Men hvis du skrur opp lyden og lukker øya, så kan du late som at det er sommer

Jeg ser på The Affair og når Fiona Apple synger, så lukker jeg øynene. I was screaming into the canyon at the moment of my death. The echo I created outlasted my last breath. My voice it made an avalanche and buried a man I never knew, and when he died his widowed bride met your daddy, and they made you. I have only one thing to do and that’s be the wave that I am and then sink back into the ocean. Det går like dårlig som alltid i den serien og det trøster meg. De får det ikke til, ingen av dem får det til. Å være mennesker. Det er ikke alltid så lett.

Jeg trener selv om jeg er sint, jeg står opp selv om jeg vil bli liggende, jeg dusjer selv om jeg ikke orker, jeg blar om i kalenderen min og finner fram tusjer i forskjellige farger for å forsøke å gjøre oppgavene mine mer fristende. Det hjelper ikke med rosa eller turkis tusj egentlig, men det blir i hvert fall mer orden i kaoset.

Jeg har ikke skrevet noe siden jeg fullførte boka i vår. Jeg skulle skrive i Hellas, men jeg kom meg aldri til Hellas. Jeg ble stående igjen på bakken og slapp heldigvis å fly, men jeg kom meg ikke noe sted i livet enda jeg forsøkte ved å dra til Malmö og København. Men jeg står og stamper mot noe jeg ikke helt vet hva er, kanskje er det en blanding av meg selv og verden. Jeg får fortsatt angst i situasjoner der jeg burde ha kontroll og noen ganger fører de til at jeg ikke klarer å være menneske, at jeg må gå av, være uprofesjonell og rømme, andre ganger svelger jeg til jeg ikke klarer å svelge mer og så går det over uten at jeg rekker å engste meg videre, som om angsten siver ut i armene mine, i fingra mine, før den forlater kroppen min like fort som den inntok den.

Det er stresset som gjør det, sier de, det er stresset som gir deg alle symptomene på at noe er galt, du er ikke syk. Du er ikke syk, sier de, og jeg må jo bare tro på dem, så jeg går på trening en gang i uka og er glad jeg kan gå på trening. Jeg tar på meg regnjakke og slagstøvler og skjerf og jeg går i regnet mens jeg hører på hip-hop og føler meg kul og sint. Jeg står opp tidlig, mens det fortsatt er mørkt, og jeg kan skru på lyset hjemme, skru på alt lyset så det blir varmt, jeg kan lage kaffe og så tuller jeg inn kroppen min i de varmeste klærne jeg har, enda det ikke er vinter enda, og så drar jeg på jobb, skriver i kalenderboka med de farga tusjene mine og en etter en stryker jeg ut tinga jeg gjør, men jeg skriver ikke på ny bok enda. Jeg skulle skrive den i sola, jeg skulle leve det livet jeg drømte om mens jeg jobba beinhardt for å fullføre boka – jeg skulle ta en pause og slappe av og lese tusen bøker og skrive en til. Det skulle være varmt og jeg skulle gå uten strømpebukser. Jeg finner fram de tjukkeste jeg har, to par ullsokker og den strikka ulljakka til å ha under kåpa og jeg skriver ikke, men jeg tar bussen til jobb med musikken på øret og ansiktet nedi skjerfet.

Men snart er det jul. Det er da noe. Jeg har allerede kjøpt pepperkaker og har tenkt å kjøpe flere. Julemarsipanen er rett rundt hjørnet. I desember skal jeg rømme til København igjen for å se Thomas Dybdahl på Vega og kanskje jeg klarer å skjerpe meg og skrive igjen her i høsten og vinteren, jeg må bare få igjen varmen og motet, så skal det nok gå. Bruke fargetusjene så jeg lurer meg selv til å tro at jeg har orden i kaoset, kontroll på kontinentet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.