2020

Et nytt år! På nyttårsaften var jeg på en brunsj, drakk en halv mimosa og en alkoholfri øl, måtte lene meg mot en lyktestolpe på veien dit fordi det gjorde vondt i kroppen etter operasjonen noen dager i forveien, men det var ikke skummelt fordi jeg visste hva det var. Det var bare kroppen min som jobba med å fikse seg selv igjen. Det er betryggende at den gjør det, at den fungerer. Vi feira det nye året hjemme i sofaen under dyna med Fjordland juletallerken og filmen Peter’s friends og så leste jeg bok til nyttårsrakettene smalt utenfor, kyssa J og så så vi på fyrverkeriet gjennom vinduene fordi jeg ikke orka å gå ut, men jeg orka å stå i stua først og så tasse inn på kjøkkenet fordi vi så bedre fyrverkeri derfra. Et nytt år. Måtte det bli godt.

Jeg har gått lengre og lengre turer ettersom kroppen har blitt sterkere, jeg har vært på jobb både i forlaget og i bokhandelen, jeg har vært på TP Allstars-konsert, men måttet gå fordi jeg ikke turte å være der mer fordi jeg følte meg dårlig igjen. Det er trist å innrømme at det var fordi jeg hadde angst – igjen- for jeg prøver å fortelle meg selv at det den sier til meg ikke er sant. Jeg håper jeg skal klare å tro på det i 2020. Men jeg fikk med meg de første låtene og da jeg kom hjem til tryggheten, så så jeg på Bridget Jones i sofaen og det var ikke så verst. Bridget er godt selskap, uansett år. Jeg angrer så klart på at jeg dro derfra, men jeg klarte ikke å bli heller, så jeg må ikke være sint på meg selv for det. Det er lett å være etterpåklok når jeg ikke døde allikevel, tross alt.

Jeg har begynt å lengte etter tredemølla og håper jeg skal få til en økt der snart, det verste som skjer er at jeg ikke orker å løpe så lenge – det beste som skjer er at det blir så deilig som jeg ønsker. At kroppen min funker igjen. Dansetreninga begynner igjen i slutten av måneden også. Jeg har trua.

Så mens jeg blir bedre for hver dag som går og sårene på magen min gror igjen og jeg jobber med å ikke høre på angsten min uansett hvor høyt den roper, så skal jeg også begynne å skrive igjen, men denne første skrivedagen har jeg foreløpig brukt på rydding, redsel for å skrive dårlig, to timer vanlig jobbing som jeg får avspasere en annen dag og nå – snart – skal jeg skrive noe dårlig, så får det også gå som det går.

I natt drømte jeg en dårlig TV-serie som så klart føltes genial da jeg våkna, men jeg innså raskt at det ikke hang på greip i det hele tatt. Det er gøy å skrive ned de «geniale» tankene hjernen min lager i løpet av natta, en gang drømte jeg en tidsreisetrilogi for unge lesere og var sikker på at jeg hadde sikra det neste bokprosjektet mitt, men det kunne oppsummeres i en setning: dra tilbake til juleballet i åttende. Javel, sa våkne Linn til den sovende, geniale Linn, that’s it? Ja, der er nøkkelen til det nye Twilight. Det blei ikke noe av det, for å si det sånn. Jeg skal ikke skrive den. Alt jeg husker av den geniale TV-serien jeg drømte i natt her jeg sitter nå var at vi akte i en bakke som var full av is, og jeg tror det var i Tøyenparken. Jeg lover å skrive om noe annet enn det. Men jeg bare vet ikke helt hva enda. Det kommer. Ikke vær utålmodig, sier jeg til meg selv, men det er noen ganger vanskelig.

Ønsker for det nye året: meget mere af det hele, men mindre angst og sjukdom.