Jeg dro på angstkurs flere ganger i uka. I starten følte jeg meg malplassert, vi lærte oss pusteteknikker for å få bukt med hyperventilering, vi snurra rundt for å lære oss å være svimle og jeg gråt etterpå fordi angsten min verken fikk meg til å hyperventilere eller gjorde meg svimmel. Jeg trenger å lære meg å svelge, jeg trenger å lære meg alle triksene i boka for når angsten min, som er en kameleon, slutter å oppføre seg på den ene måten og går over til å oppføre seg på en ny og uvant måte. Jeg trenger et arsenal av teknikker, det hjelper ikke å lære meg å hyperventilere, for det slutta angsten min med nesten før den begynte. Jeg blir ikke svimmel, jeg blir kald i hele kroppen. Jeg får ikke prikking i fingrene, jeg blir dårlig og tror jeg har spist noe jeg ikke tåler. Men jeg fortsatte å gå på angstkurset og jeg fortsatte å gå på dansing og jeg fortsatte å stå opp hver dag og prøve på nytt, og den første uka i juni skulle jeg på konsert med J på Kampen Bistro og jeg var på dansetrening og så jogga jeg hjem og mens jeg sto i dusjen sa kroppen min, eller angsten, at jeg kom til å dø, men da sa jeg: javel, så dør jeg, men først skal jeg på konsert.<
Så vi dro på konsert og Spencer Krug spilte piano og sang for oss, han svetta og drakk rødvin, det var varmt og klamt i det lille rommet og vi sto helt inntil ham, og alle var helt stille. Etterpå drakk vi enda en øl, etter at han hadde avslutta konserten med låta mi, «All fires», som vi jubla høyt for, og så kom han bort til bordet vårt med en whisky og spurte: were you the guys that woo’ed when I played «All fires»? Ja, sa vi, det var oss. Nice to meet you, sa han, og så drakk han en drink med oss før han skulle kjøre videre til Stavanger samme natt, og J og jeg gikk hjemover sammen langs Kampen og jeg levde fortsatt.
Robyn fylte 40 og jeg skulle feire henne med øl på en helt vanlig onsdag, men først skulle jeg lese høyt fra den kommende boka mi på en utstilling på løkka, og jeg husker at jeg sto bakerst i lokalet og angsta, som vanlig, jeg låste meg inn på do tre-fire ganger og så var det min tur og jeg tenkte at dør jeg, så dør jeg, men jeg døde ikke. Jeg sa noe teit, sikkert om nervøsitet eller angst, og så leste jeg, og så regna det ute og jeg gikk på penicillin fordi kroppen min ikke får til å være en velfungerende kropp og jeg fikk ikke feira Robyn med tusen øl, men jeg hørte på henne mens jeg gikk hjem i regnet.
Noen dager etter var det Piknik i parken og jeg dro aleine, for J kunne ikke være med og jeg hadde lovet psykologene på angstkurset at jeg skulle spise noe ute, så jeg kjøpte en bao med kylling etter å ha sett Matt Corby i regnet (han spilte Brother!) og jeg spiste nesten hele, så drakk jeg et glass vann for hver halvliter øl og så møtte jeg en kompis i en kø mens jeg gikk i min egen verden, i full fart mot vannet mens kroppen min igjen ropte at jeg ikke egentlig følte meg bra, at jeg kom til å besvime, eller dø, eller dumme meg ut på et eller annet vis foran alle som var på festival, og han stoppa meg og sa: halla, og jeg stoppa opp og sa: halla, og så sto jeg der og fikk jo puste, det går automatisk, man puster og prater og hilser på folk man ikke kjenner og en av dem kjente meg igjen – det skjer aldri – hun spurte om jeg var selveste, den Linn som hadde skrevet den boka, Furuset, og jeg sa ja – det er meg, og så gikk vi på konsert og jeg glemte å drikke vann, men jeg drakk øl, og Theobror som fikk billetten til J kom tidsnok til Jungle, som var de vi var der for, og vi dansa, alle dansa, og det var så fint, det var sommer og festival, og alle festivaler lukter litt som Roskilde, uansett hvor i verden de er, det er noe med øl som faller på bakken i sola, eller i regnet, noe med mennesker samla foran en scene, noe med himmelen over oss og asfalten og gresset og grusen under oss og jeg husker at jeg gikk hjem en hel konsert etter at jeg egentlig skulle hjem og at jeg hadde det fint, at jeg følte meg som meg sjæl igjen.
Det var glimt av dette gjennom resten av året, og flere av dem var i juni. Det var godt å kjenne på. Jeg var på jobbpils og det pøsregna da jeg skulle hjem, men jeg var så glad for at jeg sto og venta på trikken etter tolv, for at jeg ikke hadde rømt hjem før det begynte, men blitt der og hatt det gøy. Jeg husker at vi hadde musikkquiz og at jeg forsøkte å få dem til å forstå hvorfor Medina var bra selv om hun også er trash, men de lo av meg og sa at de hørte mest trash. Sånn kan det gå.
Vi var i bryllup der jeg smakte på kamskjell (fikk kudos av angstpsykologene) og dagen etter var vi i en 20-årsdag som skulle vise seg å bli en av de hyggeligste kveldene i hele 2019. Jeg følte meg gammel, men det var kanskje mest fordi alle andre var så unge. Det var rart å ikke høre hjemme verken i gjengen til bursdagsbarnet eller i foreldregenerasjonen, vi var et sted i midten, men det var så fint å se dem danse og å få bli med innimellom, og det var fint å skåle med foreldrene til bursdagsbarnet og snakke om alvorlige ting, og det var så fint å se ham igjen, en av de fineste historiene fra 2013 – bare uker før jeg møtte J – og vi sto utenfor utestedet da de stengte, alle sammen og prata skit og lo, og da vi endelig gikk hjemover gjennom parken, så var vi fulle og glade og altfor seint oppe til at det var søndag, og J holdt rundt meg og det var sommer og varmt midt på natta.
Jeg rømte til Køben uten en plan, bare for å få litt ferie, for å gå rundt i de samme, gamle gatene, bo på det samme hotellet, se på folka som dro på Roskilde, mens jeg dro tilbake. Men før jeg sto på Nørreport og kjørte toget i feil retning, så satt jeg i sola, i 30 grader i Køben mens det regna hjemme, og jeg spiste sushi (poeng til meg) og drakk en øl og redaktøren min sendte meg melding om at det kom til å bli VG-intervju med meg når boka mi kom. Shitmandude, husker jeg at jeg sa høyt, selv om jeg satt aleine med en øl og sushi. Så kom A syklende og han ba meg slenge meg på lastesykkelen, så jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, og så suste vi til Islands brygge, jeg hadde skjørt som flagra i vinden og vinden i håret, jeg holdt meg godt fast og vi suste forbi biler og andre sykler og jeg følte meg trygg og glad og det var så varmt og da vi hoppa uti vannet, var det mitt første bad – av bare et par denne sommeren. Vi drakk en øl på hans nye lokale bar og dagen etter fikk jeg besøk av Krummis fra Malmö, men jeg klarte ikke å svelge igjen, og ikke spise noe, så jeg dro hjem tidlig og så på Fleabag på hotellrommet mens jeg endelig klarte å spise en banan og en yoghurt. Jeg starta allikevel dagen etter med en tidlig joggetur rundt Søerne, som var altfor varm selv om den var tidlig. Sommeren peaka de dagene i København, seint i juni.
Så møtte jeg ham i Assistens kirkegård og vi snakka sammen på ordentlig for første gang på mange år, og det var rart og litt trist, men aller mest var det fint. Han var akkurat den samme, og samtidig ikke. Vi lo, akkurat som vi gjorde den gangen da jeg var ung og han var yngre, og så dro han på fest og jeg rusla hjem til hotellet og så resten av Fleabag mens jeg drakk øl og skreiv i dagboka mi. Jeg husker at jeg hørte lyden av andre mennesker fra bakgården og at jeg åpna vinduene for å høre dem bedre, at jeg slapp inn lyden av sommeren og glade folk, og at jeg var glad jeg hadde kjøpt noen øl på kiosken før jeg løp opp trappene til hotellrommet mitt og satt der i stedet for å sitte ute i verden. Men jeg var glad, så glad.