2019: 2

Februar blei lysere og jeg hjalp lillesøsteren min med engelskleksene hennes. Vi skreiv foredrag på ipad. Jeg var på dansetrening hver onsdag selv om jeg noen ganger måtte sette meg ned midt i koreografien og krype bakerst i lokalet fordi livmora mi kramper seg i tide og utide. Jeg husker at en av de andre på kurset spurte meg om det gikk bra, og at jeg var både flau og glad da jeg svarte ja, flau over å åpenbart ikke ha det så bra, men glad for at noen brydde seg nok til å spørre – hvis svaret hadde vært nei, hadde det jo vært bra å bli spurt om jeg trengte hjelp så jeg kunne få det. Jeg kom meg alltid opp igjen.

Jeg så Death Cab for Cutie på Sentrum Scene og passa kattene til lillesøsteren min. Jeg sendte ikke henvisninga til psykologen før den siste dagen i måneden. Jeg var på Izakaya med noen venner og måtte gå hjem fordi jeg fikk angst – igjen og igjen og igjen.  Jeg så Olive Kitteridge-serien og elska den, jeg så filmen Tag og elska den også. Jeg grein til TV-serien This is us og så uendelige mengder Bloggerne. Den siste sesongen av New Girl dukka opp på Netflix og jeg grein og grein og grein og elska den. I lunsjen leste jeg LA-boka til Anna Kleiva, Echo mountain, og jeg lengta til Los Angeles og sola og varmen, men heldigvis blei det lysere og lysere utenfor de kalde vinduene også her hjemme. Det er det som er med februar, den er kort og lysere for hver dag som går.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.