Linn og Lars

Denne uka begynte med at jeg sto opp klokka fire og så klokka fem og så klokka seks og var hos legen da de åpna klokka åtte. Jeg henta ut antibiotika da toget jeg skulle sittet på gikk og måtte avlyse et oppdrag i Sandnes som jeg skulle vært med på den kvelden. Jeg tilbragte tre dager i liggende tilstand med dyna over meg uansett hvilket rom jeg befant meg i, med småpauser for å fylle varmeflaska på nytt og synes synd på meg selv med litt ekstra tyngde. Kroppen min kan ikke akkurat beskyldes for å samarbeide for tida, eller kanskje er det nettopp det den gjør, kanskje kjemper den en hard kamp for å forsøke å holde meg i gang og dermed utløses diverse sykdommer når den ikke får det til? Jeg har funnet den serien fra jeg var liten på Netflix, den tegnefilmen som forteller om kroppen der en mann med langt hvitt skjegg liksom er sjefen og små klumper som er røde og hvite blodceller jobber for å holde oss friske. Jeg ser på den med et halvt øye når jeg er trøtt. Jeg ser generelt mye på ting fra jeg var barn, som om jeg er lei av å oppdage nye ting og heller vil se ting jeg en gang likte på nytt. Midt i smørøyet fra 90-tallet, Beverly Hills 90210, The Nanny – det føles trygt, det minner meg om en tid uten internett, som er ironisk, siden jeg må være på internett for å se det.

Uansett! Jeg begynte uka med å være sjuk og synes synd på meg selv. Det var nesten absurd, jeg satt og grein i dusjen, med en mobil med flatt batteri i laderen det ene øyeblikket, og så da jeg fikk logga meg på igjen dette sammensuriumet av et internett som holder oss alle tilkobla hverandre og verden, så fikk jeg gratulasjonsmeldinger for noe jeg ikke visste hva var. Bra jobba! sto det i den ene, og jeg skjønte ikke hva det betydde, jeg var jo ikke på jobb, jeg var sjuk! Jeg hadde svelga den første svære pilla fra resepten min med en flaske vann jeg også kjøpte på apoteket på vei hjem etter å ha mista bussen også, mens jeg pusta inn og ut med munnen og hviska igjen og igjen mens jeg gikk så fort den sjuke kroppen min klarte å bære meg gjennom Galgeberg-parken: snart hjemme nå, snart hjemme nå, snart hjemme nå.

Det viste seg at boka mi var blitt nominert til Bokhandlerprisen. En pris jeg kjempa for at alle skulle stemme på og nominere favorittene sine til da jeg selv var bokhandler, en pris som for meg henger høyt. Jeg skal ikke juge og si at jeg ikke ville blitt glad om noen hadde nominert meg til enhver annen pris, men denne prisen kjenner jeg, den bestemmes av de mange hundre flinke bokhandlerne landet vårt har å by på, først nominerer de den beste boka de har lest, så blir de ti bøkene som flest har nominert lista opp på en kortliste som alle så kan stemme på, og min bok var en av dem. Det er faktisk helt vilt, med tanke på dette bokåret vi har hatt nå. Jeg var for sjuk til å feire med noe annet enn varmeflaske og reseptbelagte piller, men jeg må innrømme at grininga fra å synes synd på meg sjæl blei raskt erstatta med grining fordi jeg var glad og utrolig rørt og stolt.

Fordelen med å være sjuk, er å få lov til å bli friskere igjen, så frisk at du våkner klokka seks ikke fordi du har vondt, men fordi du har sovet nok og går i dusjen uten å grine, men bare for å bli rein, og så kler på deg all ulla du har og tar t-banen til jobb mens du hører på Politikens poptillæg om 10-tallets beste skiver, husker at du har glemt førsteskiva til The Weeknd, som du elska, kjøper varm kaffi og det rundstykket med egg og røkelaks som endelig er tilbake på Kaffebrenneriet og så ankommer kontoret i god tid før åtte og det første du ser når du logger deg på Intranett er et bilde av deg ved sida av et bilde av selveste Lars Saabye Christensen hvor det står: Linn og Lars nominert til Bokhandlerprisen, for du jobber jo i bygget som gir ut både din og Lars Saabye Christensens bok. Linn og Lars! Livet er komplett. Jeg skal feire hver eneste dag ut året, uansett hvem som vinner. (Men jeg heier litt på Lars i år, jeg grein som en dust da jeg leste Skyggeboken – ALLE må lese Skyggeboken.)

Hvis du er bokhandler, så håper jeg du stemmer på din favoritt – du trenger ikke stemme på meg, bare stem på den boka du liker best. Agnes Ravatn, Lisa Aisato, Kristin Valla, Marie Aubert, Helene Flood, Anne B. Ragde, Nina Lykke, Maja Lunde, Lars Saabye Christensen eller meg. For et

SJUKT

selskap å være i. Det er klin kokos bananas. Jeg er så glad. Og om ikke frisk, så i hvert fall bedre. Og i dag så jeg en geit på vei hjem fra jobb. Livet er fullt av overraskelser.