Jeg har utlevert livet mitt på internett siden jeg var tenåring – jeg har skrevet om hjertesorg, angst, TV-serier, mennesker jeg elsker, katter jeg elsker, seine kvelder og tidlige morgener. Jeg har ikke hatt noen andre sperrer eller kvaler enn at jeg ikke skal utlevere noen andre enn meg selv, så godt det går an. Men så var det noe galt med livmora mi, og da stoppa alt opp. Jeg kan jo ikke skrive om det på internett! Men nettopp derfor skal jeg skrive om det på internett. Fordi jeg kan. Fordi det er 8. mars.
I dag kan man gå i tog bak paroler for selvbestemt abort, for 6-timers dagen, for kvinners rettigheter og kvinners helse. Endometrioseforeningen stiller bak parolen: Kvinnehelse er folkehelse – bort med mannen som norm!
Hvorfor gjør de det? Blant annet fordi: 1 av 10 kvinner har endometriose. Det tar i snitt 7 år å få diagnosen. 7 år!
Jeg visste ikke hva endometriose var. Eller, jeg hadde hørt om det, lest litt om det, og tenkt – at siden ingen undersøkelser jeg har tatt tidligere i livet har påvist at jeg har det, så har jeg nok ikke det. Jeg har hatt menssmerter hele livet, som så mange andre har, og jeg har ikke tenkt noe på det. Jeg har svimt av på det verste i tenåra, jeg har knaska Ibux og Paracet, jeg har blitt koko av hormoner i prevensjon og fått kobberspiral – på eget ansvar – fordi jeg visste at den ville forverre menssmertene før det stabiliserte seg. Og det stemte, men så gikk det seg til. Før det ble verre. Og verre. Og verre.
Og tilslutt var jeg hos gynekologen min som sa at det var vanskelig å påvise endometriose, man kunne som regel ikke se det på ultralyd.
Men hun så det på meg. Fordi det var blitt relativt ille.
Hva er relativt ille? Hva er endometriose i det hele tatt?
Endometriose er en sykdom som gjør at vevet i livmoren sprer seg til steder der det ikke skal være. Kvinner med endometriose opplever sterke smerter, smerter som etterhvert ikke kan døyves av vanlige smertestillende, smerter som utarter seg ikke bare under menstruasjon, men som kan oppstå midt i syklusen, rundt eggløsning og etterhvert også utenom dette. Det finnes operasjoner som kan gjøres for å fjerne det betente vevet som har forvilla seg ut i kroppen, det går an å fjerne eggstokkene og livmoren, hvis man har fått de barna man vil ha. Kvinner som har endometriose kan ha vanskeligheter med å bli gravid, de kan ha så sterke smerter at de ikke lenger fungerer i arbeidslivet, det er en diagnose som går utover store deler av livet og som er vanskelig å påvise. Det går an å gå på hormoner for å stanse menstruasjonen og dermed sørge for at det ikke blir verre.
For det blir verre, for hver menstruasjon blir det verre. Og min kobberspiral, som jeg valgte for å ikke bli koko av hormoner, gjorde at sykdommen fikk løpe løpsk i kroppen min. Jeg skulle aldri hatt den spiralen. Men det var det ingen som visste – fordi sykdommen er vanskelig å diagnostisere.
Jeg husker at jeg hørte på en podcast om endometriose og begynte nesten å grine og le samtidig da en gynekolog som er ekspert på området sa at det var meget sannsynlig at tilstanden endometriose var sterkt knytta til IBS, og at IBS og endometriose igjen var knytta til angst, fordi det er lett å bli bekymra når kroppen gjør vondt og ikke gjør som den skal. Jeg har IBS og angst – og endometriose.
Jeg kom så langt i sykdommen at jeg nå har smerter ikke bare ved mensen, men spredd utover i hele syklusen og har fått reseptbelagte betennelsesdempende smertestillende – jeg hater å ta dem, for jeg føler de etser bort magesekken min (det er bare i hodet mitt, de gjør ikke det) så jeg velger å bare ha vondt med mindre det blir uutholdelig. Det er blitt en del av hverdagen min nå. Det kan bli bedre, men der jeg er nå, så er kroppen min i en betennelsestilstand der vevet som ikke sitter der det skal fører til smerter – i korsryggen, i magen – og den kvalmende smerten dukker opp på en helt vanlig tirsdag, på jobb, på trening, hjemme.
Jeg er en av 10. Det går bra med meg, det kunne vært verre – men det kunne også vært bedre, om jeg hadde visst mer om dette for noen år siden.
Det tar i gjennomsnitt sju år å få satt diagnosen og man må ofte si til legen sin at man mistenker endometriose for at de skal henvise til riktige undersøkelser – det burde jo være legen som foreslår det så man ikke må være sin egen dumme internett-lege, som jeg var. Da jeg nevnte det for legen min var det som om et rødt flagg poppa opp i journalen min og jeg ble endelig tatt på alvor, for man skal jo ikke måtte være sykemeldt en til to dager i måneden fordi livmora mi hater meg. Det er ikke vanlige menssmerter.
Så, fordi det er 8. mars og man kan gå i tog. Gå i tog om du kan. Gå gjerne bak en annen parole enn den om kvinnehelse også om du vil.
Vær sint om du er sint. Jeg er sint. Jeg er sint og syk. Det er det lov å være.
Jeg vil gi kudos til Femihelse for å ha laga en episode om endometriose – og mange andre bra episoder. Og jeg vil gi en uendelig mengde kudos til Lena Dunham for å ha turt å skrive på instagram om sykdommen sin, så jeg visste hva jeg skulle google (og ikke minst tørre å skrive om det selv):