Jeg savner meg selv

I Silje Bergum Kinstens debutroman Jeg vet ikke helt hva det er sier hovedpersonen et sted: Jeg savner meg selv. Tenk at det går an. Romanen hennes skildrer utmattelsessyndrom, det kommer – plutselig, og det endrer alt.

Såvidt jeg vet lider jeg ikke av dette, men jeg har, siden i sommer, ikke vært meg selv. Det begynte på Øya, eller kanskje det begynte før, for jeg var jo sjuk i sommerferien også. Forkjøla og sliten, hadde urinveisinfeksjon og var sliten, var frisk, men sliten. Jeg har sulla med mitt, forsøkt å få psykolog for angsten min, fått et angstkurs, som funka bra og som ga meg håp om at jeg skulle komme meg videre. Jeg har et hode og en kropp som til tider jobber mot meg, og når jeg tror jeg har løst et problem, så dukker det opp et annet. Jeg vet ikke helt hva det er jeg heller, men noe er det. Jeg går til legen min jevnlig, jeg har tross alt opparbeida meg frikort og eier ikke skam for å gå innom, igjen og igjen, fortelle om alt som er galt. Hun tar tester og ber meg slappe av. Hun skriver henvisninger og ber meg slappe av.

Kanskje får jeg ikke til å slappe av? Kanskje skal det være sånn her nå? Kanskje er jeg alvorlig sjuk? Men da må jeg jo tro på at de finner ut av det. Hvis det er noe å finne, så finner de det vel? Kroppen min erstatter det ene symptomet med et annet, det flytter seg rundt og rundt i meg til jeg blir svimmel, og det kan jo hende alt bare er i hodet mitt også, men det betyr ikke at det ikke er der. For hvis det er hodet mitt som ødelegger alt, så er jeg fortsatt sjuk. Bare ikke fysisk.

Jeg savner å henge med vennene mine. Jeg savner å drikke øl. Jeg savner å ikke være redd. Jeg savner den jeg en gang var, som jeg siden i sommer ikke har vært. Jeg har vært hjemme, ofte alene, og jeg har sett utallige TV-seriesesonger og lest mang en bok, jeg har slappet av, uten å egentlig få det til. Hele tiden er jeg engstelig og redd. Hele tiden er jeg sliten av å engste meg. Hele tiden er jeg i kø for å få en psykolog, men de sender alle sammen henvisningen i retur.

Det skal nok gå, sier de i Danmark, og jeg tror på det. Jeg må tro på det. Jeg er i hvert fall fortsatt her, om enn en slitnere, tynnere, mer bekymra versjon av meg selv enn jeg er vant til. Det skal nok gå. Jeg kan fortsatt gå, og noen ganger løpe. Når jeg våkner om morgenen føler jeg meg som regel helt fin. Det er utover dagen det blir verre. Som om energinivået mitt ikke lenger tåler en hel dag, men gir seg etter en halv. Jeg må jo bare tro på at de finner ut av det, hva enn det er. Og at det finnes en løsning et sted der framme. Det skal nok gå. Det skal nok gå. Det skal nok gå. Forhåpentligvis over.