Robyn fylte 40. Jeg skulle feire med å drikke øl, men i stedet feira jeg med Pepsi og penicillin fordi jeg fikk min første urinveisinfeksjon på over to år. Man kan velge å si: æsj, så dritt, uflaks! Men siden det er hele to år sida forrige penicillinkur på grunn av mitt latterlig korte urinrør og unike evne til å få urinveisinfeksjon bare jeg fryser litt på lilletåa, så velger jeg å tenke at det egentlig er flaks at jeg ikke har hatt flere de siste åra. Nå er det tilbake på hardt kjør med tranebær og ullsokker for å ikke bruke resten av sommeren på å grine når jeg tisser. Men! Det var ikke tissing dette skulle handle om! Beklager det, det er sikkert fordi jeg begynner å bli gammal.
Robyn fylte 40! En av kvinnene i mitt liv er blitt 40 år gammal, og hun er like kul, om ikke kulere, som da jeg fant henne for første gang i en gymsal på Haugen Skole, på kassett av alle ting. Jeg håper noen feira henne, at de spratt champagnen da hun våkna, at de dansa aleine eller lot henne gjøre det, eller at de dansa i ring, alle sammen, mens de sang høyt til favorittlåtene hennes. At hun føler seg kul, at hun er frisk, at hun er glad.
Mens jeg venter på sommeren, framtida, høsten, så hører jeg på Robyn og Veronica Maggio. Det eneste de egentlig har til felles er vel at de er svenske, men begge to har fått meg til å føle meg mindre aleine i verden. De er kule, de er tjejs, de får meg til å danse og grine (ikke nødvendigvis samtidig, men noen ganger det også). Jeg har ikke sett Maggio så mange ganger live, men i sommer har jeg forsøkt å finne en konsert det passer for meg å gå på. Uten hell hittil, men alt kan skje. Uansett, hun er jo aktuell med ny skive, som hun har skrevet sammen med Joakim Berg og i et intervju jeg leste med henne der hun blant annet snakker om hvordan det er å jobbe med min helt, så siterer hun kritikerne sine på følgende: ”det verkar inte som att det händer något i hennes värld – hon är för evigt fast i en krogkö”.
Og det slo meg da jeg leste det, mens jeg hørte på den ene nye låta hennes Tilfälligheter, som jeg ELSKER, at det er jo akkurat det jeg elsker ved musikken hennes, med alt hun og hennes musikkpersona er. Jeg skjønner jo at Veronica Maggio kanskje er like kjedelig som alle oss andre, at hun har et lykkelig samliv, at familien hennes spiser fiskepinner til middag og ser på TV-serier om kvelden, henter i barnehagen og ikke lenger har sex hele natta, men låtene hennes finnes jo fortsatt og jeg ELSKER at de handler om strobelys, barkøer, knust glass på gulvet, klissete drinker og kyss, bankende hjerter og regnet som treffer deg i nakken når du går hjerteknust hjem fra byen. Ikke fordi jeg står i strobelyset fortsatt, jeg sitter jo også hjemme og drikker tranebærjus i ullsokkene mine og har ikke dansa på flere år, men fordi jeg elsker å huske at jeg gjorde det en gang.
Det var bare det jeg ville si. Never change, Veronica Maggio, vær vårt anthem, enten for oss som en gang var som deg eller, kanskje enda viktigere, for alle de som nå står og griner i barkø fordi han fyren fra i fjor sommer har finni en annen og knust hjertet ditt over en mojito. Husk alltid: Finns det en, så finns det flera! Og så danser du det av deg. Med Robyn og Veronica.
