2015 var sommeren uten Roskilde. Du husker fortsatt at du gikk mot Øya-området for å få båndet på armen, og dere hadde vært blakke hele sommeren, hele sommeren på én lønning og det dere solgte Roskilde-billettene for. Og så fikk du båndet ditt på armen, og du gleda deg sånn, og du måtte blunke bort tårene og riste bort frysningene og så hadde du båndet og så ringte han og sa at han hadde fått lønn, og så drakk dere dere så fulle på Postkontoret på hans regning. I år er det også sommeren uten Roskilde. Men det er også
Sommeren dere pussa opp kjøkkenet. Sommeren du blei sjuk da det endelig blei sommer. Sommeren med Cosylan. Sommeren du ga ut en bok. Sommeren du var i avisa. Sommeren du ikke fikk sove om natta. Sommeren med høye forventninger og søkk i magen da det ikke gikk som forventa. Sommeren uten festival. Sommeren uten ferie. Sommeren med esker i hele stua. Sommeren med pledd i bakgården og bøker foran deg. Sommeren med grilling i regnet og jobbing i sola. Sommeren som kom, og sommeren som gikk.
Og duskal jo på Øya. I år, som i fjor, som alle årene før. Du husker ingen år uten Øya lenger, du husker bare august og fuglene som flyr over hodene når sommeren forsvinner og noen spiller, i Tøyenparken, før i Middelalderparken.
I 2015 grein du da du fikk på båndet. Du grein da du kjøpte den første ølen. Du grein da Fay Wildhagen spilte Fire on the mountain for deg for første gang. I år kommer du sikkert også til å grine når du får på deg båndet. Du kommer til å grine når du kjøper den første ølen. Du kommer til å gå på Silvana Imam og hoppe, og så kommer du til å gå på Fay Wildhagen, som kanskje skal synge Fire on the mountain for deg igjen, og da skal du grine, med festivalbåndet på armen og sommerfugler i magen og frysninger på ryggen. Det blir festival i år også. Det blir sensommer og det blir bra.
Alt kommer til å gå bra. Den følelsen av udugelighet som du våkner med hver dag kommer til å gå over, og boka di kommer til å finne leserne sine. Ikke vær redd, ikke vær lei deg, det skal nok gå. Du skal få gullbånd og alle venna dine skal klemme deg og du skal danse til Robyn og grine til Fay og regnet skal treffe deg midt i fleisen og uka etterpå skal du feire boka di med å danse til krampa tar deg. Det har du fortjent, selvopptatte fjols! Så skal du riste det av deg og begynne på nytt. Og neste sommer skal du på Roskilde igjen. Kom an, kom igjen. Om du så må dra aleine. Det er bare å skjerpe seg. Ta seg en pils. Bare gjøre det, gjøre det bedre. Tänd alla ljus, dance on your own, set sails!
Åå, det blir så fint! Nå gleder jeg mer enda mer til årets Øya!
Leste hele den nye boka på en dag. Digga den! Skal lese den en gang til, den fortjener den.
Jeg gikk inn her utelukkende for å skrive til deg at boka di er så fin, så fin, og rommer alt om hvordan det er å være forelder, lure på hvordan det hadde vært å ikke være forelder, elske barnet sitt, men samtidig savne all den tiden, muligheten til å være alene (for det er sant at man aldri er det lenger), all ambivalensen. Herregud, så fin den er, og når jeg ligger her på sofaen og leser den (man får lest hvis man vil, bare litt saktere enn før!) mens den minste babyen min endelig sover noen timer og den eldste er med farfaren sin og fisker, da måtte jeg bare si det til deg. Selv om du sikkert vet det og jeg aldri har gjort noe liknende før. Og så passet det jo ganske godt til det siste innlegget ditt også! Kos deg på Øya!
Du skal ikke på Roski aleine så lenge jeg fortsatt lever.