Fra balkongen

Jeg låner Fra balkongen på biblioteket, tenker at jeg skal se den når jeg har trukket min siste visdomstann. Jeg orker ikke gjøre så mye når jeg har trukket visdomstenner, det dunker i kjeven, i hodet, jeg svelger pillene jeg har fått i en liten brun papirpose og ser på tennene mine som ligger i en lik brun papirpose. Jeg har dem i hånda, rister på dem, tenker at de satt i kjeven min en gang, nå ligger de her. Jeg ser ikke Fra balkongen, men jeg leser to bøker og ser på TV-serier jeg har sett før.

Jeg våkner midt på natta og kjenner på kroppen min. Den er her fortsatt.

Jeg får melding fra biblioteket om at jeg må levere tilbake filmen innen to dager. Jeg ser den i stedet for å gå på dansetrening, fordi det fortsatt dunker litt i kjeven min, selv om det er mange dager siden tanna ble trukket nå. Jeg velger meg en film om livet i stedet for å leve mitt.

Fra balkongen er en film av Ole Giæver, den handler om helt vanlige ting man ser fra balkongen, om hverdagene og hvem han er og hvem han var og hvem han vil bli. Det er klipp fra gamle hjemmevideoer og nyere klipp fra leiligheten hans på Bjølsen. Midt i filmen er det en sekvens der han og flere danser til Chaka Khan og den får meg til å grine. Er det en fin film? spør J som kommer inn i stua der jeg sitter. M-m, nikker jeg og smiler. Det er en veldig fin film.

Den får meg til å ville være her, i livet mitt, i hverdagen, på dansetimene, men også i de vanlige kveldene uten planer, der jeg kanskje jogger eller kanskje ser på TV eller kanskje spiller et spill eller kanskje bare ser ut av vinduet, på naboen som går tur med katten sin, på han med sparkesykkelen, vaktmesteren som klipper hekken. Jeg vil bare være her for alltid, gjøre de samme, gamle tinga, noen ganger kanskje noen nye. Være i kroppen min, kjenne at jeg puster, at jeg lever.