Helt siden september, eller august egentlig, har jeg søkt etter reiser på internett. Jeg bestilte jo til og med en tur til Hellas siste uka i september, men fordi flyselskapet gikk konk, så blei det ikke noe av. Like greit for miljøet, ikke like greit for en stressa tjej som skulle på ferie og lese bøker og gå barbeint og bade. Jeg lager en ønskeliste på Airbnb med drømmeleiligheter i LA, jeg legger til alle som har hage eller uteplass, hengekøye er et stort pluss, men egentlig kan det godt være et kott så lenge det er over 15 grader utafor. Jeg kommer ikke til å dra dit med det første, for jeg har verken tid til å ta fri eller lyst til å reise så langt. Jeg vet ikke om det hjelper på høstens nedforhet eller om det gjør det verre.
Jeg går rundt med en evig anspenthet i kroppen og noen ganger brister demninga og jeg begynner å gråte. Hvis noen snakker hardt til meg, sikkert uten å mene det eller bare fordi de også synes høsten er dritt, hvis jeg føler at jeg ikke strekker til, som jeg føler oftere enn det egentlig er sant, men fornuften er ikke våken nok til å si imot og jeg gir opp, slutter å prøve og hvis det hadde vært lov, så hadde jeg bare ikke stått opp før i desember. I desember er det nemlig jul, og da blir det lysere.
Jeg vet ikke om jeg har noen løsning på dette, eller noen retning eller grunn for å skrive dette, men jeg tenkte at det var på sin plass å ta seg sammen. Og hvis jeg ikke får til det, så må jeg ta grep. Det er jo en blanding av mange ting, en travel høst, et travelt liv, høye topper og lavere bunner, en kropp som ikke har spilt på lag med meg og en psyke som er bedre til å få meg til å tro at jeg ikke duger til noen verdens ting heller enn å heie fra innsida. Men jeg får til ting jeg også, jeg må ikke glemme det. Noen ganger vinner jeg i quiz, aleine på Danskebåten til og med, noen ganger får jeg venna mine til å le, noen ganger får jeg en katt i fanget som maler så jeg kan høre det, noen ganger kommer akkurat den låta på shuffle og jeg lukker øya og kjenner at det er digg å leve. Det er så mye å være redd for og så mye å være lei seg for og enormt mye å være sint for, men jeg trenger ikke å plusse på automatiske negative tanker på det kjøret, verden har nok å by på om ikke jeg skal bidra. Så her er en high five til meg selv og et forsøk på å skjerpe seg. Stå opp tidlig hver dag, spis sunt, oppfør deg pent, skriv noe heller enn å spille Peggle på mobilen, les en bok i stedet for å se på reality-TV og ikke gi deg selv så mye pes om du får ny highscore på Peggle i stedet for å skrive et mesterverk og velger 71 grader nord heller enn Pedro Carmona-Alvarez innimellom. Det må være lov.