Historien om et band jeg fant på en plakat

Jeg begynte dagen i dag med å kjøpe konsertbilletter til Bear’s den som kommer til Parkteatret i november. Det er godt å ha noe å glede seg til. Så gikk jeg og den gjennomsiktige Scarlett Johansson-paraplyen min fra Japan i regnet til jobb. Vi hørte på Bear’s den som sang om øsende regn  mens det dryppet små dråper fra kanten av paraplyen min. Jeg går gjennom parken, under trærne, jeg ser på det grønne, på det grå, på kirsebærblomstene som har blåst bort og syrinene som sakte kjemper seg fram.

Bear’s den er et band jeg fant på Parkteatret. Vår faste bar, vårt favorittsted, der utallige quizzer over bordet har foregått, der vi sitter i hjørnet og ser ut på regnet eller sola og prater om livet eller prater skit. På døra ned mot toalettene henger det ofte plakater om konsertene som skal være der, og plakaten om Bear’s den-konserten var rett og slett bare albumcoveret deres, Red earth & pouring rain. Hm, tenkte jeg mens jeg vaska hender og så på den på dodøra. Det så kult ut, sikkert noe dansbart, noe 80-tallsaktig. Konserten var i går, men jeg sa navnet deres høyt et par ganger mens jeg rista vannet av hendene mine og så fant jeg dem på Spotify. Jeg spilte denne først:

Red earth & pouring rain

Javel. Er det sånn det skal være? Det var noe helt annet enn jeg trodde, enn jeg kunne forestilt meg. For hva var det jeg hørte? Ikke noe dansbart. Ikke noe elektronika eller popaktig. Jeg husker at jeg gikk og hørte på det og at jeg skrudde opp, og skrudde opp igjen, og at det regna da også. Fy faen, tenkte jeg. Tenk at disse var i byen og så var det ingen som fortalte meg at jeg burde vært der jeg også.

Bear’s den er som Bastille, men uten synth og med gitaren til José Gonzalez i stedet, de høres ut som å være forelska når man er 18 år gammel, som noen som alltid har vært der, men også som noen du aldri har møtt før. Just you and I, love, just you and I, love. Den andre låta som knuste hjertet mitt var denne:

Sophie

JAVEL! Er det sånn det skal være! Skal vi grine av en intro også nå? Ja, det skal vi, og det skulle jeg, og det gjorde jeg. Kanskje var det en blanding av at introen minner meg om en annen intro som får meg til å grine (denne), kanskje var det teksten, kanskje var det at dette var en sånn låt som alltid får meg til å ville skrive, fordi den vrir opp hjertet mitt som en oppvaskklut. Didn’t know when I started running, I was running for my life.

Javel, javel, javel. Det får bare være sånn. Og jeg har venta siden da på at de skulle dukke opp igjen. Jeg har bestilt skivene deres på Platekompaniet, jeg har sjekka på INTERNETT hvor de spiller og sett at de spiller i England og Frankrike og Nederland og tenkt: skal jeg ta tog dit for å se dem? Og så våkna jeg altså i dag og det første som skjedde var at INTERNETT fortalte meg at de kom tilbake til Parkteatret. I november. Å, det skal bli så fint. Dere finner meg grinende med en øl et sted bakerst.

Ikke overbevist? En til da:

Berlin

Her synger han om Eternal sunshine of a spotless mind. Og jeg bare: !!! Og det regna og jeg hadde på meg Roskilde-genseren min og det var sommer, men ikke helt, og jeg var 18 og 33 og jeg var 27 og 17 og jeg gikk aleine til jobb og jeg holdt deg i hånda og jeg huska alt, alt, alt, alltid. So happy is the blameless vestals lot, the world forgetting by the world forgot.

Det er bare gull der. Jeg mener det. Rent gull. Og nå har du sjansen til å oppdage dem før dagen etter at de har spilt. Vær så god.

33

Jeg starta dagen i dag med at vekkerklokka mi ringte som vanlig klokka seks, selv om det er fri. Jeg spiste en aprikosyoghurt halv sju, i treningstights. Så løp jeg. Jeg løp over Jordal, der jeg klappa en oransj katt, jeg løp over Kampen der jeg ikke fikk klappe en brun katt, jeg løp over Tøyenparken og Tøyenbadet der en bil passerte meg i oppoverbakken, jeg så utover byen min og skyene på himmelen som innimellom sprakk opp og viste fram den blå himmelen bak. Jeg løp over Ola Narr og akkurat i parken kom Bon Iver på spillelista, jeg løp ned Grenseveien, nedover, nedover, nedover, tilbake til Tøyenparken der en politibil sakte passerte meg og en syklist raskt suste forbi meg, jeg løp forbi noen som venta på bussen enda klokka såvidt var sju, jeg løp hjemover langs Kjølberggata og så kirsebærblomstene på trærne, og bladene på asfalten, jeg løp så fort jeg orka i oppoverbakken, og så orka jeg ikke lenger og akkurat da jeg stoppa for å puste så sa dama i løpeappen: you have run 5 kilometres, og da passa det så perfekt å gi seg, bare sånn, rusle de siste metrene hjem, men først stoppe og se på himmelen, som åpna seg der bak bygården jeg bor i, og dagen har bare såvidt begynt og jeg har fylt 33 år og jeg valgte å starte den med å løpe. Sånn har det blitt. Jeg vet ikke om det skal gjenta seg, men siden bursdagsfesten min ble utsatt på grunn av en annen kjær del av husholdningens forkjølelse, så kunne jeg jo like gjerne stå opp og være fresh og sharp og løpe meg inn i mitt nye år.

Jeg tenkte, mens jeg løp, at jeg er så glad jeg kan løpe. Jeg løper ikke fort og ikke ofte nok og jeg kunne vært bedre til det, teknikkmessig, men jeg gjør det, det er det viktigste, og det føles bra – jeg er så glad jeg har en kropp i verden, en som kan løpe, en som kan gå, en som kan ta meg fra et sted til et annet, som kan høre på musikk eller podcast eller lydbok, som kan bevege seg, som gjør som jeg vil den skal. Hver gang jeg løp over en vei, så tenkte jeg: kanskje det kommer en bil jeg ikke ser nå, og så kan jeg ikke lenger gå, eller tenke, eller puste, eller høre på musikk. Men det kom ingen bil. Jeg så meg for, godt, i begge retninger. Men man kan aldri vite! Alle som blir utsatt for ulykker tror jo ikke at det skal skje, det er derfor det skjer. Det er ulykker. De skulle ikke skjedd. Og alle som blir syke, som opplever at kroppene deres ikke lenger gjør som de skal, som de vil, de skulle jo heller ikke bli syke. Vi er her, helt til vi ikke er her.

Jeg er her og jeg har vært her i 33 år. Jeg er så glad for at jeg er her. De siste dagene har jeg tenkt på dette sitatet jeg så på ei venninnes instagram. Det er fra Barbara Ehrenreichs bok Natural causes. Mens jeg løp og tenkte at jeg var så glad jeg kunne løpe, så tenkte jeg også på dette:

You can think of death bitterly or with resignation, a tragic interruption of your life, and take every possible measure to postpone it. Or, more realistically, you can think of life as a interruption of an eternity of personal nonexistence, and seize it as a brief opportunity to observe and interact with the living, ever-surprising world around us.