Om å jobbe fram min fjerde bok og om en karakter som endelig fikk bli med helt i trykken

Om en liten uke utkommer min fjerde roman. Jeg har ikke snakka så mye om den, ikke skrevet så mye om den til dere, men den har jo vært der, lenge nå. Jeg vil prøve å si noe om den uten å si for mye.

Det begynte med et par. Jeg skreiv om dem, skreiv dem fram, de var sammen og så var de ikke sammen. Jeg hang med dem i noen måneder, skreiv fram dialoger og lurte på hvem de var, og det ble etterhvert tydelig at en av dem ville ha barn og den andre ikke. Jeg trodde dette skulle bli romanen min, endelig skulle kjærlighetshistorien skrives. Men det ble jo ikke sånn.

Det ble noe annet. For etter et par runder med redaktøren min, så fant vi ut at det ikke kunne handle om dette paret. Jeg måtte finne ut hva jeg ville skrive om, hvorfor jeg ville skrive denne boka. Jeg vil skrive om hvorfor vi får barn og hvorfor vi ikke får barn, sa jeg, etter å ha tørka tårene over å være udugelig og ikke få til boka mi. Gjør det, sa redaktøren min, skriv en bok om hvorfor vi får barn og hvorfor vi ikke får barn.

Så jeg dro hjem og så skreiv jeg noe helt annet, jeg måtte kaste alt og begynne på nytt. Men jeg begynte jo ikke egentlig helt på nytt. For jeg hadde jo skrevet dem fram, de hadde vært der, i bakhodet mitt, og jeg kjente dem allerede, jeg bare visste ikke at det var jenta som ikke ville ha barn og han som ville. Men så visste jeg det. Og så kom det. Aldri, aldri, aldri begynte med et par og da den var ferdig var det blitt en bok om en 35 år gammel kvinne som ikke vil ha barn.

Kjæresten hennes Philip har bodd sammen med henne i åtte år og de har vært enige om å ikke få barn, men så skjer det som alltid kan skje, uansett hvor sikker man er på noe i livet, man våkner en dag og vil noe annet. Så Philip vil kanskje allikevel bli pappa. Og det er litt av historien i min nye bok, som utkommer neste uke. Den handler kanskje like mye om å ville være alene som å ville være sammen, like mye om å ta vare på barna i livet sitt som å ikke ønske seg noen selv, like mye om å ta valg og stå for dem som å go with the flow og aldri bli konfrontert med hvorfor. Det er en historie om små og store mennesker, om kjærligheten man tror skal vare livet ut og om å danse aleine.

Og selvom det ikke ble den kjærlighetshistorien jeg har hatt lyst til å skrive siden 2008, så skjedde noe jeg har forsøkt på siden 2010. Karakteren Philip fikk endelig lov til å være med i en bok! Philip var en gang eksen/kjæresten til Eva fra Furuset og Du dør ikke, men han ble strøket i hver bok – først ble han omskrevet til Miriam i Furuset, så ble han omskrevet til Jo i Du dør ikke, men som tradisjonen tro, så var han med i Aldri, aldri, aldri også, fra fjerde til siste utkast, og denne gangen fikk han bli. Han er jo ikke den samme som han ville vært om han hadde blitt med i Furuset eller Du dør ikke, men han har liksom vært en fin fyr jeg synes karakterene mine fortjener å ha i livet sitt. Og nå er han her, nå finnes han. Litt eldre enn jeg skreiv ham fram den første gangen, men allikevel på en måte den samme.

Jeg håper dere vil ta boka godt imot.