på kino og så Lyset fra sjokoladefabrikken og den var like fin og morsom og vanlig og uvanlig som alt annet jeg har sett og lest av Dag Johan Haugerud. Jeg er så glad Dag Johan Haugerud finnes. Jeg er så glad jeg finnes i denne verdenen, selv om jeg isolerer meg.

Hun spør meg om vi skal ta en øl og jeg sier at alt jeg vil er å ta en øl, men det får jeg jo ikke til. Skal vi bare gå litt? spør hun og jeg sier ja, vi går litt. Så vi går litt. Vi har nettopp sett Knives out på kino, den var dødsmorsom. Det er en av de siste dagene i januar og hun spør meg hvordan det går, og jeg forteller jo at det går ganske dårlig. Det kan ikke være lett å ha det så dårlig når alle tror det går så bra, sier hun. Du fremstår så vellykka. Og så er jeg egentlig Elling, sier jeg og så ler vi høyt begge to. Vent litt, sier jeg og stopper, er det Prodigy? Og ganske riktig, fra Spikersuppa er det Prodigy, nå tar snart Smack my bitch up av der borte og vi blir stående og se mot skøytebanen, og så sier hun: og der er fuglene, og vi ser opp og en million fugler flyr mot den mørke kveldshimmelen over oss. Se der, sier jeg, og så tuller jeg, sier noe om apokalypsen, det var hyggelig å kjenne deg, gøy så lenge det varte. Prodigy tar av, og det minner meg om Roskilde for hundre år sida nå, og samme dag har jeg kjøpt billetter og telt til Roskilde i år, og jeg sier til henne at jeg er redd jeg bare skal bli liggende i teltet og ikke tørre å gå ut, men hun sier at det kommer til å gå bra.

For det går dårlig, og så går det bra. Tidligere samme dag har jeg klart å bli kasta ut av et internettpanel fordi jeg svarte for fort på undersøkelsene deres. Jeg har alltid prøvd å være kjapp, som om det å gjøre noe fort er bedre enn å ta seg tid. Kanskje er det derfor det går ganske dårlig noen ganger, jeg forventer at jeg ikke skal bruke tid på ting, at det må gå fort, at å hvile og ta seg god tid er en uting, en svakhet. Jeg sender dem et langt e-brev der jeg fremkaller min indre Elling og får et kort svar tilbake om at de har sletta alle poengene mine og at jeg er utestengt fra panelet på grunn av kvalitetskontroll. De vil altså ikke lenger vite hva jeg forbinder med nettbutikker, melkeprodukter, proteinbarer og banktjenester. Jeg hadde spart opp poeng nok til en kinobillett og en yogurt fra Narvesen, men jeg fortsatte å spare dem – til en dårlig dag, eller en bra en – og så mista jeg dem. Håper ikke det samme skjer med pensjonen min, skreiv jeg, liksom morsom, men på dårlige dager tror jeg jo at pensjonen min også vil forsvinne – i klimaendringer og forfall og borgerkrig. Man kan aldri vite, så man bør leve i dag!

På vei til kinoen går jeg og spiser en rask middag og så kjennes det ut som at noen tar meg i bakhodet, at noen grafser i håret mitt, og jeg tror det kan være henne, men så ser jeg en gigantisk måke som har nesten landa på hodet mitt og er på vei for å stjele maten min. Hjertet mitt hamrer i brystet og jeg bøyer meg ned, kroker meg liksom sammen, løper bortover gata og så hører jeg henne si navnet mitt og jeg snur meg og løper henne i møte, forteller kjapt at en måke nettopp prøvde å stjele maten min. Jeg er redd hun ikke skal tro meg, eller tro at jeg overdriver, jeg liker jo å være morsom, fortelle ting så de er underholdende å høre på selv om de er skumle eller triste også. Men så går en mann forbi oss, med en bolle, og måka stuper ned mot ham og jeg sier: SE DER, NÅ GJØR DEN DET IGJEN! Og vi står og ser på den sultne, gigantiske måka og hun tror på meg. Vi småløper inn på kinoen, setter oss og spiser og så går vi inn i salen.

Når vi har gått hele veien til Grønland sammen og snakka om at jeg har gått ned i vekt og noen ganger ikke klarer å spise, at jeg hittil bare har fått avslag på psykolog og at jeg sikkert rekker å få 12 nye avslag i 2020, at folk sier jeg ser smashing ut fordi jeg er blitt så tynn, men at jeg føler meg dårligere enn jeg noensinne har følt meg før og at alt jeg vil er å være frisk nok til å drikke en øl for mye og prate skit hele kvelden, som jeg pleide å gjøre mer enn en gang i uka (eller måneden), så sier jeg: vil du ta en øl? Og hun sier ja. Det verste som skjer er jo at jeg rømmer, eller at jeg dør da, men det gjør jeg vel ikke. Ikke enda, sier hun.

Når jeg venter på bussen hjem noen timer seinere snør det. Det legger seg, men smelter igjen innen morgenen etter. Jeg hører på Shawn Mendez og danser når jeg kommer hjem, akkurat som jeg pleide å gjøre da jeg bodde aleine i en liten leilighet i Gamlebyen og kom oftere for seint hjem enn for tidlig. Vi har snakka hele kvelden, om livet og hvem vi var, hvem vi vil bli, hva vi skal skrive og jeg trodde ikke at jeg skulle dø en eneste gang. Det gikk bra.

Jeg blei kanskje angrepet av en måke og kasta ut av et internettpanel, men jeg drakk øl og følte meg som en helt vanlig dame også. Det var en av de fineste dagene i hele januar, faktisk. Og nå er det allerede februar. Vi skal klare dette, dere.