Tänd alla ljus i Tøyenparken – Øya 2019

Så jeg dro på Øya og Silvana åpna. Hun åpna Vindfruen kvart over to og jeg var inne på området i ett-tida, det var ingen der, bortsett fra en fin gjeng helt i front. Jeg satte meg ned på gresset med Munkholm i glasset og så kom regnet. Jeg tok på meg hettejakka og gikk under treet, fikk selskap av A og han var sulten så vi gikk for å finne mat, men mens vi lette etter mat gikk klokka mot konsertstart og jeg sa: jeg må fram, og forlot ham på matområdet, gikk til Silvana der M venta foran og der sto vi, foran, på tredje rad, da Silvana kom på scena. Hun var aleine på scenen og hun fylte hele Øya. Da hun spilte Tänd alla ljus hadde jeg gåsehud over hele meg. Silvana er så kul, jeg klarer ikke å fatte hvor kul hun er. «Som tjej forsöker dom at göra dig liten, och dom ber dig lägga mikrofonen på hyllan. Och jag säger: vilken hylla?»

Så følte jeg meg dårlig og måtte hjem, så jeg dro hjem og var redd, jeg var redd for å bli sjuk, redd for å ikke klare å være på festival, og så skulle Fay Wildhagen spille og jeg dro meg sjæl opp og gikk tilbake, fant Sirkus, fant meg sjæl, gikk fram, fram fram fram, og Fay spilte og så stilte jeg meg i ølkø, en endeløs ølkø, og jeg ga opp etter to låter, men heldigvis kom Laugen og fant meg og sa: du kan få halve min øl, så er vi venner, og så fant vi Thomas og Lea og jeg fikk øl av dem også i glasset mitt og så gikk vi lenger og lenger inn på Sirkus og Fay spilte og jeg var så glad, og da det var en låt igjen sa hun: nå er det en låt igjen, og jeg tenkte javel, jaja, jeg kan ikke få alt jeg ønsker meg, for jeg trodde aldri hun skulle avslutte med låta mi, men selvfølgelig avslutta hun med låta mi, og hun spilte Fire on the mountain og jeg grein og hadde gåsehud og så fant jeg J, og jeg hadde gullbånd og vi drakk øl og så The Cure og så så vi Blood Orange og så spiste vi dumplings og så dro vi hjem og alt var bra.

Dagen etter var jeg sjuk og var såvidt inne på området før jeg dro hjem og satt i sofaen og var sjuk og syntes synd på meg sjæl mens Sigrid spilte.

Så var jeg hos legen tidlig fredag morgen og de tok prøver og sa at jeg var frisk, og så spilte jeg inn podcast med fine folk og dro inn på området, ringte legevakta for å høre om de også syntes jeg var frisk og en sykepleier sa: jeg synes du skal komme for sikkerhets skyld, og jeg forlot Øya fire timer før Robyn og dro på legevakta, blei sendt til Aker fordi det var kortere ventetid og kom inn til en lege som også sa at jeg var frisk, og så dro jeg tilbake igjen til Øya og følte meg jo ikke frisk, men siden både legen og legen på legevakta sa jeg var frisk, så var jeg ikke lenger redd for å kollapse på Robyn, så jeg fikk glitter i fjeset og øl i glasset og så venta vi på Robyn og rett før hun begynte så sto jeg låst i en ølkø mens Lea var i en annen ølkø og vi chatta og sa: jeg kjøper fem øl, og 21.33 fikk begge fem øl i en bærehank og jeg kom ut på området med ølen i været og de ropte: DER ER LINN! Og så løp vi foran på Robyn med ti øl fordelt på 7 personer og vi skålte med en øl i hver hånd mens Robyn spilte og vi hadde glitter i fjeset og lyd i hjertet.

Den siste dagen var jeg på bibliotekscena og midt i blei jeg svimmel og kald og måtte avbryte midt i en setning, men jeg sneik meg av scena mens Fredrik Høyer sa kule og fine ting fra scena mens jeg pusta med magen på gresset ved trappa og så sneik jeg meg tilbake igjen på scena og sa, flau, at sånt skjer, shit happens, noen ganger blir man svimmel og uvel og engstelig og må gå av scena, jeg beklager det, og jeg husker at jeg så noen av fjesene som var der for å høre på oss, og de sa: det går fint, det går bra, sånt skjer, og så håper jeg at jeg sa noe fint og kult jeg også de siste 20 minuttene av samtalen, og så gikk vi på MAE som avslutta med En av fem, og så spiste jeg vegetarisk gryte under tak mens regnet kom, og så satt vi under tak da neste skur kom, og så gikk vi ned på området og hørte Stereolab fra Sirkus mens jeg drakk Farris på en våt benk, og så blei jeg våt på strømpebuksa, og så snudde jeg alt jeg hadde på meg så jeg var våt foran heller enn bak, og så brukte jeg en ølbong på to Munkholm i ett glass og så fant vi Karpe og da Chirag begynte Spis din syvende sans, så sang hele publikum, også langt bak der vi sto, og det var så fint, og så sang de Her da himmelen åpna seg og jeg ga opp å holde meg tørr, jeg lente hodet bakover og tok av meg hetta og lot regnet treffe fjeset mitt og nakken min og kroppen min og så måtte jeg gå hjem fordi jeg var sjuk og da vi runda hjørnet ved Tøyensenteret hørte jeg de begynte på Lett å være rebell i kjellerleiligheten din, men noen ganger må man gå selvom det ikke er ferdig, noen ganger må man kapitulere fordi man blir våt, noen ganger må man være fornuftig og sjuk, noen ganger må man se på andres videoer av favorittlåta si mens man ligger i senga og er varm og trygg og sjuk og vite at det kommer flere sjanser, det kommer flere år på festival, det kommer flere dager og konserter og augustmåneder.

Men det var fint. Det lille jeg fikk med meg var fint, så fint. Jeg var der. Så godt jeg kunne. Det får være bra nok.

En peptalk til meg sjæl

2015 var sommeren uten Roskilde. Du husker fortsatt at du gikk mot Øya-området for å få båndet på armen, og dere hadde vært blakke hele sommeren, hele sommeren på én lønning og det dere solgte Roskilde-billettene for. Og så fikk du båndet ditt på armen, og du gleda deg sånn, og du måtte blunke bort tårene og riste bort frysningene og så hadde du båndet og så ringte han og sa at han hadde fått lønn, og så drakk dere dere så fulle på Postkontoret på hans regning. I år er det også sommeren uten Roskilde. Men det er også

Sommeren dere pussa opp kjøkkenet. Sommeren du blei sjuk da det endelig blei sommer. Sommeren med Cosylan. Sommeren du ga ut en bok. Sommeren du var i avisa. Sommeren du ikke fikk sove om natta. Sommeren med høye forventninger og søkk i magen da det ikke gikk som forventa. Sommeren uten festival. Sommeren uten ferie. Sommeren med esker i hele stua. Sommeren med pledd i bakgården og bøker foran deg. Sommeren med grilling i regnet og jobbing i sola. Sommeren som kom, og sommeren som gikk.

Og duskal jo på Øya. I år, som i fjor, som alle årene før. Du husker ingen år uten Øya lenger, du husker bare august og fuglene som flyr over hodene når sommeren forsvinner og noen spiller, i Tøyenparken, før i Middelalderparken.

I 2015 grein du da du fikk på båndet. Du grein da du kjøpte den første ølen. Du grein da Fay Wildhagen spilte Fire on the mountain for deg for første gang. I år kommer du sikkert også til å grine når du får på deg båndet. Du kommer til å grine når du kjøper den første ølen. Du kommer til å gå på Silvana Imam og hoppe, og så kommer du til å gå på Fay Wildhagen, som kanskje skal synge Fire on the mountain for deg igjen, og da skal du grine, med festivalbåndet på armen og sommerfugler i magen og frysninger på ryggen. Det blir festival i år også. Det blir sensommer og det blir bra.

Alt kommer til å gå bra. Den følelsen av udugelighet som du våkner med hver dag kommer til å gå over, og boka di kommer til å finne leserne sine. Ikke vær redd, ikke vær lei deg, det skal nok gå. Du skal få gullbånd og alle venna dine skal klemme deg og du skal danse til Robyn og grine til Fay og regnet skal treffe deg midt i fleisen og uka etterpå skal du feire boka di med å danse til krampa tar deg. Det har du fortjent, selvopptatte fjols! Så skal du riste det av deg og begynne på nytt. Og neste sommer skal du på Roskilde igjen. Kom an, kom igjen. Om du så må dra aleine. Det er bare å skjerpe seg. Ta seg en pils. Bare gjøre det, gjøre det bedre. Tänd alla ljus, dance on your own, set sails!