Måned: november 2019

Jeg ser dokumentaren om Joan Didion: The center will not hold. Den gir meg trua på så mye, på skrivinga og livet, på kald colabrus og notatbøker. Før quizzen på Litteraturhuset den første tirsdagen i måneden leser jeg ut Geoff Dyers bok White sands og griner av det siste essayet. Han skriver om å ville være her, og det er jo akkurat det jeg vil, det er derfor jeg er så redd og dum. Jeg vil også være her. Selv om våren bruker lang tid på å komme. Selv om kroppen min fylles med is, som det badekaret på den festen den gangen. Jeg skal se Florence + the machine i Oslo Spektrum og møte ei venninne et par timer før konserten. Jeg klarer det ikke og må hjem, der jeg sitter og ligger på gulvet og hater meg selv og at jeg lar meg selv fylles av angsten. Når det nærmer seg konsertstart drar jeg allikevel og når jeg står i publikum før hun går på, holder jeg meg fast i meg selv, en hånd rundt det ene håndleddet og så kjøper vi øl og to timer seinere lever jeg fortsatt. Florence synger til oss og jeg griner og etter konserten drikker vi den ølen vi skulle drukket før konserten egentlig. Jeg tok det igjen. Noen ganger klarer man å ta det igjen.

Jeg ser Cherrie på Parkteatret og før det møter jeg noen venner til en øl, men først står jeg og blør neseblod på kjøkkenet og har fått mitt første avslag fra en psykolog som har skrevet i brevet at jeg har sendt henvisninga feil (det viste seg at det var han som tok feil og ikke jeg, men det kan man ikke vite når man får brev fra en psykolog, man tror jo at de vet hva de driver med). Jeg snyter meg og vasker vekk blodet fra ansiktet og går for å møte vennene mine selv om jeg egentlig vil gi opp hele dagen, hele kroppen, hele tida. Cherrie er fantastisk og selvom jeg må klamre meg til bardisken under en av låtene fordi jeg blir svimmel av smertene i korsryggen og livmora mi, så holder jeg meg stående, levende, i livet. Jeg får beskjed på en av mine mange legetimer at jeg har jernmangel og må ta jerntilskudd som gjør meg dårligere før jeg blir bedre. Det er ofte sånn, at man blir dårligere før man blir bedre.

Jeg ser Silvana Imam på Rockefeller og hun spiller låta mi. Jeg blir så lykkelig når hun spiller låta mi:

I slutten av måneden trekker jeg en visdomstann og det er bar asfalt ute og noen ganger når jeg har trent, så går jeg hjem i treningstøyet og Converse-sko. En onsdag kveld etter dansetrening drikker jeg øl og ser på High Maintenance og føler at jeg får til livet igjen. Det skal ikke så mye til. Det er viktig å huske på.

Februar blei lysere og jeg hjalp lillesøsteren min med engelskleksene hennes. Vi skreiv foredrag på ipad. Jeg var på dansetrening hver onsdag selv om jeg noen ganger måtte sette meg ned midt i koreografien og krype bakerst i lokalet fordi livmora mi kramper seg i tide og utide. Jeg husker at en av de andre på kurset spurte meg om det gikk bra, og at jeg var både flau og glad da jeg svarte ja, flau over å åpenbart ikke ha det så bra, men glad for at noen brydde seg nok til å spørre – hvis svaret hadde vært nei, hadde det jo vært bra å bli spurt om jeg trengte hjelp så jeg kunne få det. Jeg kom meg alltid opp igjen.

Jeg så Death Cab for Cutie på Sentrum Scene og passa kattene til lillesøsteren min. Jeg sendte ikke henvisninga til psykologen før den siste dagen i måneden. Jeg var på Izakaya med noen venner og måtte gå hjem fordi jeg fikk angst – igjen og igjen og igjen.  Jeg så Olive Kitteridge-serien og elska den, jeg så filmen Tag og elska den også. Jeg grein til TV-serien This is us og så uendelige mengder Bloggerne. Den siste sesongen av New Girl dukka opp på Netflix og jeg grein og grein og grein og elska den. I lunsjen leste jeg LA-boka til Anna Kleiva, Echo mountain, og jeg lengta til Los Angeles og sola og varmen, men heldigvis blei det lysere og lysere utenfor de kalde vinduene også her hjemme. Det er det som er med februar, den er kort og lysere for hver dag som går.

Jeg tror nyttårsaften inn til 2019 var sånn at J ble hjemme og jeg dro på fest nedi gata, hos naboene. Jeg tror jeg hoppa inn i det nye året fra en sofa og at vi hørte på Death Cab som sang: So this is the new year, and I don’t feel any different. Men det kan hende jeg blander. Nyttårsaften etter nyttårsaften glir inn i hverandre, de ligner hverandre, og med mindre det skjer noe spektakulært, så er de vanskelige å skille fra hverandre. Jeg husker mange og har sikkert glemt noen. Men jeg tror jeg hoppa fra en sofa da det smalt og jeg tror jeg så gullraketter gjennom vinduene, de aller fleste av dem bare reflektert i de andre vinduene over gata. Jeg tror det var sånn.

Januar var mørk og kald og jeg sleit med å sove og jeg sleit med å stå opp, men jeg lasta ned en alarm-app som vekte meg med lyden av en park om morgenen. Jeg hadde besøk av Julie Grønn som ga meg en forsinka julegave; Robyns nye album på CD, LP og KASSETT!!! Vi spiste linsegryte og så på Bloggerne. Det var en fin dag i januar. Vi drakk øl fra glass, delte halvlitere på tre, og vi åpna flere enn vi hadde tenkt, det er alltid en god kveld når man åpner flere øl enn man har tenkt.

Jeg gikk på treningsstudioet om morgenen og jogga og var sint fordi det var mørkt og tidlig og kaldt. Jeg hørte på ZAYN og drømte om sommeren. Jeg drakk øl med Krummis på Postkontoret før hun dro hjem igjen til Malmö. Jeg så på Dawsons Creek og pusla puslespill på gulvet hjemme. Amandus prøvde å spise brikkene og klarte å spise den ene av de 1500, så det blei bare 1499 igjen.

Redaktøren min og jeg drakk øl en fredag på Postkontoret, han møtte meg på hjemmebane, og jeg frykta han skulle si at det var langt igjen, men i stedet sa han at det blei bok i august. Jeg var så glad! Vi var ikke ferdige, men vi kom til å bli det og det føltes så godt.

Jeg var på hjemmefest og dro hjem før mange andre, men ikke altfor tidlig heller. Jeg så sånn her ut da jeg tok den siste slurken av ølen min:

Jeg fikk angst på en annen hjemmefest og rømte etter to slurker øl. Det finnes ikke bilder av det, og jeg tenker stadig tilbake på den festen som en av de der det gikk ordentlig skeis og jeg lot det skje fordi jeg blir for redd og jeg klarer det ikke aleine. Angsten tar overhånd og forteller meg ting som ikke er sant, den fyller hele kroppen min med gruff, som det badekaret på festen var fylt med is og øl. Alt lå til rette for en skikkelig bra kveld og jeg rømte fordi hele kroppen min frøs til is av frykt. Jeg fikk det ikke til. Jeg hater at jeg ikke fikk det til. Flere ting i kalenderen min er strøket ut i januar, fordi jeg ikke fikk det til og det er så vondt å se.

Jeg hadde bihulebetennelse og var hos legen min to ganger i januar. Jeg var hos gynekologen min en gang. Jeg skulle finne en psykolog og fikk henvisning og lot den ligge i noen måneder. Jeg drakk øl på Oslo mek med en venninne og snakka om å fryse til is inni meg, om å være koko og redd, om skriving og om å være hypokonder. Det ble en av altfor få seine kvelder i 2019, men det var heldigvis en god en.

Jeg skulle ligget på operasjonsbordet nå, eller vært nyoperert, kanskje ville de finni noe gøy, kanskje ville jeg vært fiksa. Men, lo and behold, jeg blei sjuk og var dermed for sjuk til å bli operert. Ironien! Den er til å ta og føle på. Men så klart, så fremt det ikke er katastrofeoperasjoner som må utføres etter en ulykke, sånne man ser i Grey’s anatomy, så må man jo være i grei form før de begynner å snitte i deg – og jeg er langt ifra i grei form, jeg er såvidt levende etter årets influensa, som jeg ikke anbefaler NOEN. Den cocktailen der er hardcore.

Jeg har jo hatt influensa før, Krummis og jeg; vi hadde det samtidig, i 2007, jeg husker jeg blei dårlig en mandag kveld og så dro jeg allikevel på forelesning morgenen etter, som den idioten av en pliktoppfyllende gjøk jeg var, og måtte jo bare dra hjem midt i, men jeg kom meg ikke helt hjem heller, jeg kom meg bare til kollektivet på Majorstua, der jeg subba meg opp trappene og lå i senga til kjæresten min og var sjuk i over en uke, heldigvis samme uka som Krummis også var hjemme med influensa, så vi kunne være sjuke i samme selskap (selv om vi ikke orka så mye annet enn å sove i hver vår seng) – og etter det husker jeg en runde i 2010 eller 2011 i hybelen min der jeg måtte holde senga i noen dager mens jeg kjeda vettet av meg, men så har jeg sluppet unna de verste siden da, som man jo gjør, fordi kroppen vår er smart og lager antistoffer, selv om influensaen hele tida utvikler seg og derfor kan finte seg forbi både vaksiner og antistoffer, men jeg har klart meg greit i livet hittil – og så kom altså denne. Årets influensa. 2019s rakker. Fy faen i helvete satan.

Først gikk J i bakken, bokstavelig talt (men det gikk bra). Jeg var frisk tre dager lenger enn ham, men gikk i bakken (heldigvis ikke bokstavelig talt) mandag kveld og så ble vi egentlig bare liggende begge to, med hvert vårt besøk hos legen for å få sykemelding, ellers har vi bare ligget, holdt oss lavt i terrenget, holdt oss i ro. I senga, under dyna, på sofaen, på gulvet. Svimle og kvalme, høy feber og en særdeles vond tørrhoste, leiligheten har vært full av kleenex og nesespray, Fjordland-esker og rot, Paracet og vannglass, det har gjort vondt i hele kroppen, vondt I ØYNENE, for en ulidelighet –  det har gjort vondt å holde øynene åpne, så vi har for det meste ligget – stille – og syntes synd på oss selv. Og så har vi sakte beveget oss opp i sittende stilling, og så stående. Jeg blir fortsatt så sliten av å gå på badet at jeg må ta en pause på veien, J er tilbake på jobb i dag så jeg øyner håp om at jeg kan klare det samme i morra.

Jeg snakka med en kompis i går, som har spurt flere ganger om jeg ikke er frisk snart, og jeg sa at jeg begynte å bli bedre nå. «Jeg pleier alltid å bli bedre igjen etter et par dager,» sa han og da lo jeg høyt. For da har du ikke hatt influensa. Det er forkjølelse, det, som går over sånn. Ikke influensa. Måtte alle som tror de har hatt influensa og så blitt friske etter et par dager med snue ALDRI FÅ ORDENTLIG INFLUENSA! Jeg unner ingen det. Men skulle dere få det; god bedring – det pleier heldigvis å bli lenge til neste gang. Og hvis du er frisk ellers, så går det over, selv om det ikke føles sånn. Influensa er the worst.

Så uansett, denne operasjonen jeg skulle hatt i dag blei flytta – til romjula! Da skal de kutte i meg. Så nyttårsaften trenger jeg ikke planlegge etter dette begredelige året. Hva skal du på nyttårsaften? Overleve!

Det passer seg etter dette drittåret. Jeg var sjuk i sommer, jeg var sjuk i høst, jeg var IKKE I SYDEN, og så var jeg utsatt for pesten over alle pester i november, nå er jeg klar for å bare cruise ut året, bare la det gå greit, liksom, ingen store greier – måtte jeg bare holde meg på beina. Liste meg sakte mot desember uten at jeg velter noe på veien.

Så, mens jeg venter på å overleve romjula og en liten operasjon som veldig få dør av og som sikkert bare jeg er redd for i hele verden, så venter jeg på jula – nå kommer den beste tida. Ventetida. December starts on sunday, next sunday, synger Regina Spektor, og det er heldigvis endelig helt sant. Nå skjer det. Adventskalender og pakker og julegodteri og lys i mørket. Jeg gleder meg.

Jeg har overlevd influensaen fra helheim, og snart kan jeg sikkert lukte igjen også! Og smake!

Denne uka begynte med at jeg sto opp klokka fire og så klokka fem og så klokka seks og var hos legen da de åpna klokka åtte. Jeg henta ut antibiotika da toget jeg skulle sittet på gikk og måtte avlyse et oppdrag i Sandnes som jeg skulle vært med på den kvelden. Jeg tilbragte tre dager i liggende tilstand med dyna over meg uansett hvilket rom jeg befant meg i, med småpauser for å fylle varmeflaska på nytt og synes synd på meg selv med litt ekstra tyngde. Kroppen min kan ikke akkurat beskyldes for å samarbeide for tida, eller kanskje er det nettopp det den gjør, kanskje kjemper den en hard kamp for å forsøke å holde meg i gang og dermed utløses diverse sykdommer når den ikke får det til? Jeg har funnet den serien fra jeg var liten på Netflix, den tegnefilmen som forteller om kroppen der en mann med langt hvitt skjegg liksom er sjefen og små klumper som er røde og hvite blodceller jobber for å holde oss friske. Jeg ser på den med et halvt øye når jeg er trøtt. Jeg ser generelt mye på ting fra jeg var barn, som om jeg er lei av å oppdage nye ting og heller vil se ting jeg en gang likte på nytt. Midt i smørøyet fra 90-tallet, Beverly Hills 90210, The Nanny – det føles trygt, det minner meg om en tid uten internett, som er ironisk, siden jeg må være på internett for å se det.

Uansett! Jeg begynte uka med å være sjuk og synes synd på meg selv. Det var nesten absurd, jeg satt og grein i dusjen, med en mobil med flatt batteri i laderen det ene øyeblikket, og så da jeg fikk logga meg på igjen dette sammensuriumet av et internett som holder oss alle tilkobla hverandre og verden, så fikk jeg gratulasjonsmeldinger for noe jeg ikke visste hva var. Bra jobba! sto det i den ene, og jeg skjønte ikke hva det betydde, jeg var jo ikke på jobb, jeg var sjuk! Jeg hadde svelga den første svære pilla fra resepten min med en flaske vann jeg også kjøpte på apoteket på vei hjem etter å ha mista bussen også, mens jeg pusta inn og ut med munnen og hviska igjen og igjen mens jeg gikk så fort den sjuke kroppen min klarte å bære meg gjennom Galgeberg-parken: snart hjemme nå, snart hjemme nå, snart hjemme nå.

Det viste seg at boka mi var blitt nominert til Bokhandlerprisen. En pris jeg kjempa for at alle skulle stemme på og nominere favorittene sine til da jeg selv var bokhandler, en pris som for meg henger høyt. Jeg skal ikke juge og si at jeg ikke ville blitt glad om noen hadde nominert meg til enhver annen pris, men denne prisen kjenner jeg, den bestemmes av de mange hundre flinke bokhandlerne landet vårt har å by på, først nominerer de den beste boka de har lest, så blir de ti bøkene som flest har nominert lista opp på en kortliste som alle så kan stemme på, og min bok var en av dem. Det er faktisk helt vilt, med tanke på dette bokåret vi har hatt nå. Jeg var for sjuk til å feire med noe annet enn varmeflaske og reseptbelagte piller, men jeg må innrømme at grininga fra å synes synd på meg sjæl blei raskt erstatta med grining fordi jeg var glad og utrolig rørt og stolt.

Fordelen med å være sjuk, er å få lov til å bli friskere igjen, så frisk at du våkner klokka seks ikke fordi du har vondt, men fordi du har sovet nok og går i dusjen uten å grine, men bare for å bli rein, og så kler på deg all ulla du har og tar t-banen til jobb mens du hører på Politikens poptillæg om 10-tallets beste skiver, husker at du har glemt førsteskiva til The Weeknd, som du elska, kjøper varm kaffi og det rundstykket med egg og røkelaks som endelig er tilbake på Kaffebrenneriet og så ankommer kontoret i god tid før åtte og det første du ser når du logger deg på Intranett er et bilde av deg ved sida av et bilde av selveste Lars Saabye Christensen hvor det står: Linn og Lars nominert til Bokhandlerprisen, for du jobber jo i bygget som gir ut både din og Lars Saabye Christensens bok. Linn og Lars! Livet er komplett. Jeg skal feire hver eneste dag ut året, uansett hvem som vinner. (Men jeg heier litt på Lars i år, jeg grein som en dust da jeg leste Skyggeboken – ALLE må lese Skyggeboken.)

Hvis du er bokhandler, så håper jeg du stemmer på din favoritt – du trenger ikke stemme på meg, bare stem på den boka du liker best. Agnes Ravatn, Lisa Aisato, Kristin Valla, Marie Aubert, Helene Flood, Anne B. Ragde, Nina Lykke, Maja Lunde, Lars Saabye Christensen eller meg. For et

SJUKT

selskap å være i. Det er klin kokos bananas. Jeg er så glad. Og om ikke frisk, så i hvert fall bedre. Og i dag så jeg en geit på vei hjem fra jobb. Livet er fullt av overraskelser.