Noen vanlige dager i en uvanlig januar

Jeg står opp seks eller jeg står opp sju eller jeg sover for lenge. Jeg går på den frosne bakken med Converse-sko, fordi sola dukker opp på dagen og alt løsner, blir mjukere, men asfalten er hard og tørr. Jeg står i kø for å kjøpe kaffe og når det blir min tur gir jeg dem koppen min. Noen ganger er det sånn her:

Han heller kaffe i koppen min og jeg spør hvilken det var. Vi er tom for den ene, så vi har bare denne, han peker på den jeg ikke liker. Jeg vil ikke være vanskelig, så jeg spør om jeg kan få melk i den. Han heller melk i og gir meg en halvfull kopp tilbake. Det var kanskje litt lite i den, sier han unnskyldende, men jeg så at han helte i resten av kanna, så nå er de tomme for begge. Det tar sikkert bare noen minutter å vente på ny kaffe, men jeg vil ikke være vanskelig, så jeg ler og prøver å unnskylde meg i samme øyeblikk, tar den halvfulle koppen og setter på lokket, sier, lavt, mens køen allerede har beveget seg og det ikke lenger er min tur: jeg er jo her hver dag, så jeg får sikkert litt mer en annen dag (eller har fått for mye tidligere dager, tenker jeg). Han har glemt meg allerede. En annen dag spør jeg om jeg også kan bestille en appelsinjus med isbiter. Skal det være is i den? spør han og jeg nikker, later som at jeg ikke sa jeg skulle ha isbiter først. Det er travelt å være barista om morgenen, man kan ikke rekke å høre alt folk sier. Jeg husker selv hvor mange ganger jeg har spurt folk som alt har sagt at de ikke trenger pose om de trenger en pose. Det er mørkt når jeg går til jobb, men det begynner sakte å lysne.

Himmelen er rosa om kvelden og først syntes jeg det var vakkert, men nå skremmer det meg. Hvor kommer det lyset fra, hvorfor er det så fargesterkt, er det forurensning som gjør det? Var himmelen så rosa da jeg var barn? Jeg husker ikke.

En dame stopper meg i et lyskryss og viser meg sin nye koffert, den er knallrød. Se så fin! sier hun og jeg har tatt av meg headsettet fordi jeg trodde hun skulle spørre meg om noe, men hun ville bare vise meg sin nye koffert. Den er akkurat sånn som jeg ønska meg! sier hun, litt for høyt og jeg nikker, sier at den var fin, men jeg merker at jeg ikke klarer å engasjere meg, blir redd av at hun henvender seg til meg, lurer på hva hun vil. Men hun ville bare vise fram kofferten sin til noen. Og den var fin. Kosta bare 650 kroner også, sa hun.

Jeg har booka en leilighet i København fra 7. mars til 4. april. Jeg har togbilletter og hotell den første natta. Jeg har ikke begynt å skrive på noe nytt og er redd jeg bare skal sulle bort tida mi, skrivetida, men å gå rundt i København med dagbok og en roman under armen er jo ikke det verste heller. Kanskje er det akkurat det jeg trenger for å begynne på noe.

Jeg drar på dansetrening og har vondt i magen, overser det, blir møtt av hun som krysser oss inn i døra og hun lærte seg navnet mitt allerede andre gangen jeg tok kurset. Dette er mitt femte semester, men jeg er fortsatt på nybegynner. Hun i døra sier velkommen tilbake, Linn, og krysser meg av, smiler til meg før jeg går og skifter sko i garderoben. Jeg liker meg der. Mens vi venter på å komme inn i dansesalen ser jeg på skulpturen oppå brusmaskinen, jeg lurer på om den er hard eller mjuk, det er en stor sko med graffiti på, alle dansestilene står skrevet med forskjellig skrift, og så, plutselig,  stiller jeg meg på tå og legger forsiktig fingeren min på den, et halvt sekund, før jeg trekker den til meg. Den var hard. Han som driver dansestedet smiler og møter blikket mitt etterpå. «Den er fin, ikke sant?» Jeg blir flau og ser ned, trodde ikke at noen så meg, men så nikker jeg. «Det er en lokal kunstner som har dekorert den.» Så kommer danselæreren og henter oss inn i salen. Jeg har fast plass i dansesalen og stiller meg der igjen, selv om kurset alltid er ganske fullt de første gangene og det er litt trangt der, det faller fra folk etterhvert. De fleste er yngre enn meg. Danselæreren også. Jeg varmer opp, hodet side til side, opp og ned, rundt, så skuldre, så overkropp, så hofter, isolasjoner til beaten, hun hører på musikk fra jeg var tenåring og jeg elsker det. Magevondten sitter i til vi er i gang med koreografien, men så slipper det. Jeg skulle ikke dø denne gangen heller, det var bare angst. Eller mageknip, det er ikke alltid lett å kjenne forskjell. (Aldri.)

Når jeg drar fra dansetreninga har jeg alltid på høy musikk i headsettet, hører på ny og gammel hip-hop, har dansen i stegene ned den lange bakken, har på hetta, bor i musikken, øver på trinnene på bussholdeplassen før jeg tar bussen helt hjem til døra. Jeg elsker det. Alle burde danse.

Jeg går tur i nabolaget på skrivedagen min, ser høner i en bakgård rett oppi her, blir stående lenge og se på dem, de har forskjellige farger alle sammen, de graver i noen plantekasser med de sprikende føttene sine, sparker jord hit og dit, leiter etter mat som sikkert ligger der et sted. Hodene deres fram og tilbake, som en slags dans det også.

Plantene mine visner, men jeg håper de kvikner til når våren kommer. Jeg lurer på om det kommer snø eller om dette blir den første vinteren uten. Den første av mange, kanskje. Jeg får tilsendt en video av en rød panda som leiker i snøen av Krummis, og når jeg ser på den mens jeg drikker kaffe, så kan jeg huske følelsen av å base i snøen selv, som barn, i bobledress og med votter, sherrox, å bevege seg i snøen, skyve dem framfor meg, bygge noe, krype inn i det, under det, trampe det hardt sammen, lage engler. Brøytekanten i skolegården og alle hulene vi gravde, akebakken som ble til is og så stengt. Det tok så lang tid før det ble vår, men tida gikk så fort, og nå er vi her, i 2020, uten snø, med med en faretruende rosa himmel over oss.

Jeg står opp hver dag og prøver å gjøre noe. Selv små ting er å gjøre noe. Dette er livet mitt.

2020

Et nytt år! På nyttårsaften var jeg på en brunsj, drakk en halv mimosa og en alkoholfri øl, måtte lene meg mot en lyktestolpe på veien dit fordi det gjorde vondt i kroppen etter operasjonen noen dager i forveien, men det var ikke skummelt fordi jeg visste hva det var. Det var bare kroppen min som jobba med å fikse seg selv igjen. Det er betryggende at den gjør det, at den fungerer. Vi feira det nye året hjemme i sofaen under dyna med Fjordland juletallerken og filmen Peter’s friends og så leste jeg bok til nyttårsrakettene smalt utenfor, kyssa J og så så vi på fyrverkeriet gjennom vinduene fordi jeg ikke orka å gå ut, men jeg orka å stå i stua først og så tasse inn på kjøkkenet fordi vi så bedre fyrverkeri derfra. Et nytt år. Måtte det bli godt.

Jeg har gått lengre og lengre turer ettersom kroppen har blitt sterkere, jeg har vært på jobb både i forlaget og i bokhandelen, jeg har vært på TP Allstars-konsert, men måttet gå fordi jeg ikke turte å være der mer fordi jeg følte meg dårlig igjen. Det er trist å innrømme at det var fordi jeg hadde angst – igjen- for jeg prøver å fortelle meg selv at det den sier til meg ikke er sant. Jeg håper jeg skal klare å tro på det i 2020. Men jeg fikk med meg de første låtene og da jeg kom hjem til tryggheten, så så jeg på Bridget Jones i sofaen og det var ikke så verst. Bridget er godt selskap, uansett år. Jeg angrer så klart på at jeg dro derfra, men jeg klarte ikke å bli heller, så jeg må ikke være sint på meg selv for det. Det er lett å være etterpåklok når jeg ikke døde allikevel, tross alt.

Jeg har begynt å lengte etter tredemølla og håper jeg skal få til en økt der snart, det verste som skjer er at jeg ikke orker å løpe så lenge – det beste som skjer er at det blir så deilig som jeg ønsker. At kroppen min funker igjen. Dansetreninga begynner igjen i slutten av måneden også. Jeg har trua.

Så mens jeg blir bedre for hver dag som går og sårene på magen min gror igjen og jeg jobber med å ikke høre på angsten min uansett hvor høyt den roper, så skal jeg også begynne å skrive igjen, men denne første skrivedagen har jeg foreløpig brukt på rydding, redsel for å skrive dårlig, to timer vanlig jobbing som jeg får avspasere en annen dag og nå – snart – skal jeg skrive noe dårlig, så får det også gå som det går.

I natt drømte jeg en dårlig TV-serie som så klart føltes genial da jeg våkna, men jeg innså raskt at det ikke hang på greip i det hele tatt. Det er gøy å skrive ned de «geniale» tankene hjernen min lager i løpet av natta, en gang drømte jeg en tidsreisetrilogi for unge lesere og var sikker på at jeg hadde sikra det neste bokprosjektet mitt, men det kunne oppsummeres i en setning: dra tilbake til juleballet i åttende. Javel, sa våkne Linn til den sovende, geniale Linn, that’s it? Ja, der er nøkkelen til det nye Twilight. Det blei ikke noe av det, for å si det sånn. Jeg skal ikke skrive den. Alt jeg husker av den geniale TV-serien jeg drømte i natt her jeg sitter nå var at vi akte i en bakke som var full av is, og jeg tror det var i Tøyenparken. Jeg lover å skrive om noe annet enn det. Men jeg bare vet ikke helt hva enda. Det kommer. Ikke vær utålmodig, sier jeg til meg selv, men det er noen ganger vanskelig.

Ønsker for det nye året: meget mere af det hele, men mindre angst og sjukdom.