August og Øya! Jeg sto på programmet i år og det gikk som det gikk. Øya var en blanding av helt ekstremt bra og helt ekstremt dårlig, for min del. Den starta med at jeg begynte å grine av glede da Robyns «Missing U» kom til takeoff-en akkurat idet jeg runda hjørnet på vei inn den første dagen og jeg blei fylt av gåsehud og forventninger da jeg så Sirkus-scena, som i tillegg til å være favorittscena mi var enda større i år enn de tidligere åra. Så hoppa vi og skreik til Silvana Imam som åpna kalaset og så blei jeg dårlig og dro hjem og grein på veien, men jeg tok meg sammen og kom tilbake igjen til Fay Wildhagen der jeg fikk øl i gjenbruksglasset mitt av venna mine og jeg husker at jeg avslutta kvelden med å spise dumplings med J utafor mens Blood Orange spilte på Sirkus og at jeg var så glad jeg hadde skjerpa meg og dratt tilbake, at jeg var der, at jeg levde.
To av dagene var jeg bare sjuk og jeg gikk glipp av både Sigrid og Erykah Badu, jeg var innom legen og legevakta flere ganger og de sa jo at jeg ikke var døende, men kroppen min lagde et nytt symptom hver gang jeg hadde vært hos dem og jeg klarte ikke å tro på at det ikke var noe galt med meg, for jeg var jo dårlig – om det så bare kommer fra hjernen min og betyr at jeg er koko, så er jo det også en sykdom. Men midt oppi legevaktturer og grining, så sto jeg også i barkø rett før Robyn gikk på og jeg hadde god tid helt til hun foran meg skulle ha kvittering for fem øl og han i baren ikke klarte å skrive den ut. Klokka var ti på halv, sju på halv, fem på halv, to på halv og jeg sa: hva kjøpte du? til den dama som var ganske ufin mot den stakkars bartenderen som hadde trykka på noe feil og ikke fikk til å kjøre ut en kopi av kvitteringa. Fem öl, sa dama på svensk og jeg sa: gi meg fem øl og gi henne kvitteringa. Er det sant? sa bartenderen, og jeg sa: ja, men kjappa på er du grei, Robyn begynner nå. Og så skulle han til å begynne å tappe fem øl, men så kom det noen fra den andre kassa foran oss og klokka blei ett på halv, halv, to over halv og jeg trippa mens jeg venta på at han skulle få tappa de fem ølene og gitt den svenske, litt sinte, dama ved siden av meg kvitteringa og så hadde jeg fem øl i hånda og J kom mot meg i køen for å hente meg (han lurte på hva som tok så lang tid) og jeg ropte: bare gå, bare gå, bare gå, og han snudde på hælen og vi småløp mot scena og jeg løfta brettet med øl over hodet og bana meg fram i mengden og så møtte vi de andre – som også hadde et brett med øl – og fra Amfi hørte jeg Robyn begynne, heldigvis et par minutter for seint og vi småløp med øl over hodet og det skvulpa litt hit og dit og da vi fant plassen vår delte vi ut øl og alle sto med to øl i henda og Robyn spilte foran oss og på et punkt husker jeg at hun tok en baklengs rulle på scena, MENS HUN SANG, og jeg snudde meg mot gjengen min og sa: HERRIGUD, FY FAEN, og de lo og sa: ja. Jeg var der. Vi var der. Robyn var der. Og det var amaze.
Dagen etter regna det og jeg fikk angst på scenen og måtte gå av som den tulletjejen jeg er og jeg var svimmel og trodde jeg skulle dø, men jeg døde ikke, og etterpå spiste jeg indisk mat oppe under et telt og jeg blei klissvåt før Karpe gikk på, men jeg blei til de hadde spilt Her, og da dro jeg hjem og la meg, og det gjorde vondt i ryggen min og magen min og hjertet mitt og bak navelen min og i stoltheten min og i halsen min og i brystet mitt og legen min sa det ikke var noe galt med meg, igjen og igjen sa hun det og jeg sa: men hva er det da? Og det kunne ingen vite.
Jeg hadde slippfest for boka mi og angst hele kvelden og på et punkt måtte jeg ta ei runde, jeg måtte bare gå, forlate alle som drakk øl og dansa og var glade og jeg prøvde å puste med magen, men det gikk ikke, og hele tida var det en klump i halsen min som jeg ikke klarte å svelge bort og så småløp jeg ut fra Bruket og rundt hjørnet og så hørte jeg en stemme bak meg som sa: jeg bare blir med litt, jeg går her bak, si fra hvis du trenger noe, og det var E som hadde sett det, sett meg, og som gikk bak meg. Vi gikk sakte rundt kvartalet og jeg pusta med magen og hun sa: jeg vet at du kanskje føler at du ikke klarer det nå som du måtte gå, men jeg synes tvert imot at dette også er å klare det, å ta en pause når man trenger det, du skal ikke være sint på deg selv for dette. Og vi klemte og jeg spiste en banan og jeg fikk en flaske vin som jeg skjenka i glass og ga bort til alle venna mine og jeg dansa litt og så samla jeg sammen blomsterbukettene og lista meg hjem før tolv enda Dansestøl fortsatt spilte, men jeg klarte ikke å være der, jeg klarte ikke å danse og jeg var sliten og redd og lei meg og noen ganger blir det sånn, det kan man ikke noe for. Alt lå til rette for en fantastisk kveld, og så klarte ikke kroppen min å være med på det.
Det var skikkelig dritt.
Det at jorda vår går under er også skikkelig dritt, men derfor var jeg med på Klimabrølet i slutten av august og det var rørende og fint og selv om jeg trodde at jeg var alvorlig sjuk fordi jeg ikke orka noe lenger og har vondt overalt, så klarte jeg å brøle sammen med alle de andre. Jeg brølte alt jeg kunne, for jorda og for meg sjæl og for oss. Og så blei det september.