Jeg fylte 33 1. mai og jeg starta dagen med å løpe 5 kilometer før klokka sju. Det var varmt og så blei det kaldt, men det var blå himmel og kirsebærblomster og syrinene kom fram, fra ingenting nesten. Jeg fikk hjelp av ei venninne til å ringe hundre psykologer (ok, bare et titalls på lista) fordi jeg bare fikk avslag i posten og ble mer og mer motløs hver gang det kom et brev hvor det i stedet for å stå: vi skal hjelpe deg, sto: vi kan ikke hjelpe deg, du må prøve videre. Jeg fikk time hos en fysioterapeut som skulle løse opp stressnakken min og hun ba meg skrive angstdagbok. Det var trist å se det nedskrevet, se at det ikke var innimellom, det var hele tiden, hver dag måtte jeg skrive noe på mobilen min, om alt som knyter seg i meg, alt som går skeis, alt som ikke er som jeg skulle ønske. Alle dagene hvor jeg ikke fikk det til, å være et vanlig menneske.
Vi henta et overskap fra 60-tallet på Sagene, vi fikk hjelp av en fyr vi fant på underskog som hadde stor nok bil, og etterpå tok vi en utepils på Corner’n og mens vi satt der kom det en luftballong svevende og livet var godt også, det var ikke bare vondt. Vi hadde et kjøkkenskap på gulvet i stua og ting skulle bli bra.
Jeg leste høyt fra den kommende boka mi på en forlagsfrokost for utenlandske forleggere, og rett før jeg gikk på scenen sto redaktøren min bak meg og sa: Dette kommer til å gå så bra. Så boksa han meg liksom i ryggen, som man gjør med boksere som skal i ringen, og så pusta jeg med magen og hoppa litt opp og ned, jogga på stedet, i svarte jeans og kul blazer over det jeg synes å huske var Justin Bieber-t-skjorta mi, før jeg gikk opp på scenen og presenterte meg, på engelsk, og så leste jeg, på engelsk, fra Aldri, aldri, aldri uten å dø. Etterpå fikk jeg ta med meg fem makroner opp på kontoret igjen, fordi de ikke ble spist opp. Altså, jeg veit ikke hva som feiler folk, men jeg er glad de ikke spiste dem opp. Makroner er digg! Jeg fikk vannmelon også. Alt var bra. Jeg dro på Litteraturfestivalen på Lillehammer og var med på quizen, det regna og jeg hørte på Veronica Maggios Tilfälligheter hele tida på repeat og etter banknatta så jeg det siste klippet til SKAM i hotellsenga og grein mens det blei lyst utenfor, men det var god grining, nachspiel for meg selv med favorittklippene mine og Pepsi Max og en sol som står opp utenfor vinduene. Det finnes også.
Vi lanserte en bok på Gressholmen og jeg hadde angst under arrangementet, men jeg hadde satt meg bakerst så innimellom gikk jeg ut for å puste og der fant jeg en kanin som jeg fulgte litt etter, jeg krøp langs bakken og snakka med den og den hoppa forsiktig ved siden av meg, kom nesten bort til meg en gang, men hoppa videre. Bartenderen sto og tok seg en sigg og sa til meg, da jeg reiste meg opp: Den er fin, den er, kaninen. Ja, sa jeg, og så drakk jeg øl og solgte bøker. Jeg klarte det.
Jeg fikk ikke noen psykolog, ingen av de vi ringte hadde plass og noen av dem sa til og med at det var håpløst, at jeg ikke kom til å bli bedre uansett, men en av de siste dagene i mai ringte en psykolog fra DPS som sa at jeg kunne få komme på angstkurs. Jeg tror det vil passe for deg, sa hun. Jeg begynte å grine og tenkte at alt kom til å bli bra. Jeg var full av håp.
Da jeg skulle feire bursdagen min natt til 1. juni var jeg full av angst. Jeg løp i Svartdalsparken etter jobb for å prøve å løpe fra det. Jeg fikk ikke puste på butikken da jeg skulle kjøpe øl og løp ut derfra. Jeg dusja og prøvde å få pusten helt ned i magen, og så kom gjestene mine. Det rakk å komme tre stykker før jeg måtte be dem om å gå igjen og avlyse festen, med en melding til alle som sa de skulle komme. Jeg sa det som det var, at jeg avlyste fordi jeg hadde angst og ikke klarte å ha fest. Så gråt jeg, så forferdelig mye. Jeg klarte ikke å svelge og jeg klarte ikke å spise, jeg klarte ikke å være meg selv. Det var den vondeste kvelden i hele 2019, selv om den ligna mange andre kvelder – for mange kvelder, så forferdelig mange kvelder.
Du skriver så fint! Jeg vet hvor utrolig dritt angst er, men det kan bli bedre! Jeg gikk 2 ganger i uka til psykolog hos min lokale DPS i 1 år, og de strategiene jeg lærte da, bruker jeg fortsatt. Livet blir ikke plettfritt, og angstanfallene kommer tilbake innimellom, men de er mindre uhåndterbare nå. Det vanskeligste er ofte å forklare de rundt hvordan angst «funker», så takk for at du skriver og deler om disse tingene!
Ønsker deg en fredfylt jul og et briljant 2020.