Det slår meg når jeg leser gjennom gamle dagbøker at jeg ofte har lyst til å rømme om høsten – det er bare sånn jeg er, og det må være lov

Helt siden september, eller august egentlig, har jeg søkt etter reiser på internett. Jeg bestilte jo til og med en tur til Hellas siste uka i september, men fordi flyselskapet gikk konk, så blei det ikke noe av. Like greit for miljøet, ikke like greit for en stressa tjej som skulle på ferie og lese bøker og gå barbeint og bade. Jeg lager en ønskeliste på Airbnb med drømmeleiligheter i LA, jeg legger til alle som har hage eller uteplass, hengekøye er et stort pluss, men egentlig kan det godt være et kott så lenge det er over 15 grader utafor. Jeg kommer ikke til å dra dit med det første, for jeg har verken tid til å ta fri eller lyst til å reise så langt. Jeg vet ikke om det hjelper på høstens nedforhet eller om det gjør det verre.

Jeg går rundt med en evig anspenthet i kroppen og noen ganger brister demninga og jeg begynner å gråte. Hvis noen snakker hardt til meg, sikkert uten å mene det eller bare fordi de også synes høsten er dritt, hvis jeg føler at jeg ikke strekker til, som jeg føler oftere enn det egentlig er sant, men fornuften er ikke våken nok til å si imot og jeg gir opp, slutter å prøve og hvis det hadde vært lov, så hadde jeg bare ikke stått opp før i desember. I desember er det nemlig jul, og da blir det lysere.

Jeg vet ikke om jeg har noen løsning på dette, eller noen retning eller grunn for å skrive dette, men jeg tenkte at det var på sin plass å ta seg sammen. Og hvis jeg ikke får til det, så må jeg ta grep. Det er jo en blanding av mange ting, en travel høst, et travelt liv, høye topper og lavere bunner, en kropp som ikke har spilt på lag med meg og en psyke som er bedre til å få meg til å tro at jeg ikke duger til noen verdens ting heller enn å heie fra innsida. Men jeg får til ting jeg også, jeg må ikke glemme det. Noen ganger vinner jeg i quiz, aleine på Danskebåten til og med, noen ganger får jeg venna mine til å le, noen ganger får jeg en katt i fanget som maler så jeg kan høre det, noen ganger kommer akkurat den låta på shuffle og jeg lukker øya og kjenner at det er digg å leve. Det er så mye å være redd for og så mye å være lei seg for og enormt mye å være sint for, men jeg trenger ikke å plusse på automatiske negative tanker på det kjøret, verden har nok å by på om ikke jeg skal bidra. Så her er en high five til meg selv og et forsøk på å skjerpe seg. Stå opp tidlig hver dag, spis sunt, oppfør deg pent, skriv noe heller enn å spille Peggle på mobilen, les en bok i stedet for å se på reality-TV og ikke gi deg selv så mye pes om du får ny highscore på Peggle i stedet for å skrive et mesterverk og velger 71 grader nord heller enn Pedro Carmona-Alvarez innimellom. Det må være lov.

Men hvis du skrur opp lyden og lukker øya, så kan du late som at det er sommer

Jeg ser på The Affair og når Fiona Apple synger, så lukker jeg øynene. I was screaming into the canyon at the moment of my death. The echo I created outlasted my last breath. My voice it made an avalanche and buried a man I never knew, and when he died his widowed bride met your daddy, and they made you. I have only one thing to do and that’s be the wave that I am and then sink back into the ocean. Det går like dårlig som alltid i den serien og det trøster meg. De får det ikke til, ingen av dem får det til. Å være mennesker. Det er ikke alltid så lett.

Jeg trener selv om jeg er sint, jeg står opp selv om jeg vil bli liggende, jeg dusjer selv om jeg ikke orker, jeg blar om i kalenderen min og finner fram tusjer i forskjellige farger for å forsøke å gjøre oppgavene mine mer fristende. Det hjelper ikke med rosa eller turkis tusj egentlig, men det blir i hvert fall mer orden i kaoset.

Jeg har ikke skrevet noe siden jeg fullførte boka i vår. Jeg skulle skrive i Hellas, men jeg kom meg aldri til Hellas. Jeg ble stående igjen på bakken og slapp heldigvis å fly, men jeg kom meg ikke noe sted i livet enda jeg forsøkte ved å dra til Malmö og København. Men jeg står og stamper mot noe jeg ikke helt vet hva er, kanskje er det en blanding av meg selv og verden. Jeg får fortsatt angst i situasjoner der jeg burde ha kontroll og noen ganger fører de til at jeg ikke klarer å være menneske, at jeg må gå av, være uprofesjonell og rømme, andre ganger svelger jeg til jeg ikke klarer å svelge mer og så går det over uten at jeg rekker å engste meg videre, som om angsten siver ut i armene mine, i fingra mine, før den forlater kroppen min like fort som den inntok den.

Det er stresset som gjør det, sier de, det er stresset som gir deg alle symptomene på at noe er galt, du er ikke syk. Du er ikke syk, sier de, og jeg må jo bare tro på dem, så jeg går på trening en gang i uka og er glad jeg kan gå på trening. Jeg tar på meg regnjakke og slagstøvler og skjerf og jeg går i regnet mens jeg hører på hip-hop og føler meg kul og sint. Jeg står opp tidlig, mens det fortsatt er mørkt, og jeg kan skru på lyset hjemme, skru på alt lyset så det blir varmt, jeg kan lage kaffe og så tuller jeg inn kroppen min i de varmeste klærne jeg har, enda det ikke er vinter enda, og så drar jeg på jobb, skriver i kalenderboka med de farga tusjene mine og en etter en stryker jeg ut tinga jeg gjør, men jeg skriver ikke på ny bok enda. Jeg skulle skrive den i sola, jeg skulle leve det livet jeg drømte om mens jeg jobba beinhardt for å fullføre boka – jeg skulle ta en pause og slappe av og lese tusen bøker og skrive en til. Det skulle være varmt og jeg skulle gå uten strømpebukser. Jeg finner fram de tjukkeste jeg har, to par ullsokker og den strikka ulljakka til å ha under kåpa og jeg skriver ikke, men jeg tar bussen til jobb med musikken på øret og ansiktet nedi skjerfet.

Men snart er det jul. Det er da noe. Jeg har allerede kjøpt pepperkaker og har tenkt å kjøpe flere. Julemarsipanen er rett rundt hjørnet. I desember skal jeg rømme til København igjen for å se Thomas Dybdahl på Vega og kanskje jeg klarer å skjerpe meg og skrive igjen her i høsten og vinteren, jeg må bare få igjen varmen og motet, så skal det nok gå. Bruke fargetusjene så jeg lurer meg selv til å tro at jeg har orden i kaoset, kontroll på kontinentet.