Lyden av applaus på et jorde i Danmark

Jeg vet ikke når vi får høre applaus igjen. Jeg savner det. Hver dag savner jeg det. Lyden av mennesker som er sammen, som klapper for andre mennesker. Mengden av mennesker på samme sted, en samling av folk som hører på musikk og griner, ler og drikker sammen. På et jorde, i Danmark, i Norge, i verden. Jeg savner festival, som er det jeg har fylt somrene mine med siden jeg var gammel nok til å velge selv.

Her er noen minner fra Roskilde 2004 – 2017:

M83 i 2012 da jeg begynte å grine da det kom en ordentlig saksofon på scena for soloen.

M83 i 2015 da jeg var så klar for å gå og legge meg, jeg hadde hodepine og jeg hadde spist en dårlig vårrull, som var kald, fordi det var sommerruller og jeg trodde de skulle være varme og jeg var for edru og alle rundt meg var for fulle og jeg vurderte å rømme, men så begynte de, og jeg reiste meg fra tribuna og sa: vi går fram, og vi gikk fram og da J og T skulle gå i baren sa jeg: kjøp en øl til meg og de kjøpte en øl til meg og en shot til hver, i reagensrør, og Orange har aldri vært vakrere enn da M83 spilte midt på natta og jeg så hvor alle lysa skulle – ut til oss.

Tina Dickow i 2008, da jeg var forelska i en 18-åring

L.O.C. i 2008 da jeg hørte at han sampla Veto, som vi hadde sett tidligere og løp bort på Orange for å se denne hip-hopperen rive ned roskilde enehånd mens jeg sto der og tenkte: wow, for en fyr, og Krummis sa: herregud, dette er harry, og vi lo sammen og jeg blei fan og hun ikke.

Arcade Fire i regnet i 2007 og Arcade Fire i sola i 2017 etter det verste regnet sida 2007. Jeg husker at jeg løp på do midt i konserten og det var gjørme overalt etter at det jo hadde regna i to dager selv om det nå var sol, og jeg holdt nettet mitt mellom tenna mens jeg tissa og løp tilbake for å ikke gå glipp av alt. Rett før konserten begynte, klarna himmelen opp og det gikk fra overskya til sol, og da de første strålene traff oss menneskene på festivalen så lød det applaus – for sola. Da begynte jeg å grine. Så gikk jeg på Arcade Fire.

Temper Trap som skulle kræsje med Prince, men som ikke kræsja, fordi Prince var forsinka og vi blei igjen på Temper Trap helt til de spilte «Sweet disposition» og fikk gratis øl da de stengte baren utenfor Odeon. Det siste året Odeon skulle finnes, uten at vi visste det.

Thomas Dybdahl som la seg ned på scena og tok en røyk i 2004, det første året mitt på roskilde, da jeg dro fordi Thomas skulle spille og fordi jeg var forelska i en fyr som også skulle dit.

Foo Fighters i 2017 som fikk alle til å veive henda i været.

Foo Fighters i 2008 som spilte midt på dagen og jeg løp og tissa, stående i et urinal for å ikke måtte stå en evighet i kø fordi de når som helst kunne komme til å spille «Best of you» (det gjorde de, men jeg var tilbake igjen)

L.O.C. aleine i 2011 på Orange der jeg hadde med meg nok jägermeister til alle låtene jeg ønska meg.

Karpe i 2013 på Arena som var helt fantastiske og som fikk et danskt ektepar i 40-50-åra til å spørre: «hvem er de her? de er megagode,» til meg og J som sto bak dem, og de som solgte øl fra kinobrett i crowden så vi aldri gikk tomme og hele tida kunne skåle til Karpe.

Robyn aleine i 2008 da ingen andre ville bli med, og jeg dro aleine på klubbscena og elska hvert sekund.

Å grine til Sigur Ros i 2006 på Arena til den vakreste konserten jeg har vært på i mitt liv. De begynte med «Ny batteri».

Veto i 2008 på Arena og jeg så etter ham i mengden, kanskje var han der, kanskje ikke. Det var han som ga meg dem.

Bon Iver i 2012 der jeg kyssa en danske som het Caspar uten at jeg egentlig husker det.

Mew i bakgrunnen etterpå fra Orange da alt gikk i tusen knas.

Yelle i 2011 etter regnet, de hadde meldt storm og det var oversvømmelse i København, men på Roskilde var det bare litt oversvømmelse, og Tobi bar oss over vanndammene fordi han hadde slagstøvler og vi hadde Converse.

Gorillaz når vi satt i campen og drakk iskald øl (kjøpt uten kø!) og aldri dro tilbake etter å ha skullet skifte til varmere klær. vi møtte Morten Mus, som sa han hadde fått armbåndet klippa og derfor ikke kunne gå inn på festivalen, men kanskje var han bare en som hadde sneket seg inn. Men han fikk feste med oss mens Gorillaz spilte.

Alle kaffekoppene.

Nas midt på natta i regnet.

RCHP i 2007 da jeg hoppa ut av slagstøvlene mine da de spilte «Parallell universe».

Å lese «Beatles» i en hengekøye.

Å høre en camp spille «Why does it always rain on me» da jeg traska hjemover fra Jay-Z i regnværet i 2008, og kom fram til campen vår der vi var klare for den siste festen og 18-åringen tørka bort ei dråpe vann fra leggen min med fingeren sin, bare sånn.

Pasta med pesto.

Kings of Leon på Orange og å finne de andre ved skiltet der vi alltid fant hverandre dersom vi blei borte.

Drinker på taket.

Å få hjelp av en danske til å bære tre øl fordi jeg aldri har lært meg trikset.

Tørt gress under teltene som fjernes.

Å grine den første dagen fordi det alltid føles håpløst når jeg har ankommet og jeg er sliten og trøtt og for varm eller for kald og jeg angrer, et lite sekund eller minutt eller noen ganger en hel time, og så står jeg i kø for å kjøpe teltstenger fordi jeg ikke klarer å finne mine og en danske kommer gående med et brett med øl og hiver en til meg, smiler og sier: god festival, og jeg tørker tårene og åpner ølen og husker: åja, det er derfor jeg er her. Dette. Festivalfølelsen. Folka. Musikken.

Han fyren med megafon i nabocampen i 2007 som sang «American pie», falskt, hver natt/morgen til noen stjal megafonen hans. Takk og lov.

Irish coffee i regnet.

De som stjal boomblasteren vår i 2008, med Modest Mouse-skiva i, så vi hørte Modest Mouse bevege seg bortover med tyven og alle trodde det var noen i campen vår som bare skulle på fest, men hele campen hadde jo lagt seg.

Iskald øl i sola.

Å hoppe i badesøen.

Glovarm øl om morgenen.

Da han droppa Pixies (!) for å være med meg på Avril Lavigne (!). Det er kjærlighet. Eller dumskap. Eller begge deler, som det ofte er.

Egg og bacon.

Å fryse i teltet.

Å glede seg til å endelig se Suspekt på Roskilde, som jeg ikke har sett før – fordi jeg ikke har vært fan (men det er jeg jo) og fordi jeg ikke var der i 2015 fordi livet. De skulle spille i år. De kommer igjen en gang. Håper jeg.

Å svette i teltet om morgenen.

Dopapir på doene.

Alle campfestene. Alle soloppgangene. Å gå ut i Mad max (campområdet på East) etter den siste konserten og finne en fest og enda en og en til, og å stå på toppen av en haug og telle ned til soloppgangen, som vi nesten ikke så, fordi det var overskya, men vi ropte og skålte og så gikk vi og la oss.

Roskilde antikvariat og øl i bakgården.

Å droppe RHCP for  å gå på Odesza med trompetene og remixen. Jeg kan ikke skjønne at jeg gjorde det, men jeg angrer ikke, jeg grein og jeg hoppa og jeg husker at himmelen var lys, men mørk, dere veit sånn sommerhimmelen blir til natt, og det var trompeter på scena og jeg grein og hadde frysninger selv om jeg ikke frøys. jeg var varm og trygg og glad. så glad.

Lemaitre i 2014 og et dj-sett jeg fortsatt ikke husker hvem var, men som kjørte et swedish house mafia-omkved som fikk meg til å danse, og BC kom med øl i en plastpose som vi delte mellom oss i mengden og det var trangt og alle var glade og tette og inntil hverandre.

Bastille i 2014 som fikk meg til å grine og hoppe og danse og da fyrverkeriet til Rolling Stones kjørte opp bak Orange før Bastille var ferdige, så var det for dem, for oss.

Radiohead i 2008. Og da Gnarls Barkley covra «Reckoner» dagen etterpå og vi sto i dokø bak noen australiere og ropte: Radiohead! og løp mot Orange så fort vi kunne.

Den første gangen jeg skulle dit var jeg så redd, jeg trodde noen skulle kaste opp i teltet mitt eller på meg, jeg trodde vi skulle bli klemt foran scena, miste hverandre, jeg var redd for menneskene og gjørma. Jeg har vært redd mange ganger på Roskilde, men det har alltid gått bra. Vi passer på hinanden, vi redder hverandre, vi holder rundt hverandre, vi klemmer hverandre, vi drar hverandre gjennom folkemengden, vi kjøper mat og drikke til hverandre, vi gir hverandre pledd når vi fryser og smører solkrem når det er for varmt, vi henter vann og deler med alle rundt oss og noen ganger kaster vi vannglassa (og ølglassa) i været så alle får en skvett.

I år blir det ikke Roskilde, men jeg kommer til å lese utdrag fra boka mi Roskilde på Facebook live for de som vil se. Du kan bli med her. Det handler om Roskilde i 2008, og åra før, om å være en vennegjeng, om å være hjerteknust, om å møte noen nye mennesker, om å være på konsert, og ligge i gresset og se på vindmølla, om å være menneske sammen med hundretusenvis av andre på et jorde i Danmark. Bli med på festival med meg.

Jeg vet ikke når vi får høre applaus igjen i virkeligheten, men hvis du savner applaus, hvis du savner å gå på konsert, hvis du savner å være en i mengden, så tror jeg den boka vil gi deg litt av det du savner. Det gjør den for meg. Det var min første bok – av forhåpentligvis mange. Og den er til alle dere.

To helt urelaterte historier fra en vanlig uvanlig fredag

I dag, på vei til kontoret, kom det en ungdomsgjeng mot meg på fortauet ved Stortorvet. De gikk fem i bredden, tett inntil hverandre og fylte hele fortauet. Jeg stoppa opp og de fortsatte mot meg, lo av noe en av dem sa, de var glade og sikkert ferdige på skolen eller kanskje de skulka. De gjorde ikke mine til å flytte seg, og jeg snudde meg vekk, men jeg skulle jo den veien de kom, og så, da de var kommet under to meter fra meg, så gjorde jeg det eneste jeg klarte å tenke var riktig: jeg løftet armene mine og liksom koppet de over hodet mitt og krøket meg sammen mens de passerte meg. Jeg blei stående sånn, flau og redd, mens 37-bussen stoppa der jeg sto og så reiste jeg meg igjen og trippa så fort jeg kunne vekk derfra og opp til Kaffebrenneriet der jeg venta til hun som allerede var der inne gikk ut, og så gikk jeg inn. Det står at de kan ha fire eller fem kunder der inne, men jeg vil være på den sikre sida. Vi hadde jobbmøte i dag på St. Hanshaugen, satt ute til det begynte å regne, og da det ble foreslått å gå et sted, så feiga jeg ut, sa som sant var at jeg ikke har vært ute siden mars, at det helt sikkert er trygt, men jeg har altså ikke vært på et sted på ordentlig og jeg vet ikke om jeg tør det helt enda. Dansestudioet mitt åpna igjen denne uka og jeg fortsatt med treninga hjemme over stream. Da jeg sto sammenkrøka mens en ubekymra gjeng gikk forbi meg som om de aldri hadde hørt at man må holde en meters avstand til andre mennesker, så lurte jeg på om det kanskje ikke er helt sunt å være i den andre enden heller – her jeg er. Det er ikke det at jeg er så redd for å bli syk. Det er det at jeg oppfører meg som om jeg er en evig smittebombe, at jeg kan drepe deg og deg og deg fordi dere ikke holder dere unna meg. Jeg tar ikke på ting på butikken med mindre jeg skal ha det selv. Jeg har tatt på potetgull, brus, dip, rømme, vaniljekrem og andre ingredienser til pavlova som jeg skal prøve å bake i morgen. Her hjemme. Jeg går på quiz om kveldene, chatter med laget mitt og noen ganger har vi debrief på video med en øl etterpå. Jeg er ikke ensom, men det at jeg nesten ikke har hatt angst siden 12. mars er nok ikke et sunnhetstegn – det er vel heller et bevis på at jeg har blitt Elling og må skjerpe meg. Komme meg litt ut. Jeg får eksem av all håndvaskinga og antibacen og når jeg går ei lang runde rundt deg på fortauet fordi du ikke er redd, så er det altså ikke fordi jeg er redd for deg – det er fordi jeg ikke vil deg noe vondt.

Andre ting jeg har gjort i det siste annet enn å bedrive social distancing på et nivå ingen andre jeg kjenner bedriver: lest Tegnehannes bok Ikke tenk på meg som fikk meg til å le masse, og som har karakterisert sveisen min som noe bare tanter på Jæren har. Jeg har jo visst siden 2012, året etter at jeg barberte den ene halvdelen av huet, at det er en slags hockeysveis av vår tid jeg har pådratt meg, men jeg føler meg sånn hjemme i den. Noen ganger kan jeg bli lei meg av å tenke på at folk ler av meg, men så synes jeg liksom jeg ser passe rar og kul ut i speilet, så jeg fortsetter med det. Da jeg gikk til frisøren sommeren 2011 og sa: barber bort dette, så kalte jeg sveisen 2010s største løgn. Du veit: du hadde vært skikkelig kul om du barberte deg på den ene sida av huet. Den løgnen. Ingen er kule sånn. Men du er kul sånn! sa folk til meg da jeg hadde barbert huet. Det går bra, jeg trenger ikke at noen synes jeg er kul. Jeg husker at jeg kjøpte meg en for stor jakke og dro på byen i den og med sveisen min og det var deilig å ikke være midt på treet lenger. Jeg gikk fra å være en man liksom bare registrerte at var der, til å enten bli en folk lo av fordi jeg hadde hockeysveis a la 2010-tallet og for stor vaktmesterjakke eller hun som du bare måtte gå bort til i køen og si: hei, jeg liker deg og så bli med meg hjem. En ener eller en tier. Nei eller ja. Når J ser bilder av meg uten den sveisen, da jeg hadde midtskill sier han alltid at jeg ser så rar ut. Jeg husker frisøren min sa at jeg måtte slutte med midtskill i 2010 og så klipte hun en rar oppklippa frisyre som gjorde at jeg gråt på bakrommet på jobb da jeg kom fra frisøren. Det var den siste gangen jeg klipte meg før jeg barberte vekk nesten halvparten av håret. Da jeg barberte det bort, så smilte jeg til speilbildet mitt mens frisøren min så litt usikker ut mens hun sto med håret mitt i hånda si. Perfekt, sa jeg, og sånn har det vært siden. Jeg liker det godt. Kanskje jeg innerst inne er en tante fra Jæren? Det får jeg leve med. Det finnes verre ting.

Tina Dickow konsert aleine en torsdagskveld

For mange år siden bodde jeg på Skullerud i min første leilighet. Mamma kjøpte den og jeg bodde i den. Vi flytta med russebilen. Jeg hadde gått ut av videregående og t-banen gikk helt fra meg til Blindern. Jeg bodde med Peter, Malin og så Frøydis. Jeg bodde der om sommeren og om vinteren. Noen ganger fikk jeg brev, og et av brevene jeg fikk inneholdt en cd, en brent utgave av Tina Dickows skive Notes. Han som sendte meg den bodde i Danmark og vi var kjærester en gang, men ikke mer og jeg var så lei meg for det, jeg var så bunnløst trist for det og så mange år av livet mitt gikk med på å lure på hva som gikk galt og om jeg kunne gjort noe annerledes. Det kunne man sikkert, men det skulle jo ikke være oss. Mange år seinere husker jeg nesten bare de gode tinga, og selv de verste tinga har fått et slags lys i seg, for de førte til noe godt med tida. Tina Dickow er noe av det fineste jeg har fått i livet mitt og jeg fikk det av ham.

Tina Dickow, eller Dico som hun bytta navn til når hun skulle gå internasjonalt, er en dansk låtskriver og artist som har fått være soundtracket til så mange år av livet mitt, og nå har hun sluppet en konsert på youtube til alle oss som sitter hjemme og ikke kan gå på konsert.

For noen år sida dro jeg til København for å se Tina spille på en festival i en park, hun skulle spille hele Count to ten-albumet sitt, fordi det var 10 år sida det utkom. Jeg husker at jeg var så redd, det var rett etter terroren på flere konserter og jeg var redd for mennesker, for folkemengder. Jeg så etter utgangene, etter rømningsveiene. Jeg sto bakerst og så sto jeg lenger og lenger fram. Jeg gråt først fordi jeg var redd, og så gråt jeg fordi det var fint, og fordi jeg klarte å slappe av, la musikken som jeg hadde hørt på i 10 år omfavne meg. A var med meg og passa på meg, og vi kjøpte øl og sto i sola med alle menneskene. Jeg husker de var eldre enn oss, at de skålte mot Tina og sola, at de sang, høyt, at de smilte til meg da jeg løfta glasset mitt mot Tina og sola jeg også.

Låta Room with a view har vært med meg i skrivinga mi siden jeg begynte med den. Det er noen setninger som fester seg, noen gitarriff som jeg prøver å flette inn i orda mine. Hun synger om å sitte ved vinduet sitt og se ut, så enkelt og vanlig, jeg ser det for meg og jeg har sittet ved mange vinduer og hørt på den selv. Jeg hørte på den i Thailand i 2013 da alt jeg så ut fra vinduet var et parkeringshus, men de ukene i Thailand er noen av de mest innholdsrike jeg har opplevd og jeg var fylt til randen av opplevelser og følelser, fargerike fisker og hjerteslag, kyss i mørket og strobelysa og mørke hotellrom. Jeg har sittet på adresser i København og hørt på henne, med hjertesorg og nyforelska sommerfugler i magen. Jeg har tenkt på han som sendte meg skiva hennes en gang for hundre år sida og han jeg bor med nå, og alle som har vært her i mellomtida. Hun synger thank god for this beautiful view, view, view, view – og så liker jeg å tenke at det siste ordet er you. Thank god for this beautiful you.

Den første boka jeg skreiv, som ikke har utkommet, het Kamikaze og den handla om et par som prøvde å være sammen og ikke klarte det. De blei sammen og gikk fra hverandre, eller de var ikke sammen, men prøvde å få det til. Tittelen kom fra en låt av Tina Dickow som heter Break of day hvor hun synger kamikaze-romance et sted i låta. Den handler om å krangle og legge seg og ikke få sove inntil hverandre. Kanskje jeg en dag skriver den boka på nytt, kanskje ikke. Men det ville aldri blitt noen andre bøker uten den. To av sidene handla om Roskilde, og det blei det som blei boka i stedet.

Jeg så Tina Dickow på Roskilde i 2008, jeg tror det var 2008. Hun sang i sola på Orange og Krummis sa etterpå at det var en av de fineste konsertene av noen hun aldri hadde hørt før.

En gang var jeg på fest i Trondheim og på toget på vei hjem etter for lite søvn kom låta Craftmanship & poetry på shuffle på mp3-spilleren min og jeg satte den på repeat mens utsikten suste forbi utenfor vinduene og jeg tenkte på han som hadde kyssa meg kvelden før. Låta handler om en kvinne som er langt fra lykkelig i ekteskapet sitt, og Tina forteller i konsertvideoen at hun skreiv den da hun var singel, men at en anmelder mente at her ble hun veldig selvbiografisk og skreiv om å være fanga i et kjedelig ekteskap. Jaja. Stop spilling red wine on the carpet, you know the stains don’t come off anymore, synger hun – det minner meg alltid om American beauty og scenen der Kevin Spacey roper: It’s just a couch! Jeg hørte på den igjen og igjen og igjen, oppdaga sangen for første gang, selv om jeg hadde hørt den hundre ganger før, men aldri på toget etter å ha blitt dytta opp mot et skap på hjemmefest og jeg var singel og allmektig og Tina Dickow sang no craftmanship or poetry can keep a young girl happy forever og jeg var ung og jeg skulle kysse han fyren flere ganger, men vi skulle aldri bli kjærester.

Hun har filmmusikken til Oldboys, som er en dansk film jeg elsker og har sett mange ganger. Ikke på grunn av Tina, men jeg forbinder den allikevel med henne. Det er en film om vennskap og ensomhet, om å bli eldre og om å gjøre det rette. Om alle menneskene der ute.

Låtene til Tina Dickow handler om å være sammen og å være singel, om å være aleine og om menneskene man møter. Jeg har hørt på henne nesten halve livet og jeg skal høre på henne resten av det.

Det er kanskje lenge til vi kan stå på konsert sammen og skåle mot Tina og sola, men når du leser dette, så kan du trykke på play og se konserten hennes. Og kanskje etterpå kan du høre på Notes, og Count to ten, og alle de andre skivene hennes. Og tenke på noen du en gang kjente. Eller han som ligger og sover mens du er våken.

Bøker hittil i 2020

Jeg leser bøker, aldri så mange jeg skulle ønske, men jeg leser alltid en bok – selv om det noen ganger går noen dager mellom hver gang jeg faktisk leser i den, så er det alltid en bok. På nattbordet, på mobilen, i hodetelefonene. Det er så mange bøker, heldigvis. For å kunne skrive dem sjæl, så må jeg lese dem. Her er en liten oversikt over hva jeg har lest hittil i år, hvor jeg var da jeg leste dem, tanker jeg tenkte om dem, noen ganger anbefalinger. Jeg er fortsatt bokhandlerske i hjertet (og noen ganger på ordentlig) og er derfor mer opptatt av at hver bok skal finne sin leser – enn å si at den eller den boka er BEST. Hver bok er best, for noen. Her kommer noen ord om noen bøker:

Min døde hund – Joakim Kjørsvik: Joakim Kjørsvik debuterte med boka Åpenbart ingen nabo og jeg elska den boka. Jeg bestilte haugevis til bokhandelen jeg jobba i da den utkom og vi plasserte den over en hel vegg. Vi solgte masse! Den besto av korttekster av den absurde sorten og var like koko som den var morsom. Jeg har kost meg med alle bøkene til Kjørsvik, selv om det har gått litt tid mellom dem. Romanen I fjor var en lang natt er en røverhistorie med alkohol, kriminalitet og dunkle karakterer på rømmen og favoritten min; Folk jeg husker som kom i 2017, er en samling korttekster om folk man husker. Små øyeblikk og relasjoner, nesten som snapshots fra et liv. Felles for alt Kjørsvik har skrevet er den morsomme og alvorlige tonen som jeg bare forbinder med ham og hans tekster. Jeg trives med det i det litterære universet, men jeg hadde ikke nødvendigvis hatt lyst til å henge der i virkeligheten. Men det er trygt og tøft på avstand. Denne siste boka er en diktsamling om hunden Nana, en kjærlighetshistorie og en fortelling om sorg i en og samme bok. Da jeg leste boka kom kattene mine og satte seg ved siden av meg (se bildet under her), som om de ville fortelle meg at jeg ikke måtte bli for sjarmert, det er mye styr med hunder, vi er mjukere og mindre styrete (de har åpenbart aldri måttet tørke hårballer opp fra filleryer for femtiende gang samme uke, eller måttet ha tisselaken på sofaen fordi en av kattene fant det for godt å slutte å tisse i doen sin bare fordi). Uansett, jeg er et kattemenneske, selv om jeg noen ganger lurer på hvorfor, men Min døde hund er en skikkelig fin diktsamling som får meg til å forstå at man kan elske en hund like høyt som alt annet vi elsker, og at sorgen over en død hund er en sorg like sort og sørgelig som alt annet som gjør oss vondt. Kjørsvik skriver lettfattelige dikt som ikke skremte en som pleier å si: jeg skjønner ikke dikt.

Kan alle sjekke kalenderen – Furuseth / Kristiansen / Tusvik / Wessel-Holst: Jeg leste denne på en kveld, og ble overraska over at jeg lot meg provosere av en liten ting som jeg tror det var Siri Kristiansen som skreiv om. Hun sa at hun, fordi hun var mamma, ikke lenger kunne dra på fest en hel dag og drikke seg full som hun pleide, og at vennskapene derfor endra seg. Nå skjønner jeg at mammaer ikke bør drikke seg drita hele tida, men hvis man vil ta en pause fra alt for å drikke for mye cava med venninnene sine EN DAG, så må man vel få lov til det? Det kan hende hun ikke mente det sånn, men jeg leste det som om pappaer får lov, men ikke mammaer, og da blei jeg sur. Ellers var det en lettlest og fin bok om vennskap og hvordan de oppstår og endres, om smålige ting man tenker som menneske på dårlige dager og tider i relasjoner, og gode ting man unner venna sine enten man snakker med dem daglig eller årlig. Sikkert en bonus om du er fan av en eller flere av disse kvinnsa (det er jeg!), men det er en fin bok om vennskap også om du ikke veit hvem noen av dem er (det er også lov.)

Den tause pasienten – Alex Michaeledis: jeg leste denne på mobilen fordi jeg lånte den på ebokbib-appen og jeg syntes plottet hørtes spennende ut. Jeg leste den ut kjapt og den var like fort glemt. Jeg håper alltid at en krim skal leve opp til forventningen jeg har om å bli blown away av både plott og historie og skriving, men som regel er det bare underholdende mens jeg scroller meg fram til hvem som gjorde det. Men man trenger ikke alltid mer heller.

Verda er ein skandale – Agnes Ravatn: Magpaaeventyr sa at man kom til å ville skrive i fine notatbøker med fyllepenn og bake knekkebrød etter å ha lest den. Jeg vil ikke bake knekkebrød og jeg liker ikke fyllepenner, men jeg skjønner hva hun mener. Jeg leste den ut en kveld i sofaen, under dyna. Jeg liker alltid å lese Ravatn.

Me talk pretty one day – David Sedaris: Denne hørte jeg på på lydbok mens jeg gikk til og fra jobb eller på tur. Jeg brøt ut i høy latter over frysedisken på Kiwi på jakt etter fiskegrateng og måtte ta en pause fra matvarehandlinga fordi jeg lo så jeg snøfta. David Sedaris er helt føkkings fantastisk, og lydbøkene inneholder noen livefortellinger og noe vanlig lydbokinnlesing. Tekstene hans er små glimt av humoristiske hendelser fra vanlige liv. Jeg anbefaler å la Sedaris fortelle dem høyt for deg.

Imaginary friend – Stephen Chbosky: Stephen Chbosky skreiv The perks of being a wallflower, som jeg elska, og nå kom endelig en ny bok fra ham. Den nye boka er en murstein og jeg hørte den både på lydbok og leste den, litt om hverandre. Litt fordi jeg falt ut av lydboka hele tida, og holdt på å gi opp flere ganger, men jeg ville så gjerne like den. På sitt beste minner den om en halvgod Stephen King-bok, på sitt dårligste var den uoversiktlig og forutsigbar. Jeg ville heller lest The perks of being a wallflower en gang til hvis jeg var deg, og hvis det er skrekk du vil ha, så kan du lese Mats Strandberg, Stephen King eller John Ajvide Lindqvist i stedet.

Ekko av en venn – Ingvar Ambjørnsen: Dette var lunsjboka mi i februar, og jeg liker at lunsjboka mi for ensomme lunsjer (med vilje, jeg kan snakke med folk i kantina om jeg vil det, altså, jeg tror i hvert fall det) var med ensomme Elling, som allikevel får meg i godt humør når jeg leser om ham. Jeg elsker Elling. Han er like god som alltid.

Stress og korleis leve med det – Anne Gunn Halvorsen: jeg leser selvhjelpsbøker med jevne mellomrom for å prøve å bli bedre på å leve. Denne var lettlest og ganske klok. (Men jeg ble ikke så mye bedre på å leve, for man må jo gjøre det som står i bøkene også, ikke bare lese dem.)

Bonjour tristesse – Francoise Sagan: denne blei jeg så skuffa over, men det var kanskje like mye hypen fra diverse kule bloggere som har tatt bilde av den på stranda og i de fine hjemmene sine i storstader i Sverige som selve boka. Den handler om en bortskjemt tenåring som er bortskjemt. Thank you, next!

Olive Kitteridge – Elizabeth Strout: yes, ass! Jeg så Olive Kitteridge-serien før jeg leste boka, og jeg elska den. Frances McDormand spiller Olive, hun knuser hjertet mitt, dere må se den serien, men dere må også lese denne boka. Olive er en middelaldrende dame som ikke går rundt grøten, la oss alle være litt mer Olive hvis vi kan.

Alt skal brenne – Sofia Nordin: det var flere som sa jeg kom til å elske denne. Det gjorde jeg ikke. Men jeg synes allikevel mange bør lese den. Kanskje helst 17 år gamle jenter som brenner for viktige og store ting, som har eller vil ha en bestevenn og som fortsatt liker gode ungdomsbøker. For den er god, den bare ble ingen favoritt. Og det må være greit!

Dei sju dørane – Agnes Ravatn: Agnes igjen! Jeg tok med meg denne boka på toget til København, for jeg fikk henta den fra biblioteket rett før jeg dro. Jeg har stått på venteliste lenge. Dette er en krimbok og selv om jeg gjetta hvem som gjorde det/hva som var greia allerede på side 16 eller noe, så storkoste jeg meg. For Agnes er så morsom og bøkene hennes er så bra og alle må lese dem. Her er Agnes og jeg på vei til Göteborg, og sida København i mars, før WHO erklærte pandemi (men ikke lenge før)


Testamente – Nina Wähä: Hvilken bok leste du da det blei pandemi? For min del var det denne. Jeg begynte på den på toget fra Göteborg (hvor jeg kjøpte den, enda jeg hadde med meg sikkert 17 andre bøker i kofferten) til København, jeg leste i den mens jeg venta på sushi den første kvelden, jeg leste i den litt og litt i dagene jeg tilbragte i leiligheten på Nørrebro, og så leste jeg den ut på toget på vei hjem da jeg rømte etter bare seks dager av det som skulle være fire uker på skriveferie. Verden gikk av hengslene, og jeg leste Testamente som handler om en families historie, der ganske mye også går av hengslene. Det er mye kaos i denne boka, som i verden, men dette er trygt kaos, fordi man bare leser om det og det ikke angår oss. Boka er veldig kult skrevet, med en fortellerstemme som hele tida henvender seg til oss lesere, og selv om det skjer mange vonde ting, både i familien og med dem, så var det en feel good-bok. Les den!

Dress your family in corduroy and denim – David Sedaris: nok en lydbok av Sedaris. Det samme gjelder her, som med den forrige, bare at jeg ikke fikk latterkrampe over frysedisken med denne, jeg hørte nemlig bare på den mens jeg pusla på gulvet hjemme.

Confession of a bookseller – Shaun Bythell: Åh, Shaun Bythell, dere. Fy flate, altså. Jeg har anbefalt bøkene hans mange ganger, jeg klarer ikke å slutte med det heller, alle må lese disse. Hele verden må lese bøkene hans og hvis de får sjansen må de besøke bokhandelen hans, eller bare en hvilken som helst bokhandel de liker, og legge igjen noen penger der, for bokhandlere er så viktige, dere. Shaun er bruktbokhandler i en liten by i Skottland og hvert innlegg handler om hvor mange bestillinger som har kommet inn, litt om kundene som er innom, de som bor i byen og jobber sammen med ham, litt om bøkene han leser eller har lest og litt om bokhandelkatten Captain, som er på en motvillig, evig slankekur. Hvis Black Books-serien var en bok, så ville det kanskje vært denne. Å lese disse hverdagslige betraktningene om vind, vær og bokkjøpere gjør meg rolig langt inn i sjela, det får meg til å ville flytte til en liten by og drive bokhandel sjæl, lese bøker foran peisen hele vinteren og sitte i hagen etter jobb og lese bøker hele sommeren. Finne riktig bok til riktig kunde, tørke støv i hyllene og alfabetisere og rydde når jeg har tid. For et liv. Her er jeg, som bokhandler, in action – hvor jeg anbefaler forgjengeren til denne boka på årets mammutsalg:

There but for the – Ali Smith: denne boka kjøpte jeg for hundre år sida, og så leste jeg den bare aldri. Før nå. Å lese Ali Smith er en glede, hun leiker seg sånn med språket og med handlinga, det er alltid overraskende, alltid fullt av overskudd. Hun har et eget blikk på verden som får meg som leser til å føle at jeg får innblikk i noe eksklusivt og viktig, noe klokt og relevant, noe som vil tilføye livet mitt noe mer. Som om Ali Smith har skjønt noe, og at vi som får lese henne også kan bli med. Men hun skriver også bare “vanlige” romaner, dette er ikke selvhjelp, selv om mine første tanker her åpenbart kan få folk til å tro det. Nei, dette er bare skriving på sitt beste og rareste. There but for the handler, blant mye annet, om en mann som låser seg inne på et rom under et middagsselskap og som nekter å komme ut derfra, og tida før og etterpå, fortalt gjennom flere karakterer. Det kan skje den beste, si!

Sveve over vatna – Ragnar Hovland: denne boka har jeg skullet lese i så mange år, siden han som var kjæresten min på videregående og så ikke var det lenger ringte meg og leste høyt fra den har jeg skullet lese denne, men det har ikke blitt sånn før nå. Jeg har lest mye annet av Hovland, så det var da virkelig på tide at denne klassikeren fikk bli ei nattbordsbok. Den var på mange måter akkurat som jeg forventa, og samtidig var den litt mer vemodig å lese enn jeg trodde. Det var ikke bare fjas, og det er jo bra, for livet er mer enn bare fjas, selv om det er plass til mye fjas også, heldigvis.

4 – Stein Sørensen: dette er også en krimbok og jeg leste denne på senga i nesten hele mars. Den var skikkelig spennende. Den var litt pratsom, fordi hovedpersonen kanskje var litt pratsom, men jeg anbefaler den om du vil lese en spennende fortelling om å være på feil sted til feil tid og bli innhenta av fortida.

Midlertidig ansatt – Heike Geissler: denne leste jeg på mobilen mens jeg pussa tenna eller ikke orka å finne en papirbok i mars. Geissler skriver om å være midlertidig ansatt på et Amazon-lager i Tyskland og det var nesten urovekkende å lese om arbeidere og deres rettigheter, eller mangelen på sådan, i permisjonenens tid nå som verdensøkonomien går i dass rundt oss. Men det var også fint å lese en bok om alt arbeid er og kan være, og alt annet i livet vårt som betyr noe. Her har J tatt bilde av meg mens jeg leser denne boka og pusser tenna:

Doktoren mister en pasient – Agatha Christie: i påska leste jeg endelig en Christie-bok! Min første, faktisk. Den var bra. Spennende og nesten litt koselig, som å se på Poirot. Man blir ikke redd, liksom, selv om folk blir drept over en lav sko. Poirot ordner opp.

Ser du dette? – Sigrid Agnethe Hansen – Sigrid debuterer med denne ungdomsboka om nakenbilder på avveie. En relevant og viktig problemstilling som skildres på en veldig fin måte. Da jeg var ferdig tenkte jeg: så kort den var! Og med det mener jeg at jeg gjerne kunne lest en dobbelt så lang versjon av dette, for den var fin. Gleder meg til neste. (Jeg har møtt Sigrid før, så dette må merkes sånn #reklameforenvenn, bare så ingen blir sinte eller føler seg lurt om det dukker opp et bilde fra 2010 av meg og Sigrid på en fest og noen bare: DU SKREIV OM BOKA HENNES FORDI DU KJENNER HENNE. Jeg likte boka godt, jeg lover.)

Nordkraft – Jakob Ejersbo: mens jeg pusla både et høstlandskap, en båt, en by og et puslespill med noen delfiner og hvaler på, så hørte jeg på Nordkraft på lydbok. Det er favorittboka mi og jeg har lest den sikkert fem ganger. Jeg trengte å høre noen lese noe jeg har lest før høyt for meg mens verden gikk til helvete rundt meg.

Scar Tissue – Anthony Kiedis: for en rassfyr Anthony Kiedis var da alt han brydde seg om var kokain og heroin. Denne boka handler egentlig mest om det, om hvordan folk som er narkomane ikke tenker stort lenger enn på sitt neste hit, og at alt annet kommer i andre rekke. Men dette handler også om musikk og vennskap, om dannelsen av det bandet jeg skulle oppdage som forelska 14-åring og aldri glemme igjen. Om å skrive tekster og være på verdensturne, om å miste bestekompisen sin til det samme dopet som du er avhengig av (men tror du aldri skal dø av, fordi du jo er udødelig) og om musikk.

Jag ser allt du gör – Annika Norlin: denne boka så jeg noen på instagram skreiv om, og så bestilte jeg den hjem til meg sjæl med Adlibris, for sånn kan man gjøre selv om man er i karantene. Bøker kommer på dørmatta, dere, framtida er her! Jeg bestilte den fordi Annika Norlin, bedre kjent som Säkert og Hello saferide er ei sånn dame jeg alltid har hatt lyst til å like. Den eneste grunnen til at jeg ikke har fangirla over henne i lang tid, er at jeg liksom har utsatt å høre på henne. Så nå ville jeg ikke utsette det mer, jeg ville lese novellene hennes og se what the fuzz was all about. Dette er gode noveller, det er historier om vanlige folk skrevet på en sånn måte jeg elsker – en sånn helt vanlig måte. (Haha, litteraturformidling, sånn kan det også gjøres!) Men misforstå meg rett, altså, jeg liker det vanlige her – det er ikke noe fiksfakseri, ikke noe jåleri. Norlin skriver om ei dame som jobber som lifecoach, hun skriver om tenåringer som ligger sammen for første gang, hun skriver om et band som er på turne (en av mine favorittnoveller!) og det er en bok som gjør godt å lese – gjerne i sola. Den er godt selskap. Det trengs i disse rare dagene. Her er den min venn i bakgården på årets første dag uten jakke:

Min mørke vanessa – Kate Elizabeth Russell: Kanskje en av de største snakkisene i sosiale medier nå? I hvert fall om du følger med på diverse bookstagrammere (det gjør jeg, jeg elsker det). Jeg leste denne på den nye ebokbib-appen som heter Allbok – skaff deg den, du også! Jeg var raskt nok ute til at det ikke var ventetid på den, så jeg slukte den i løpet av noen dager (og tannpusser, dere veit, bok på mobilen er så jævla genialt!) og jeg var ikke helt blown away – en av ulempene med at en bok er blitt hypa på forhånd, man tror den skal redde livet ditt og så er det bare en bok. Men jeg likte den av disse grunnene: dette er fortellinga om en 15 år gammel jente som blir forført av læreren sin og hvem hun er som voksen når hun ser tilbake på det, når den samme læreren blir anmeldt for å ha trakassert elever – flere! – i ettertid av deres forhold. Vanessa, hovedpersonen, insisterer på at hun ikke blei misbrukt, de hadde et forhold – det var kjærlighet – han er ingen overgriper, han er bare en eldre mann som ble forelska i en 15-åring. Han ga henne Lolita i gave og hun har lest den igjen og igjen og igjen etterpå. Det er en skikkelig ubehagelig bok om gråsoner og det som ærlig talt ikke er gråsoner, men bare feil. Jeg likte at jeg ikke likte Vanessa – jeg veit ikke om det var meninga, men jeg kan like en usympatisk hovedperson, jeg, og selv om jeg ikke likte henne, verken som snusfornuftig 15-åring eller som fornektende voksen, så likte jeg boka. Hvis du har en boksirkel – eller vil starte en – så tror jeg denne boka vil være bra å diskutere. Den vil i hvert fall være vanskelig å stille seg likegyldig til.

Lejligheder – Ditte Steensballe: Ditte møter Jakob Ejersbo på Gyldendals høstfest, han har nettopp utgitt romanen Nordkraft som han skal vinne De gylne laurbær for senere, den skal oversettes til mange språk og han skal ut på en evigvarende foredragsturné. Ditte har nettopp gjort det slutt med samboeren sin og skal bruke de neste åtte månedene på å flytte fram og tilbake i venners leiligheter mens de er på skriveferier, jobbreiser eller bare i sommerhuset sitt. Ditte og Jakob blir stormende forelska og er kjærester i bare åtte måneder før Jakob gjør det slutt. I 2008 dør han av strupekreft. I 2015 utkommer denne romanen, som altså er Dittes roman om hvordan hun møtte og blei forelska i Jakob Ejersbo (min favorittforfatter). Jeg likte den godt, kanskje mest fordi jeg sluker alt jeg kommer over som har med Jakob Ejersbo å gjøre, men det var en vakker kjærlighetsfortelling – kanskje spesielt fordi det gikk skeis, fordi han ikke ville ha henne allikevel, fordi hun var rotløs og rastløs og forelska, fordi hun flytta rundt i disse leilighetene mens Jakob skreiv kjærlighetsbrev til henne og hele tiden sa: Vi skal have det godt. Jeg liker å høre det for meg, se det for meg. Han fantes, og nå finnes det en roman om ham også.

Bonusanbefaling: Noe av det beste jeg har gjort i år, er å tegne abonnement på fanzina Amatør. Dette er så enkelt og genialt som ei fanzine der folk skriver dagbok fra en gitt dag (typ 15. januar) og så samles det og sendes i posten (jeg elsker å få ting i posten!). Det koster 300,- og du kan lese mer om det her. Jeg anbefaler det SKIKKELIG!

Jeg håper du fikk lyst til å lese noen av disse. Eller kanskje du fikk lyst til å lese noe helt annet. Uansett håper jeg du vil lese noe. Og du, kjøp en bok – til deg sjæl, til en venn, til mora di. Finn deg en bokhandel du synes bør fortsette å være en bokhandel, og kjøp en bok av dem. De trenger det. Tro meg. Du trenger det også. Du vil ikke våkne til nyheten om at favorittbokhandelen din må stenge dørene. Det vil vi ikke noen av oss. Grøss! Kjøp en bok om du kan! Jeg skal kjøpe en til snart. Og en til og en til og en til. Jeg lover.

Helt vanlige ting

Noen dager trenger jeg en peptalk, ofte velger jeg denne fra Kid President.

Joan Didion skriver i forordet til Slouching towards Bethlehem følgende: I had not been able to work in some months, had been paralyzed by the conviction that writing was an irrelevant act, that the world as I had understood it no longer existed. If I was to work again at all, it would be necessary for me to come to terms with disorder. Jeg ligger på gulvet og hører på Slouching towards Bethlehem på dansk lydbok. Utenfor er det sommer i tre dager, før våren kommer tilbake og det blir for kaldt til å gå uten strømpebukser igjen, men det skal jo ikke egentlig være mulig å gå rundt i bare skjørt og uten jakke i april. Det skal være kaldt og det er greit. Men i tre dager var det sommer og jeg gikk under kirsebærblomstene og jeg kjente vinden mot den bare huden min og jeg hørte på orda til Joan Didion på dansk og så, plutselig en dag, så skreiv jeg noe igjen.

Det er jo ikke sikkert det blir noe som helst annet enn de orda som dukka opp i dokumentet, men det var i hvert fall noe – noe annet enn å gå rundt og bare være nummen.

Vi skal være i denne rare tilstanden lenge, vi skal dulte føttene borti hverandre i stedet for å klemme, vi skal være på quiz hjemme i stua i stedet for å være på et utested, vi skal se på konsertvideoer fra Roskilde i stedet for å våkne i teltet sjæl og vi skal kanskje miste jobben. Men midt oppi dette trenger jeg noe å holde meg fast i, og i dag har jeg valgt dette. At jeg skreiv noe igjen. At sommeren kommer. At kaffen er varm. At Kid President minner meg på at det er luft som kommer inn gjennom nesebora mine, og at jeg har hjerteslag. Det er ikke irrelevant! Verden trenger vanlige ting nå, mer enn noensinne før. Jeg skal gjøre mitt beste for å bring it.

Digitale klemmer og en uventa roadtrip fra et snilt menneske som ba meg gjøre noe fint for noen andre for å tilbakebetale det

Jeg blei invitert til Tønsberg og Færder bibliotek for et bokbad uten publikum. Det skulle streames. Jeg sa ja, fordi man ikke kan si nei til jobber i denne nye virkeligheten, kan ikke si nei bare fordi man er redd, kan ikke si nei bare fordi jeg blir nervøs, så nervøs, hver gang jeg skal gjøre noe. Jeg skulle ta toget og jeg sa fra til quizlaget mitt at jeg ikke kunne være med på quizzen den torsdagen, fordi jeg kom til å sitte på et forhåpentligvis nesten tomt tog på vei hjem fra et garantert tomt bokbad som skulle vare fra sju til åtte.

Min venninne Anlaug, som er på quizlaget, sendte meg en melding rett etterpå – hun sa at hun kunne kjøre meg. For hun hadde fått låne bilen til Sonja, som også er på quizlaget, og hun ville, som hun sa: gi det videre. Hun hadde fått låne en bil for å kjøre til og fra jobb heller enn å ta bussen, og hun kunne kjøre meg til og fra Tønsberg for at jeg skulle slippe å ta toget.

Jeg forholder meg til de rådene som blir gitt, og et av rådene jeg har lest er at man ikke skal være redd for å gå ut for å bli smitta selv, men fordi man kanskje kan smitte andre. Så jeg sa takk, men også at jeg jo ikke kunne vite om jeg kanskje kom til å smitte henne ved å være passasjer i bilen. Er du helt sikker? spurte jeg flere ganger og Anlaug sa ja. Så på torsdag blei jeg henta av Anlaug i elbilen og så suste vi mot Tønsberg. Det var så fint og rart å snakke med et annet menneske, i virkeligheten, og ikke via kameraer. Vi kom fram til biblioteket i Tønsberg og jeg blei bokbada, var nervøs og redd som vanlig, men det gikk greit. Jeg døde ikke denne gangen heller.

Da vi kjørte hjem hadde vi musikkquizzen på over bilstereoen, Anlaug kjørte og jeg skreiv i quizlag-chatten hvis vi hadde noen svar. Musikkquiz i bilen, en del av laget hjemme foran pc-ene sine, to av lagmedlemmene i en bil langs E18. Vi kom oss trygt hjem og fullførte tredje og siste runde hver for oss, foran hver vår pc igjen.

I går hadde Anlaug bursdagsfest og vi feira den på zoom, skålte fra hver vår stue, det var fint å se de andre gjestene, venner jeg kjenner fra før og mennesker jeg ikke har møtt. Vi vinka til hverandre, sang bursdagssangen totalt uten sync, vi drakk øl og hadde quiz på kahoot. Det blei seint, for første gang på lenge blei det seint.

I dag leste jeg høyt i min egen stue for de som ville se på. Storytel Live inviterte meg til å lese litt fra Aldri, aldri, aldri og jeg sa ja, man må si ja, som sagt, man kan ikke si nei bare fordi man er redd, for da er man bare en liten lort. Jeg var så nervøs, nok en gang, tenk at jeg blir så nervøs når jeg bare skulle sitte i min egen stue og lese høyt foran pc-en min. Jeg gikk rundt og rundt i leiligheten i minuttene før det begynte, prøvde å roe ned pulsen, gå det av meg. Jeg leste i en halvtime og jeg døde ikke. Du kan se det her hvis du vil.

Nå er det påskeferie, men jeg skal nok jobbe noen timer på hjemmekontoret. Vi har bøker som skal utgis, manus som skal leses, ting som skal deles til følgerne våre i sosiale medier. Vi gir ikke opp, selv om det er håpløst, eller – selv om jeg på de verste dagene tenker at det er håpløst. Det er jo ikke det. Enda. Vi lever stadig. Både forlaget jeg jobber i og jeg.

Og zoom finnes og vi kan se hverandre, vinke til hverandre, være på fest. Kattene går fram og tilbake foran kameraet. Kirsebærblomstene blomstrer en måned for tidlig og jeg var ute og så på dem med ei venninne med en meter avstand. Jeg gikk til jeg var iskald og da jeg var så kald at jeg ikke kjente hendene mine, så gikk vi litt til, fordi jeg ville ikke inn igjen helt enda, jeg ville snakke med noen som ikke var meg selv eller J. Jeg er ekstremt heldig som bor der jeg bor og har den fyren jeg har, og de to dumme kattene, men det var også godt å snakke med noen andre. Folk trenger folk. Vi er ikke ment å være aleine.

På festen i går viste en av de andre gjestene oss hvordan man klemmer nå som man ikke kan klemme. Hun holdt hendene opp foran seg, i kryss, med hendene knytta og klemt inn mot brystet, som om hun holdt et annet menneske tett inntil seg, men det var jo ikke noe menneske der. Vi løftet armene og klemte vi også. Ni zoom-vinduer med folk som klemte seg selv. En dag skal vi klemme igjen, på ordentlig, men jeg anbefaler en fjernklem til deg som leser dette nå. Løft armene, legg dem i kryss over brystet og klem. Tenk på noe fint, noen fine.

 

Strømsborgs filmklubb 2020

Jeg får tilsendt en musikkquiz med 10 sanger fra 10 filmer og den første er temaet fra Forrest Gump. Jeg får fem riktige på quizzen og dagen etter leiter jeg gjennom skuffene mine etter Forrest Gump. Jeg har den bare på VHS, så jeg leier den på Viaplay for 49 kroner og ser den på macen på kjøkkenet og så i stua mens jeg pusler. Forrest Gump kom i 1994 og jeg husker at jeg så den i en bursdag, jeg har tenkt at det var 11-årsdagen min, men da var det i så fall tre år etter at den kom, så kanskje var det tidligere. Eller kanskje ikke. Jeg husker at Nina og jeg pleide å rope Run, Forrest, run! Jeg husker at jeg spurte mamma hvordan syk Jenny var, og at mamma sa hun var syk i blodet sitt. Mamma gråt alltid når de jevna huset hun hadde vokst opp i med jorden.

Jeg leiter gjennom listene mine over filmer jeg vil se, lista blir bare lengre og lengre og alle filmene virker spennende, men jeg må se noe jeg har sett før, så jeg søker etter High fidelity og den strømmes ikke noe sted, men ei jente på finn.no selger den for 10 kroner og når jeg har vippsa henne 55 kroner for både filmen og porto, sier hun at hun sender den i morra. Mens jeg venter på den (som jeg også bare har på VHS, jeg eier den altså allerede, jeg har ikke sett den hundre ganger i tenåra for ikkeno) så finner jeg (500) days of Summer på Netflix og legger meg til rette under pleddet på sofaen mens Tom Hansen blir forelska i Summer. You don’t believe that, do you? What, it’s love, it’s not Santa Claus. Jeg har sett den mange ganger før, jeg husker at jeg så den to ganger på en kveld i København i 2010, vi drakk vin og siterte favorittlinjene våre. Jeg har glemt hvor morsom den er – if any jobs come up, call me.

Jeg ser En som deg på DVD, jeg så den på kino da den kom og husker at jeg likte den godt, men jeg har ikke sett den siden. Den ruller i gang mens vårkvelden på Galgeberg lar himmelen gli fra lysblå til mørkgrå utenfor vinduene og de møtes i Istanbul og Helsinki og Berlin og jeg husker så godt hvorfor jeg likte den, jeg husker at jeg gråt da Bon Iver-låta kom på i kinosalen over et av møtene deres, og jeg liker det om mulig enda bedre nå, mange år etterpå. Jeg liker de samme tingene, de forsvinner ikke. Den handler om så lite og samtidig så mye, om de man møter og alt man legger i det.

Det er fint å se nye filmer, det er jo bare sånn man får nye favoritter i livet, men i denne skumle, rare tida, så finner jeg trygghet i de gamle filmene. Så i vår skal jeg i bryllup i Fire bryllup og en gravferd, jeg skal lengte etter å skrive noe med Reprise, være ung og rebelsk med The Breakfast Club, reise og være modigere enn jeg egentlig er med The secret life of Walter Mitty, tilbringe sommerferien hos Kellermanns med Dirty dancing, svette og drikke i New Orleans med A love song for Bobby Long, henge med den gamle gjengen i Beautiful girls, vente i sju år på Ryan Gosling i The Notebook og hvem veit hva annet våren har å by på. DVD-skuffen, finn.no og strømmetjenestene vil vise.

Hva ser du på når du trenger trøst?

I dag var lyspunktet en tur i kveldsmørket med «Nordkraft» på øret

Vår nabolagsbar Galgen har quiz hver tirsdag. Vi pleier å møtes og vi har et nabolagslag også, vi heter bare 3C, fordi vi bor i 3C og laget pleier å bestå av de av naboene som kan og har lyst. Nå sitter vi i hver vår leilighet i oppgangen vår og er naboer, men langt unna hverandre. Galgen er åpent for takeaway, jeg er glad de fortsatt lager mat til oss. Quizmaster Thomas og Roy lagde onlinequiz i går kveld og J og jeg satt ved bordet jeg sitter ved nå og var med, med Theobror & M på ipad-samtale. Vi kom på 20. plass. Etter quizzen fant vi FHIs nye risikovurdering og da jeg så de tre stadiene – eller, scenarioene – så måtte jeg reise meg og gå rundt i stua og svelge gråten.

Brems, som er der vi er nå, har varighet i ett år.

Ett år.

Undertrykk, som er det vi kanskje går mer for, for å skåne helsevesenet mest mulig, er fram til det foreligger en vaksine. 18 måneder, kanskje mer.

Jeg har hele tida tenkt at dette kommer til å vare til over sommeren, kanskje til august, kanskje lenger. Når venner og familie har sagt at det er stress å være hjemme i to uker, herregud, hva skal vi finne på, så har jeg tenkt: det blir mer enn to uker. Jeg er jo katastrofetenker av natur, jeg finner både frykt og trøst i å tenke: hvor ille kan det bli. Hypokonderhjernen min hopper rett fra litt tett nese til HIV og kreft, en sjelden sykdom. Når vi ser på House, har jeg alle diagnosene, selv de som nesten ikke finnes.

Jeg var ikke forberedt på ett år. Ikke 18 måneder heller. Jeg var forberedt på et halvt og tenkte at det til og med var å ta litt hardt i, men heller positivt overraska, enn skuffa.

Jeg har ikke grått, selv ikke da jeg var aleine i en leilighet i København gråt jeg. Jeg har vært redd, veldig redd, kald i kroppen, engstelig, stressa, men jeg har ikke grått. Jeg er redd for å miste jobben og det jeg lever av, det er vi vel alle. Men når en bedrift må permittere, så er det andre som trenger flere hender. Jeg finner trøst i at permitterte hotellansatte nå kjører ut varer for kolonial.no. Verden endres og vi må endre oss sammen med den.

I morgen er min siste dag i karantene og jeg kan igjen gå på butikken. Jeg har en kaffe bestilt fra Kaffebrenneriet som venter på meg i post i butikk og den skal jeg hente på fredag, helt selv. Jeg er foreløpig frisk (unntatt alle de alvorlige sykdommene jeg har i følge meg selv og House) og i dag har jeg jobba hjemmefra igjen, det går greit, det er ensomt, men jeg skriver ned ideer og leser manus og finner trøst i at bøkene finnes, at trykkeriene fortsatt trykker, at forfatterne fortsatt skriver, at bokhandlerne har åpent, selv om de har kortere åpningstid og selger mest puslespill.

Jeg gikk en tur i mørket i kveld etter middag, balanserte på fortauskantene og gikk et par runder rundt bygården i mørket, tenkte på hvor lenge ett år er. Jeg klarer ikke å skrive her hjemme, og jeg er usikker på om det er fordi jeg hele tida forteller meg selv at jeg ikke klarer å skrive hjemme, at jeg må reise bort for å få det til, og at hjernen min bare oppfyller det, fordi det er lett å ikke få til ting. Det er mye lettere å ikke få til ting enn å prøve å få det til. Du har skrevet din beste bok hjemme, sa redaktøren min da jeg sa det til ham. Det er forsåvidt sant, hvis Aldri, aldri, aldri er min beste bok hittil. Jeg skreiv den i skrivepermisjon da jeg følte jeg ikke fikk til en dritt. Jeg skreiv den ved skrivebordet mitt, på Kaffebrenneriet i bakgården på Grønland, i hodet på Pokemon-tur, i dusjen da jeg sto opp, for seint eller for tidlig, i notisboka mi da jeg våkna midt på natta og kom på hvordan den slutta. Så jeg må bare skjerpe meg og gjøre det igjen.

I går kom stipendutdelingene og jeg fikk et diversestipend på 60 000 kroner. Da jeg søkte, var det for å frigjøre tid – jeg kan klare 3-4 måneder, om ikke mer, på de pengene. Jeg kan ikke ta fri sammenhengende så lenge, og verden er ikke som den var da jeg søkte. Men det stipendet er også et eneste stort: you can do it!

Hver dag leiter jeg etter lyspunktene. I dag var det frisk luft i mørket. Hvem veit hva det er i morra. Kanskje selvdisiplin og skriving? Kanskje en tredjedel til av puslespillet jeg har fått låne? Kanskje en fin film? En musikkquiz på internett? En god brus jeg ikke har smakt før? Et brev fra en venn? At praktspraglebebiene i stuevinduet har fått tre nye blader sida i går? Så mye som finnes.

Og når vi ikke får dratt på Roskilde i år, så kan jeg skrive en oppfølger til debutboka mi her på bloggen i stedet. Så mange muligheter. Verden ruller videre. Noen av bekymringene fra i går fordufter i dag, noe av det du aldri trodde du skulle bekymre deg over, slår deg i ansiktet i morra. Se etter lyspunktene sammen med meg.

Karantene, dag 10

Vi ser på Sex education sesong 2 når vi spiser middag og i en episode har Otis fest, og jeg ser på J og sier: tenk at vi ikke vet når vi kan gå på fest neste gang, og J sier: å nei. Det er ikke som at vi er på fest ofte, det blir sjeldnere og sjeldnere, men nå veit vi ikke hvordan verden ser ut om en måned, til sommeren, til høsten. Jeg er i karantene og kan ikke gå på butikken, jeg kan ikke kjøpe morgenkaffen min hos Kaffebrenneriet med den rosa koppen min, jeg kan ikke klemme noen. Jeg går tur i nabolaget, holder avstand til folk jeg møter, noen holder også avstand til meg, mens andre bare turer på som om det er helt vanlige tider. Jeg får lyst til å rope til dem at de må holde avstand, skjønner du ikke at du kan dø, roper en stemme inni meg, som en sånn varsler i starten av en katastrofefilm. Jeg gjør ikke det, jeg bare går, en gang helt oppi et gjerde for å prøve å holde avstand, de ser rart på meg som står helt inntil gjerdet, kroppen vridd vekk fra dem. Så går de bare videre, snakker sammen som vanlige folk en vanlig dag. Dette er ingen vanlige dager.

Jeg pusler puslespill og hører på Jakob Ejersbos Nordkraft på lydbok. Det er kanskje femte gangen jeg leser den, det har vært favorittboka mi siden jeg leste den første gang i 2007. Jeg husker at jeg leste den ut på Deichmanske bibliotek, i en sofa, fordi jeg måtte levere den inn igjen og ikke var ferdig, så jeg tok den med meg dit og leste og leste til den var utlest og jeg var blitt en annen, fått en ny favorittforfatter. Det er stesoThomas’ monolog på slutten som gjør det. Men mye annet også, så klart. Alt.

Jeg står opp når jeg våkner, leser bøker, ser ut av vinduet, har spurt J om vi kanskje kan rydde vinduskarmen så jeg kan sitte i vinduet og lese når det blir varmere. Han sier at det kan vi godt. Enn så lenge er det ikke sol på det vinduet, men når det blir lysere lenger, så vil det bli det. Et vindu med sol å lese i.

Jeg spiser frokost og lunsj og middag. Jeg har ikke brukt kokebøkene mine enda, og i dag leste jeg i avisen at vi burde vaske maten når vi kommer hjem med dem fordi viruset kan leve i opptil flere dager på noen av overflatene. En annen artikkel sier at flere er asymptomatiske, så jeg kan være sjuk og smittebærende, du kan være sjuk og smittebærende, han hyggelige fyren som holder det gående på Coop over gata kan være smittebærende. Dette er ingen vanlige dager, og jeg får ikke lov av J å lese for mange nyheter. Jeg prøver å høre på det.

Så jeg leser bøker og jeg pusler puslespill, lager mat mens jeg ser på The Nanny, en TV-serie fra 90-tallet som gir meg en betryggende følelse, sikkert fordi jeg husker alle vitsene, jeg har sett dem på TV før, i en annen tid, et annet liv. Det er overraskende hvor mye jeg husker.

Jeg går på quiz på internett noen kvelder, møter quizlaget mitt på Messenger, noen ganger med video, andre ganger bare i chatten. Det føles både vanlig og uvanlig, vi pleier jo å quizze sammen, men vi pleier å gjøre det på en bar eller på Litteraturhuset, drikke øl sammen og skrive svarene for hånd. Nå sitter vi i hvert vårt hjem, noen i karantene og noen bare hjemme, fordi vi må være hjemme nå, at det sitter folk på uteserveringa og ikke overholder en meters avstand får meg til å ville riste noen. Men vi sitter hjemme hver for oss og quizzer. Vi har ikke vunnet enda, men det er gøy for det.

Dette er ingen vanlige dager, men det er samtidig de vanligste dagene jeg har hatt. Jeg er hjemme, jeg pusler med mitt, jeg leser bøker og ser ut av vinduet. Jeg skal gjøre det i morgen også, og dagen etter, og dagen etter. På fredag er jeg ute av karantenen og kan kanskje kjøpe kaffe igjen, hvis de ikke har stengt. Det er greit hvis de stenger, jeg stoler på at vi må gjøre det vi kan for å komme gjennom dette. Jeg gjør som jeg får beskjed om. Jeg blir hjemme.

Nu skal vi stå sammen ved at holde afstand

For en drøy uke sida ankom jeg København i starten av en pandemi. Jeg holdt meg inne i leiligheten og var mye ensom og redd, jeg oppdaterte nyhetene i Norge, Sverige og Danmark hyppig og snakka med vennene mine for å holde redselen på avstand. Det eskalerte fort og etter en snau uke kjente jeg at jeg ikke lenger klarte å være aleine i et annet land, selv om det var elskede København. Jeg ville ikke dra hjem bare fordi jeg var redd, så jeg spurte J hva han trodde. Han er jo en mye roligere fyr enn meg og han mente det var trygt å bli, men han spurte kompisene sine hva de syntes.

Reis hjem, svarte de, og jeg bestilte billetter og pakka kofferten min i løpet av ti minutter. Tjue minutter seinere gikk Danmark i lockdown og dagen etterpå da jeg toga hjem på et heldigvis nesten tomt tog fulgte Norge etter. Jeg ante fred og ingen pandemi da jeg dro, selv om Italia allerede var hardt ramma, men at det skulle bli så alvorlig så raskt var det ingen av de jeg snakka med som ante. For en gangs skyld var min engstelse og worst case scenario-tenking ikke en fiende, men en venn som fikk meg hjem i tide.

Jeg gikk i frivillig karantene fordi det ante meg at regjeringa ville stramme inn reglene etterhvert, og ganske riktig, i dag ble jeg pålagt karantene fordi jeg kom fra København. Jeg har det fint og det føles mye tryggere her hjemme i byen min, hos fyren min, hos de dumme kattene mine. Jeg har lest to bøker, planta stiklingene mine, rydda pulten, fått mat i kjøleskapet og i skapene ellers og både J og jeg møter en usikker tid framover med hjemmekontor og unntakstilstand i uoverskuelig framtid.

Jeg rakk å skrive 13 sider på det som kanskje blir en ny roman og jeg skal nok rekke å skrive mange flere sider her hjemme, selv om det ikke er i København. Men det viktigste nå er at vi gjør hva vi kan for å holde oss i ro og håpe på at dette går over på best mulig måte. Det vil ikke gå fort, men det vil kanskje ikke bli så ille som i de aller verste krisescenarioene. Jeg håper så inderlig at vi kommer oss gjennom dette på best mulig måte.

Men det er ting som gjør godt. I dag har jeg sett en livestream fra Det Andre Teatret på Facebook sammen med 700 andre, jeg har grini av en instagrampost som viser italienere som danser og synger på balkongene sine og holder motet oppe, jeg har lest andre menneskers ord om at det viktige nå er å holde seg hjemme for å la smitten få en sjanse til å bremse, jeg har grini av utdanna sykepleiere som melder seg til tjeneste,  i morgen skal jeg på pubquiz på Facebook klokka seks, og hele tida får jeg meldinger fra folk fjern og nær som spør om jeg trenger noe, om de kan hjelpe.

Pass på dere selv, og på andre. Nu skal vi stå sammen ved at holde afstand, som statsminister Mette sa på en pressekonferanse jeg fulgte aleine på Nørrebro. Jeg er glad jeg kom meg hjem til flokken min. Jeg håper du som leser dette er trygg der du er. Vi er mange sammen her på internett. Hold ut.