Desember og julekalender om morgenen. Det går fortsatt ikke så bra med meg, men jeg teller ned til operasjonen og gjør siste innsats på jobb før ferien. Jeg har bestemt meg for å gå ned til 50% stilling fra neste år – for å få mer tid og en kollega. Jeg gleder meg, spesielt til å få en kollega, selv om jeg gruer meg til å tjene mindre penger. Men jeg har to jobber, om ikke tre, selv om bare en av dem er fast og jeg skal nok overleve. Det å være så sjuk som jeg har vært i 2019 har gjort at jeg ikke har orka å bruke penger, så derfor har jeg bygd meg opp en bra buffer også hvis alt går skeis og jeg må tenke nytt. Den tid, den sorg. Det viktigste er at jeg får være her litt til. Det håper jeg.
Vi starter måneden med quizzen på Litteraturhuset og jeg vurderer, som vanlig, å ikke dra fordi jeg er engstelig og småkvalm, men jeg drar og vi quizzer og ler og drikker øl og plutselig skjer det – jeg har quizza der i diverse konstellasjoner i 10 år og aldri vunnet, men denne tirsdagen i desember så skjer det: Nederlaget vinner. Jeg begynner å grine og ler resten av kvelden. Det var kjempegøy.
Det som ikke var så gøy var at jeg var for sjuk til å starte jula med Nilsen, som vi har gjort sammen i mange, mange år nå. Vi ser Love, actually og andre julefilmer og jule-episoder, vi drikker øl og noen ganger har vi pakker. Men i år prøver vi flere ganger og jeg får det ikke til. Det ender med at jeg ser Love, actually aleine natt til julaften etter lille julaften-pilsen og det blir faktisk ganske fint, men det beste er jo å se det med ham.
Uansett, jeg skriver noen julekort og rekker ikke noen andre, jeg handler noen julegaver og glemmer noen andre, jeg klemmer noen venner og får ikke klemt noen andre, tida går og julesalget rusher oss gjennom måneden, det sludder og snør og regner og fryser til igjen og hele tida er jeg frisk og så ikke frisk, frisk og så ikke frisk. Jeg skal opereres i romjula og jeg sier at jeg er redd for å dø, eller for at de finner noe de ikke skal, eller for at de ikke finner noe som helst og vi må tenke helt nytt igjen.
Men det blir jul i år også. Før det reiser jeg til København aleine for å se Thomas Dybdahl på Vega, i år som i fjor, og på veien blir jeg dårlig og jeg gråter på et togtoalett og vurderer å snu i Göteborg, men jeg drar allikevel. Det er bare kroppen min, det er sånn den har blitt, diffuse smerter og vondter og ubehag som gjør det vanskelig å være meg, men det er også alt jeg kan være. Så jeg kommer fram og jeg sjekker inn på hotellet og jeg hviler en time i hotellsenga før jeg går ut og finner noe mat, så finner Krummis meg, så finner vi Vega og Thomas og selv om jeg må ut av lokalet innimellom for å sitte litt og ikke drikke øl, så får vi med oss mesteparten, om så bare gjennom veggen ved siden av oss. Han spiller Adelaide rett etter at jeg har reist meg og sagt: Nei, skulle man prøvd å leve litt, da? Og Krummis lo og reiste seg hun også, og så rakk vi Adelaide akkurat idet vi kom inn igjen. Flaks! Dagen etter gikk jeg en tur i regnet i København og bestilte sushi på den beste sushisjappa (Sticks’n’sushi <3) og spiste den i senga, jeg kjøpte en bok av Dan Turell av antikvaren min i Vendersgade, jeg så Let it snow på Netflix (helt aight) og Die Hard 1 på TV2 Danmark i senga (en av mine favorittjulefilmer!) og dagen etter kjørte jeg tog hjem og det ble jul i år også.
Jeg var riktignok forkjøla i tillegg til engstelig, redd for å dø, full av endometriose og alskens drit og måtte avlyse både middager og nesten hele julaften, men jeg fikk drukket lille julaften-pils på Times, det hjelper at den ligger i underetasjen vår og at det er nesten det samme som å være hjemme. På julaften gråt jeg og orka ikke egentlig feire jul, men søsteren min henta meg på grava og vi kjørte ut til pappa som ga meg ullpledd og kleenex og jeg klarte å spise ribbe ved langbordet selv om jeg måtte legge meg på sofaen etterpå og sovna litt mens de åpna gavene og så kjørte han meg hjem før gaveberget til kidsa var halvveis, men jeg hadde i hvert fall feira litt jul, om enn med Paracet og nesespray innabords. Jeg var redd, kjemperedd, for at jeg ikke skulle bli frisk nok til operasjonen min den 27. og gråt og gråt av redsel og ynkelighet.
Men det gikk bra.
Jeg er her. Jeg er nyoperert og feberfri, jeg har hatt narkose uten å dø av det, jeg har blitt tatt vare på og forstått av sykehusmedarbeidere, jeg har blitt trøsta når jeg var redd og gråt på operasjonsbordet før de la meg i narkose, jeg har fått en epikrise som forteller meg at det ikke bare er i hodet mitt, men at de fant noe og at de har fjerna det, jeg har sett en lege i øynene som sa: jeg kan nesten love deg at det vil bli bedre nå, og jeg har fått trua tilbake på at denne kroppen skal komme sterkere tilbake, at jeg skal leve og ha det bra og ikke plage dere med vondter og triste blogginnlegg uten håp.
Og selv om dette året har vært mitt verste fysisk – med mye smerter og ubehag og feighet og angst, så har det vært et eventyr også. Det er jo det, dette livet. Fullt av både det ene og det andre. Det er jo derfor jeg vil være her for alltid, med dere. Bare gjøre det, bare gjøre det bedre. <3