Jeg blir syk første november. Det varer hele måneden. Men nå er det noe konkret, jeg får influensa og er ikke redd jeg skal dø – men jeg får ikke utretta så mye i novembermåned. Jeg ligger på sofaen og prøver å puste, jeg ligger i senga og prøver å holde varmen, jeg holder meg hjemme og husker på å drikke nok Farris og forsøker å spise noe en gang i blant. Vi er sjuke begge to og jeg må avlyse to oppdrag mens jeg er sjuk og det er dumt og trist, men jeg får ikke til alt. Det verste med at jeg blir ordentlig sjuk, er at jeg også må avlyse operasjonen de skulle gjennomføre i november. Nå må jeg vente enda lenger på å kanskje finne ut av hva som feiler meg.
J og jeg ser episode på episode av Hva feiler det deg? mens vi selv er sjuke og jeg kan som oftest svaret før deltakerne. Vi tjuvstarter jula med julefilmen Klaus på Netflix og jeg griner i et kvarter. Den er helt fantastisk!
Jeg prøver å gå på en fest i slutten av måneden, men må gå igjen etter å ha kjøpt en øl og bare holdt den i hånda i et kvarter. Jeg gråter på bussen på vei hjem, for jeg vil bare leve og jeg føler meg ensom og udugelig som ikke får det til. J blir frisk igjen fort og får til både julebord og lønningspils, mens jeg bare ligger under dyna og har vondt og er utslitt – helt utslitt av alt. Det er slitsomt å være meg.
Men den siste torsdagen i november jobber jeg på Norli igjen for første gang på lenge, og det er så utrolig koselig – og gøy – og etterpå skal jeg på konsert med J og det snør og er kaldt og jeg får det først ikke til, men så drar jeg hjem og varmer meg og spiser maten jeg kjøpte på McDonalds og ikke klarte å spise der og jeg ser på Rejseholdet på DR og tygger pommes frites og så løper jeg til bussen igjen og rekker å komme meg til Parkteatret akkurat idet Bear’s den går på og de spiller en helt fantastisk konsert for et helt knyst stille publikum og J og jeg går glade sammen hjem og tar en siste øl på Times mens vi prater skit og igjen, i glimt som det, så føler jeg meg som meg selv, jeg føler meg levende, og glad, og som om det kommer til å gå bra med meg.
Boka mi blir nominert til Bokhandlerprisen og den får en femmer i Dagbladet og jeg har ikke influensa lenger, selv om jeg fortsatt blir utslitt av å gå opp trappa til jobb. Vi vinner musikkquizzen på Times den siste dagen i måneden og desember begynner med et smil og et glass cava jeg nipper til. Operasjonen blir utsatt til romjula og jeg må bare tro at de skal finne ut av det og hjelpe meg, at det skal bli bedre. At det skal bli bra.