2019: 3

Jeg ser dokumentaren om Joan Didion: The center will not hold. Den gir meg trua på så mye, på skrivinga og livet, på kald colabrus og notatbøker. Før quizzen på Litteraturhuset den første tirsdagen i måneden leser jeg ut Geoff Dyers bok White sands og griner av det siste essayet. Han skriver om å ville være her, og det er jo akkurat det jeg vil, det er derfor jeg er så redd og dum. Jeg vil også være her. Selv om våren bruker lang tid på å komme. Selv om kroppen min fylles med is, som det badekaret på den festen den gangen. Jeg skal se Florence + the machine i Oslo Spektrum og møte ei venninne et par timer før konserten. Jeg klarer det ikke og må hjem, der jeg sitter og ligger på gulvet og hater meg selv og at jeg lar meg selv fylles av angsten. Når det nærmer seg konsertstart drar jeg allikevel og når jeg står i publikum før hun går på, holder jeg meg fast i meg selv, en hånd rundt det ene håndleddet og så kjøper vi øl og to timer seinere lever jeg fortsatt. Florence synger til oss og jeg griner og etter konserten drikker vi den ølen vi skulle drukket før konserten egentlig. Jeg tok det igjen. Noen ganger klarer man å ta det igjen.

Jeg ser Cherrie på Parkteatret og før det møter jeg noen venner til en øl, men først står jeg og blør neseblod på kjøkkenet og har fått mitt første avslag fra en psykolog som har skrevet i brevet at jeg har sendt henvisninga feil (det viste seg at det var han som tok feil og ikke jeg, men det kan man ikke vite når man får brev fra en psykolog, man tror jo at de vet hva de driver med). Jeg snyter meg og vasker vekk blodet fra ansiktet og går for å møte vennene mine selv om jeg egentlig vil gi opp hele dagen, hele kroppen, hele tida. Cherrie er fantastisk og selvom jeg må klamre meg til bardisken under en av låtene fordi jeg blir svimmel av smertene i korsryggen og livmora mi, så holder jeg meg stående, levende, i livet. Jeg får beskjed på en av mine mange legetimer at jeg har jernmangel og må ta jerntilskudd som gjør meg dårligere før jeg blir bedre. Det er ofte sånn, at man blir dårligere før man blir bedre.

Jeg ser Silvana Imam på Rockefeller og hun spiller låta mi. Jeg blir så lykkelig når hun spiller låta mi:

I slutten av måneden trekker jeg en visdomstann og det er bar asfalt ute og noen ganger når jeg har trent, så går jeg hjem i treningstøyet og Converse-sko. En onsdag kveld etter dansetrening drikker jeg øl og ser på High Maintenance og føler at jeg får til livet igjen. Det skal ikke så mye til. Det er viktig å huske på.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.