ALDRI ALDRI ALDRI – soundtrack

Som alltid når jeg skriver, så har Aldri, aldri, aldri en spilleliste som hører til boka, litt som et soundtrack, kanskje dere rekker å lese boka mens dere hører gjennom denne en gang. Dere finner den her.

Tracklist og utdrag:

James Vincent McMorrow – Higher love
Farao – To sleep apart
Daughter – Smother

Når du blir mor, er du det til du dør, sier mamma. Du slutter aldri å være mor. Fra du ble født og til den dagen jeg dør, så vil jeg alltid være mammaen din.

The XX – Intro
Foals – Spanish Sahara
Daughter – Youth
VETO – It’s a test PT1
VETO – It’s a test PT2

Philip vokste opp ved havet. Han har en stor familie, mange søsken, de har alle fått egne barn. Han har blitt onkel tre ganger i løpet av de åra vi har vært sammen, vi dro sammen på sjukehuset hver gang, og da han holdt de nye familiemedlemmene i de store armene sine var det en del av meg som kjente på at jeg frarøva ham muligheten til å holde sitt eget barn på den samme måten, til å bli far, bare ved å være kjæresten hans. Hver gang jeg spurte ham om det, sa han at han bare var glad for at han ikke trengte å stå opp tidlig, glad for at han fikk sove om natta. Men nå får han ikke lenger sove om natta, jeg hører ham romstere rundt i leiligheten, våkner av at han ikke ligger ved sida av meg. Da jeg står opp for å lage kaffe, ligger han og sover, og jeg vekker ham ikke før jeg absolutt må, og han ikke rekker annet enn å skynde seg ut døra uten verken kaffe eller frokost.

Daughter – Shallows
Röyksopp – I had this thing
Sufjan Stevens – To be alone with you
Robyn – Dancing on my own

Flesteparten av vennene mine gikk på byen mest for å finne noen, for å leite i lysa etter en å ta med seg hjem, som skulle bli der, jeg gikk ikke ut for å finne noen, jeg gikk ut fordi jeg ville ut. Jeg har aldri lett etter noen andre enn meg selv på dansegulvet, jeg har dansa aleine og noen ganger fått selskap, og flere av dem har blitt med meg hjem, men jeg har allikevel gått ut igjen dagen etter. En fyr jeg var sammen med en stund sa at jeg aldri kom til å finne det jeg ville ha, at jeg måtte roe meg ned en gang, jeg også, at fredagene ikke kunne være strobelys og drinker for alltid. Jeg ønska meg ikke sånne fredager for resten av mitt liv, men jeg var i hvert fall ikke ferdig med dem bare fordi noen ville holde meg i hånda.

Jamie XX feat. Romy – Loud places
No. 4 – Henda i været
Avicii – Wake me up

En russebuss står parkert oppi åsen og musikken slår mot oss da vi klemmer. Han spør om jeg har det bra, og jeg nikker. Han setter seg på benken ved sida av meg, så sitter vi i stillhet mens musikken fra russebussen fyller lufta rundt oss. Det er en av de siste festene deres før russetida er over.
«Husker du den natta de vekka oss?» Jeg peker i retning av musikken.
«Hvilken av dem?»
«Den natta jeg sto opp og åpna alle vinduene og gikk ut på balkongen i stedet for å forsøke å sove videre,» sier jeg.
«Jeg kommer aldri til å glemme det.»
«Det var så fint,» sier jeg.
«De spilte ‘Wake me up’. Det var så morsomt, at de vekka oss med akkurat den sangen. Og du var så sint!» Jeg snur meg mot ham, han later som at han ikke husker det.
«Jeg var vel ikke noe sintere enn deg?»
«Du var rasende,» sier jeg. «Du trykka putene mot ørene og jeg hoppa over deg og ut av senga og løp ut i stua hvor jeg åpna alle vinduene og så løp jeg ut på balkongen og forsøkte å få øye på dem.»
«Jeg liker ikke å bli vekka.»
«Jeg veit det.»
«Du er den eneste jeg kjenner som blir glad av russen,» sier  han.
«De er så fine,» sier jeg. «De tror disse festene er det største i livet. Og så veit de ikke at det er først nå det begynner. Alt sammen.» Han sier ikke noe tilbake, så blir vi stille igjen begge to.

Gabrielle – MER
Sufjan Stevens – Casimir Pulaski Day
Daughter – Candles
Sufjan Stevens – The Avalanche
Ellen Sofie Hovland – Det må du ikke få vite
Band of horses – No one’s gonna love you

Du kommer til å bli så vakker som gravid, var det en som sa til meg en gang. Jeg hadde på meg en kjole som var tettsittende over brystet og løs over magen. Du kommer til å bli en fantastisk mor. Du er skapt for det, det sitter i oss, koda inn i genene. Jeg er ikke redd for å miste kroppen min, den kommer tilbake, ikke akkurat som før, men en annen versjon av den. Kiloene forsvinner igjen, organene skal finne tilbake til riktig plass etter å ha blitt dytta oppunder ribbeina for å gjøre plass til barnet. Kroppene våre skal reparere seg selv, alle cellene skal samarbeide på vegne av deg, inni deg. Jeg er ikke redd for det, det er ikke forfengelighet som gjør at jeg ikke vil ha et barn. Det er redselen for å miste meg selv, for å miste hodet, ikke kroppen.

Bear’s den – Sophie
Sufjan Stevens – For the widows in paradise…
Damien Rice – 9 crimes
Band of horses – The Funeral
Julien Baker, Phoebe Bridgers, Lucy Dacus – Bite the hand
Crystal Castles – Tell me what to swallow
Aunt Martha – Omaha
José González – Heartbeats
Erasue – Oh L’amour
John Grant – GMF
Hajk – Somebody else

Regnet er varmt mot huden, kroppstemperert, så jeg kjenner det nesten ikke, bare vekten av dråpene hver gang de treffer. På veien hjem ser jeg andre gjenger sitte i parkene med aviser over hodet, i fast tro på at det snart skal gi seg og de kan bli sittende, men himmelen er mørk og jeg ser ikke for meg at dette regnet gir seg før seinere i kveld. Et barn står utenfor Rema 1000 i klissvåte klær og roper mot himmelen, jeg skal til å stoppe for å spørre om det går bra, men så ser jeg faren hennes komme smilende mot henne fra inngangen til butikken der han har vært og handla, og løfte henne opp og jeg hører plutselig hva hun roper.
«Regn, regn, gå din vei!» roper hun, og så begge to i kor, og hun klapper i de våte henda mens det renner en elv ned langs fortauskantene mellom oss.

Sufjan Stevens – Should have known better
London Grammar – Metal & dust
Death Cab for Cutie – Title and registration
No. 4 – Det finnes bare vi
Stina Nordenstam – Little star
Innlandet – Besvärjelse

Jeg har sneket et bilde av meg og pappa i lomma, og da jeg kommer hjem henger jeg det på soverommet, over vekkerklokka. Jeg er kanskje fire år gammel og det er 17. mai og pappa har på seg dress, jeg har rød kjole. Vi ser så glade ut, begge to. Det er mamma som har tatt bildet, og øverst i det ene hjørnet kan man se en rosa skygge, det er fingeren hennes over linsa.

This will destroy you – They move on tracks of never-ending lights
Daughter – Doing the right thing
Robyn – Honey
Stevie Winwood – Higher love

Pappa døde før han visste at han aldri kom til å bli morfar. Hvis han fortsatt hadde levd, og jeg hadde fått en sønn, i en annen verden, et annet liv, så ville jeg kalt ham opp etter ham.

Om å jobbe fram min fjerde bok og om en karakter som endelig fikk bli med helt i trykken

Om en liten uke utkommer min fjerde roman. Jeg har ikke snakka så mye om den, ikke skrevet så mye om den til dere, men den har jo vært der, lenge nå. Jeg vil prøve å si noe om den uten å si for mye.

Det begynte med et par. Jeg skreiv om dem, skreiv dem fram, de var sammen og så var de ikke sammen. Jeg hang med dem i noen måneder, skreiv fram dialoger og lurte på hvem de var, og det ble etterhvert tydelig at en av dem ville ha barn og den andre ikke. Jeg trodde dette skulle bli romanen min, endelig skulle kjærlighetshistorien skrives. Men det ble jo ikke sånn.

Det ble noe annet. For etter et par runder med redaktøren min, så fant vi ut at det ikke kunne handle om dette paret. Jeg måtte finne ut hva jeg ville skrive om, hvorfor jeg ville skrive denne boka. Jeg vil skrive om hvorfor vi får barn og hvorfor vi ikke får barn, sa jeg, etter å ha tørka tårene over å være udugelig og ikke få til boka mi. Gjør det, sa redaktøren min, skriv en bok om hvorfor vi får barn og hvorfor vi ikke får barn.

Så jeg dro hjem og så skreiv jeg noe helt annet, jeg måtte kaste alt og begynne på nytt. Men jeg begynte jo ikke egentlig helt på nytt. For jeg hadde jo skrevet dem fram, de hadde vært der, i bakhodet mitt, og jeg kjente dem allerede, jeg bare visste ikke at det var jenta som ikke ville ha barn og han som ville. Men så visste jeg det. Og så kom det. Aldri, aldri, aldri begynte med et par og da den var ferdig var det blitt en bok om en 35 år gammel kvinne som ikke vil ha barn.

Kjæresten hennes Philip har bodd sammen med henne i åtte år og de har vært enige om å ikke få barn, men så skjer det som alltid kan skje, uansett hvor sikker man er på noe i livet, man våkner en dag og vil noe annet. Så Philip vil kanskje allikevel bli pappa. Og det er litt av historien i min nye bok, som utkommer neste uke. Den handler kanskje like mye om å ville være alene som å ville være sammen, like mye om å ta vare på barna i livet sitt som å ikke ønske seg noen selv, like mye om å ta valg og stå for dem som å go with the flow og aldri bli konfrontert med hvorfor. Det er en historie om små og store mennesker, om kjærligheten man tror skal vare livet ut og om å danse aleine.

Og selvom det ikke ble den kjærlighetshistorien jeg har hatt lyst til å skrive siden 2008, så skjedde noe jeg har forsøkt på siden 2010. Karakteren Philip fikk endelig lov til å være med i en bok! Philip var en gang eksen/kjæresten til Eva fra Furuset og Du dør ikke, men han ble strøket i hver bok – først ble han omskrevet til Miriam i Furuset, så ble han omskrevet til Jo i Du dør ikke, men som tradisjonen tro, så var han med i Aldri, aldri, aldri også, fra fjerde til siste utkast, og denne gangen fikk han bli. Han er jo ikke den samme som han ville vært om han hadde blitt med i Furuset eller Du dør ikke, men han har liksom vært en fin fyr jeg synes karakterene mine fortjener å ha i livet sitt. Og nå er han her, nå finnes han. Litt eldre enn jeg skreiv ham fram den første gangen, men allikevel på en måte den samme.

Jeg håper dere vil ta boka godt imot.