Er du frisk snart?

Jeg skulle ligget på operasjonsbordet nå, eller vært nyoperert, kanskje ville de finni noe gøy, kanskje ville jeg vært fiksa. Men, lo and behold, jeg blei sjuk og var dermed for sjuk til å bli operert. Ironien! Den er til å ta og føle på. Men så klart, så fremt det ikke er katastrofeoperasjoner som må utføres etter en ulykke, sånne man ser i Grey’s anatomy, så må man jo være i grei form før de begynner å snitte i deg – og jeg er langt ifra i grei form, jeg er såvidt levende etter årets influensa, som jeg ikke anbefaler NOEN. Den cocktailen der er hardcore.

Jeg har jo hatt influensa før, Krummis og jeg; vi hadde det samtidig, i 2007, jeg husker jeg blei dårlig en mandag kveld og så dro jeg allikevel på forelesning morgenen etter, som den idioten av en pliktoppfyllende gjøk jeg var, og måtte jo bare dra hjem midt i, men jeg kom meg ikke helt hjem heller, jeg kom meg bare til kollektivet på Majorstua, der jeg subba meg opp trappene og lå i senga til kjæresten min og var sjuk i over en uke, heldigvis samme uka som Krummis også var hjemme med influensa, så vi kunne være sjuke i samme selskap (selv om vi ikke orka så mye annet enn å sove i hver vår seng) – og etter det husker jeg en runde i 2010 eller 2011 i hybelen min der jeg måtte holde senga i noen dager mens jeg kjeda vettet av meg, men så har jeg sluppet unna de verste siden da, som man jo gjør, fordi kroppen vår er smart og lager antistoffer, selv om influensaen hele tida utvikler seg og derfor kan finte seg forbi både vaksiner og antistoffer, men jeg har klart meg greit i livet hittil – og så kom altså denne. Årets influensa. 2019s rakker. Fy faen i helvete satan.

Først gikk J i bakken, bokstavelig talt (men det gikk bra). Jeg var frisk tre dager lenger enn ham, men gikk i bakken (heldigvis ikke bokstavelig talt) mandag kveld og så ble vi egentlig bare liggende begge to, med hvert vårt besøk hos legen for å få sykemelding, ellers har vi bare ligget, holdt oss lavt i terrenget, holdt oss i ro. I senga, under dyna, på sofaen, på gulvet. Svimle og kvalme, høy feber og en særdeles vond tørrhoste, leiligheten har vært full av kleenex og nesespray, Fjordland-esker og rot, Paracet og vannglass, det har gjort vondt i hele kroppen, vondt I ØYNENE, for en ulidelighet –  det har gjort vondt å holde øynene åpne, så vi har for det meste ligget – stille – og syntes synd på oss selv. Og så har vi sakte beveget oss opp i sittende stilling, og så stående. Jeg blir fortsatt så sliten av å gå på badet at jeg må ta en pause på veien, J er tilbake på jobb i dag så jeg øyner håp om at jeg kan klare det samme i morra.

Jeg snakka med en kompis i går, som har spurt flere ganger om jeg ikke er frisk snart, og jeg sa at jeg begynte å bli bedre nå. «Jeg pleier alltid å bli bedre igjen etter et par dager,» sa han og da lo jeg høyt. For da har du ikke hatt influensa. Det er forkjølelse, det, som går over sånn. Ikke influensa. Måtte alle som tror de har hatt influensa og så blitt friske etter et par dager med snue ALDRI FÅ ORDENTLIG INFLUENSA! Jeg unner ingen det. Men skulle dere få det; god bedring – det pleier heldigvis å bli lenge til neste gang. Og hvis du er frisk ellers, så går det over, selv om det ikke føles sånn. Influensa er the worst.

Så uansett, denne operasjonen jeg skulle hatt i dag blei flytta – til romjula! Da skal de kutte i meg. Så nyttårsaften trenger jeg ikke planlegge etter dette begredelige året. Hva skal du på nyttårsaften? Overleve!

Det passer seg etter dette drittåret. Jeg var sjuk i sommer, jeg var sjuk i høst, jeg var IKKE I SYDEN, og så var jeg utsatt for pesten over alle pester i november, nå er jeg klar for å bare cruise ut året, bare la det gå greit, liksom, ingen store greier – måtte jeg bare holde meg på beina. Liste meg sakte mot desember uten at jeg velter noe på veien.

Så, mens jeg venter på å overleve romjula og en liten operasjon som veldig få dør av og som sikkert bare jeg er redd for i hele verden, så venter jeg på jula – nå kommer den beste tida. Ventetida. December starts on sunday, next sunday, synger Regina Spektor, og det er heldigvis endelig helt sant. Nå skjer det. Adventskalender og pakker og julegodteri og lys i mørket. Jeg gleder meg.

Jeg har overlevd influensaen fra helheim, og snart kan jeg sikkert lukte igjen også! Og smake!

Linn og Lars

Denne uka begynte med at jeg sto opp klokka fire og så klokka fem og så klokka seks og var hos legen da de åpna klokka åtte. Jeg henta ut antibiotika da toget jeg skulle sittet på gikk og måtte avlyse et oppdrag i Sandnes som jeg skulle vært med på den kvelden. Jeg tilbragte tre dager i liggende tilstand med dyna over meg uansett hvilket rom jeg befant meg i, med småpauser for å fylle varmeflaska på nytt og synes synd på meg selv med litt ekstra tyngde. Kroppen min kan ikke akkurat beskyldes for å samarbeide for tida, eller kanskje er det nettopp det den gjør, kanskje kjemper den en hard kamp for å forsøke å holde meg i gang og dermed utløses diverse sykdommer når den ikke får det til? Jeg har funnet den serien fra jeg var liten på Netflix, den tegnefilmen som forteller om kroppen der en mann med langt hvitt skjegg liksom er sjefen og små klumper som er røde og hvite blodceller jobber for å holde oss friske. Jeg ser på den med et halvt øye når jeg er trøtt. Jeg ser generelt mye på ting fra jeg var barn, som om jeg er lei av å oppdage nye ting og heller vil se ting jeg en gang likte på nytt. Midt i smørøyet fra 90-tallet, Beverly Hills 90210, The Nanny – det føles trygt, det minner meg om en tid uten internett, som er ironisk, siden jeg må være på internett for å se det.

Uansett! Jeg begynte uka med å være sjuk og synes synd på meg selv. Det var nesten absurd, jeg satt og grein i dusjen, med en mobil med flatt batteri i laderen det ene øyeblikket, og så da jeg fikk logga meg på igjen dette sammensuriumet av et internett som holder oss alle tilkobla hverandre og verden, så fikk jeg gratulasjonsmeldinger for noe jeg ikke visste hva var. Bra jobba! sto det i den ene, og jeg skjønte ikke hva det betydde, jeg var jo ikke på jobb, jeg var sjuk! Jeg hadde svelga den første svære pilla fra resepten min med en flaske vann jeg også kjøpte på apoteket på vei hjem etter å ha mista bussen også, mens jeg pusta inn og ut med munnen og hviska igjen og igjen mens jeg gikk så fort den sjuke kroppen min klarte å bære meg gjennom Galgeberg-parken: snart hjemme nå, snart hjemme nå, snart hjemme nå.

Det viste seg at boka mi var blitt nominert til Bokhandlerprisen. En pris jeg kjempa for at alle skulle stemme på og nominere favorittene sine til da jeg selv var bokhandler, en pris som for meg henger høyt. Jeg skal ikke juge og si at jeg ikke ville blitt glad om noen hadde nominert meg til enhver annen pris, men denne prisen kjenner jeg, den bestemmes av de mange hundre flinke bokhandlerne landet vårt har å by på, først nominerer de den beste boka de har lest, så blir de ti bøkene som flest har nominert lista opp på en kortliste som alle så kan stemme på, og min bok var en av dem. Det er faktisk helt vilt, med tanke på dette bokåret vi har hatt nå. Jeg var for sjuk til å feire med noe annet enn varmeflaske og reseptbelagte piller, men jeg må innrømme at grininga fra å synes synd på meg sjæl blei raskt erstatta med grining fordi jeg var glad og utrolig rørt og stolt.

Fordelen med å være sjuk, er å få lov til å bli friskere igjen, så frisk at du våkner klokka seks ikke fordi du har vondt, men fordi du har sovet nok og går i dusjen uten å grine, men bare for å bli rein, og så kler på deg all ulla du har og tar t-banen til jobb mens du hører på Politikens poptillæg om 10-tallets beste skiver, husker at du har glemt førsteskiva til The Weeknd, som du elska, kjøper varm kaffi og det rundstykket med egg og røkelaks som endelig er tilbake på Kaffebrenneriet og så ankommer kontoret i god tid før åtte og det første du ser når du logger deg på Intranett er et bilde av deg ved sida av et bilde av selveste Lars Saabye Christensen hvor det står: Linn og Lars nominert til Bokhandlerprisen, for du jobber jo i bygget som gir ut både din og Lars Saabye Christensens bok. Linn og Lars! Livet er komplett. Jeg skal feire hver eneste dag ut året, uansett hvem som vinner. (Men jeg heier litt på Lars i år, jeg grein som en dust da jeg leste Skyggeboken – ALLE må lese Skyggeboken.)

Hvis du er bokhandler, så håper jeg du stemmer på din favoritt – du trenger ikke stemme på meg, bare stem på den boka du liker best. Agnes Ravatn, Lisa Aisato, Kristin Valla, Marie Aubert, Helene Flood, Anne B. Ragde, Nina Lykke, Maja Lunde, Lars Saabye Christensen eller meg. For et

SJUKT

selskap å være i. Det er klin kokos bananas. Jeg er så glad. Og om ikke frisk, så i hvert fall bedre. Og i dag så jeg en geit på vei hjem fra jobb. Livet er fullt av overraskelser.