Om å gå i sjuende klasse

Husker du hvordan det var å gå i sjuende klasse? Jeg husker det ikke helt. Det er lite man kan huske akkurat som det var. Men jeg husker noe. Jeg husker hvordan det føltes å være 12. Jeg husker å være for liten til å være tenåring, men å ville være så mye eldre enn jeg var. Jeg husker kodene jeg ikke skjønte, hos både de voksne og de andre barna. Jeg husker ensomheten og hvor viktig alt var, hvor lange kveldene etter skolen var hvis jeg ikke hadde noen å henge med – og hvor mye morsomt vi gjorde sammen da jeg var ute med vennene mine, eller på klubben. Jeg vokste opp uten sosiale medier, vi fikk MSN på ungdomsskolen og jeg husker at jeg søkte etter bilder av Espen Lind på Altavista innen den tid med et modem som lastet ned bildet en strek i minuttet. Det var andre tider da. Nå har 12-åringer hele verden i lomma til enhver tid, og de kjenner allikevel på den samme ensomheten vi gjorde da vi vokste opp – kanskje enda verre, fordi sosiale medier åpner for å vise «hvordan man har det» og gjør det lettere å tenke at man ikke får det til, som de andre gjør, at man er den eneste som er aleine.

Her om dagen så jeg hele sesong 1 av Lik meg. Jeg skulle bare sjekke det ut, og tre timer seinere hulka jeg så høyt inne på soverommet at samboeren min måtte spørre om det gikk bra med meg. Det gjorde jo ikke det, eller, det gjorde det, men allikevel ikke. Det bare er så trist, hulka jeg, og J sa: Ja. Så grein jeg videre mens jeg trykka på neste klipp og neste klipp og neste klipp.

Lik meg er historien om Oda og Arin som har vært bestevenner siden barnehagen. De går i samme klasse og de skal på leirskole, og for å finne ut hvem som skal bo på rom med hvem, så skal alle skrive navnet på en de vil bo med til læreren, så alle får bo med minst en de vil. Oda skriver Arin. Hvem andre skulle hun skrevet? Det er jo bestevennen hennes. Men skriver Arin Oda?

Gjennom klippbasert plattform, akkurat som SKAM som dere sikkert fortsatt husker, bygges historien om disse to jentene og hierarkiet i klassen. De kule jentene, som med sin skjønnhet og mystikk og allerede voksne fremtoning er milevis unna Oda og hennes fortsatt barnslige interesser. Når de andre snakker om sminke og mascara, snakker Oda om å sminke seg skummelt og skremme folk. Når de kule jentene himler med øynene, lukker Oda sine egne. Det er klipp her i denne serien som er på høyde med det beste fra SKAM – et øyeblikk fra leirskolen der Oda ringer hjem til pappaen sin var det første som knuste hjertet mitt i tusen knas, akkurat som Håper du har plass-klippet med Sana gjorde for et par år sida.

Å skildre ensomhet og utenforskap på en måte som gjør at vi alle kjenner oss igjen, gjør at jeg både føler meg mindre aleine, men også at jeg gråter for alle som har det sånn nå. Min ensomhet er fra lenge siden – den sitter i meg som en erfaring og ikke en følelse jeg må kjenne på daglig. Men Odas ensomhet er skarp som en kniv og forvirrende, fordi den kom ut av det blå, den er altoppslukende og føles som om den skal vare evig, som alt gjør når man er 12.

Jeg tenkte mye på replikken fra Fucking Åmål, en annen perle om ungdomstida mens jeg så på, der Agnes sier til faren sin, som prøver å trøste henne med at de kule ikke kommer til å være de kuleste for alltid, at det blir bedre; men pappa, jeg vil jo ikke være lykkelig om 25 år, jeg vil ha det bra NÅ!

Lik meg er en genistrek av en TV-serie, den er allmenngyldig og vond, den viser med korte glimt av fantastisk TV en tid vi alle husker og samtidig har glemt, akkurat hvordan det var å bli voksen. Den viser hvor forferdelig vondt det er å være barn, hvor slemme vi var med hverandre, noen ganger med vilje og noen ganger fordi vi ikke tenkte langt nok, fordi vi alle hadde nok med oss selv og våre egne problemer. For det er ingen som bare har det bra. Heller ikke de som mobber og utestenger, eller alltid bare har fine bilder av seg selv på Instagram. De som vokser opp i dag med snapchat og instagram og bloggere og fake news i alle retninger trenger mennesker rundt seg som skjønner hva de sliter med, som skjønner hvordan de har det. Jeg håper sånn at de har noen å snakke med, en venn eller en voksen. En som ikke bare sier at det kommer til å ordne seg når de blir eldre, fordi det må også ordne seg nå. Om hundre år er allting glemt, men jeg vil huske Lik meg til jeg dør.

TV-serien har en målgruppe på 11+, men absolutt alle voksne burde se Lik meg, spesielt om dere har barn – alle lærere burde se Lik meg, alle storesøsken burde se Lik meg, alle mødre og fedre og tanter og onkler, alle medmennesker og venner burde se Lik meg. 

Andre sesong har nettopp begynt, så det er bare å slenge seg på lasset. Du kan se Lik meg her. 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.