Jeg begynte dagen i dag med å kjøpe konsertbilletter til Bear’s den som kommer til Parkteatret i november. Det er godt å ha noe å glede seg til. Så gikk jeg og den gjennomsiktige Scarlett Johansson-paraplyen min fra Japan i regnet til jobb. Vi hørte på Bear’s den som sang om øsende regn mens det dryppet små dråper fra kanten av paraplyen min. Jeg går gjennom parken, under trærne, jeg ser på det grønne, på det grå, på kirsebærblomstene som har blåst bort og syrinene som sakte kjemper seg fram.
Bear’s den er et band jeg fant på Parkteatret. Vår faste bar, vårt favorittsted, der utallige quizzer over bordet har foregått, der vi sitter i hjørnet og ser ut på regnet eller sola og prater om livet eller prater skit. På døra ned mot toalettene henger det ofte plakater om konsertene som skal være der, og plakaten om Bear’s den-konserten var rett og slett bare albumcoveret deres, Red earth & pouring rain. Hm, tenkte jeg mens jeg vaska hender og så på den på dodøra. Det så kult ut, sikkert noe dansbart, noe 80-tallsaktig. Konserten var i går, men jeg sa navnet deres høyt et par ganger mens jeg rista vannet av hendene mine og så fant jeg dem på Spotify. Jeg spilte denne først:
Javel. Er det sånn det skal være? Det var noe helt annet enn jeg trodde, enn jeg kunne forestilt meg. For hva var det jeg hørte? Ikke noe dansbart. Ikke noe elektronika eller popaktig. Jeg husker at jeg gikk og hørte på det og at jeg skrudde opp, og skrudde opp igjen, og at det regna da også. Fy faen, tenkte jeg. Tenk at disse var i byen og så var det ingen som fortalte meg at jeg burde vært der jeg også.
Bear’s den er som Bastille, men uten synth og med gitaren til José Gonzalez i stedet, de høres ut som å være forelska når man er 18 år gammel, som noen som alltid har vært der, men også som noen du aldri har møtt før. Just you and I, love, just you and I, love. Den andre låta som knuste hjertet mitt var denne:
JAVEL! Er det sånn det skal være! Skal vi grine av en intro også nå? Ja, det skal vi, og det skulle jeg, og det gjorde jeg. Kanskje var det en blanding av at introen minner meg om en annen intro som får meg til å grine (denne), kanskje var det teksten, kanskje var det at dette var en sånn låt som alltid får meg til å ville skrive, fordi den vrir opp hjertet mitt som en oppvaskklut. Didn’t know when I started running, I was running for my life.
Javel, javel, javel. Det får bare være sånn. Og jeg har venta siden da på at de skulle dukke opp igjen. Jeg har bestilt skivene deres på Platekompaniet, jeg har sjekka på INTERNETT hvor de spiller og sett at de spiller i England og Frankrike og Nederland og tenkt: skal jeg ta tog dit for å se dem? Og så våkna jeg altså i dag og det første som skjedde var at INTERNETT fortalte meg at de kom tilbake til Parkteatret. I november. Å, det skal bli så fint. Dere finner meg grinende med en øl et sted bakerst.
Ikke overbevist? En til da:
Her synger han om Eternal sunshine of a spotless mind. Og jeg bare: !!! Og det regna og jeg hadde på meg Roskilde-genseren min og det var sommer, men ikke helt, og jeg var 18 og 33 og jeg var 27 og 17 og jeg gikk aleine til jobb og jeg holdt deg i hånda og jeg huska alt, alt, alt, alltid. So happy is the blameless vestals lot, the world forgetting by the world forgot.
Det er bare gull der. Jeg mener det. Rent gull. Og nå har du sjansen til å oppdage dem før dagen etter at de har spilt. Vær så god.