Jeg ville høre på mer musikk i 2019. Her er den første lista mi, som jeg har valgt å kalle mjuk start. Både fordi januar er for hard som den er, og fordi musikken jeg har valgt å begynne året med er mjuk som soft-is som smelter i sola. Her skal jeg brekke ned låtene for dere og fortelle litt om hvorfor de er der:
ZAYN – Common: ZAYN var med i One Direction. Jeg hørte aldri på One Direction, men da ZAYN slapp låta PILLOWTALK, så trodde jeg at jeg skulle dævve av stemmen hans, så jeg blei vel som de 14 år gamle jentene som hadde hylt til 1D og som grein da han forlot bandet, men jeg grein ikke, altså, jeg bare hørte på låta på repeat og da han slapp nytt album rett før nyttår, så hørte jeg på det et par runder og de to låtene som utmerka seg var Common, og denne perla her:
ZAYN – If I Got You: altså, en ting er at stemmen til ZAYN er som smør med sukker, men når den forvris som den gjør i denne bangeren her, så klør det i alle blodårene mine og jeg får lyst til å både legge meg ned og dø og løpe en mil på tredemølla samtidig, som om gulrota der framme er sommerferien og jeg bare må klokke inn den mila før sola skal skinne døgnet rundt. Think I’m from space, my soul fell down… I know your face, think you fell too, synger han, og så kommer effektene i refrenget og det snurrer i min skalle, jeg mener det.
Timbaland feat. OneRepublic – Apologize: Ja, det ække One Direction, altså, og jeg har aldri hørt på OneRepublic, egentlig, bortsett fra denne låta, og det var på grunn av Timbaland, men Timbaland er jo som en slags Kong Midas og alt han tar i blir til gull, og denne sviska her blir aldri for gammel, jeg lover. Eller kanskje den har blitt forsteina og blitt en diamant? Jeg likern i hvert fall fortsatt, og syntes den fortjente ei runde til på 2019s første spilleliste.
Ex:Re – Romance: en av skivene som kom seint på året i fjor var Ex:Re-skiva, som er vokalisten i Daughters soloprosjekt, og Romance var singelen herfra, som er en mørk og drøy låt som jeg ser for meg skal spilles høyt på en klubb før de skrur på lyset. Vokalen til Elena Tonra har knust hjertet mitt fra første gang jeg hørte den, og soloprosjektet hennes er som en blanding av The XX og Daughter, bare mørkere, mye mørkere, men på en god måte. Romance is dead and done, synger hun, og får meg allikevel til å tro på kjærligheten.
Phoebe Bridgers – Demi Moore: Take a dirty picture, babe, I can’t sleep and I miss your face, synger Phoebe, som jeg oppdaga på Øya i fjor, og skiva hennes fikk tung rotasjon mot slutten av året mens snøen dalte utenfor, selv om jeg tror den vil gjøre seg best når nettene er lysere enn dagene er nå. Jeg er glad jeg stakk bortom Phoebe i et ledig øyeblikk, og at hun blei med meg videre i livet etterpå.
Tomberlin – Seventeen: I min jakt på ny musikk sjekka jeg ut Tomberlin via Daughters Related artists på Spotify, og jeg bare slang inn den låta med den fineste tittelen, som var en innertier fra første sekund. Som en vuggesang for folk som var søtten for altfor mange år sida.
Shawn Mendez – Treat you better (Ashworth Remix): En som ikke var søtten for altfor mange år sida, er Shawn Mendez, og jeg har alltid hatt en soft spot for guttestemmer som knekker når de synger om jentene de er glade i, så for å lette litt på vuggesang-stemninga og våkne litt i januarmørket så smalt jeg inn denna.
5 Seconds of Summer – Youngblood (R3HAB Remix): Og hvorfor stoppe der, når man kan gå videre med denna? Youngblood er en av de beste låtene som kom i fjor, jeg er ikke ironisk, den får meg til å klikke tredemølla tre hakk raskere hver gang jeg hører den på trening, til å spurte bortover skogsstiene når det er varmt nok til å løpe ute, og hvis jeg får kapre stereoen på en hjemmefest, så er dette blitt min nye låt å gå til, uten skam, bare med glede og dunking på hjertet med knyttneven.
Suspekt feat. Tina Dickow – Helt alene: på nyttårsaften kapra vi stereoen med denne, dansegulvet blei tomt bortsett fra oss, men noen ganger er det lov i tre minutter, for å høre rapperne med de knuste hjertene og den klokkeklare stemmen til Tina synge mjukt på dansk om ensomhet i en altfor kald verden. Strykerne på slutten av låta får meg nesten alltid til å grine.
Tomberlin – Any other way: I don’t know how to talk when you’re looking that way, synger Tomberlin i denne låta som minner meg om å være i starten av 20-åra og ikke helt vite hvor jeg skulle gjøre av meg. Det er både fint og rart å lengte tilbake til, samtidig som jeg er glad jeg er her, akkurat her.
Tina Dickow – Not even close: Tina kom med nytt album i fjor hun også, som så mange andre bra folk gjorde, og dette er åpningssporet, som jeg hørte for første gang på et tog på vei til Danmark. Det er litt mørkere enn mye annet hun har gjort, men det var også litt mørkere utenfor vinduene da jeg reiste enn det pleier å være. I used to be fastland, synger hun, things would wash up on my shore, og utenfor vinduene flyr Danmark forbi og snøen smelter før den treffer asfalten, og hele tida sykler noen hit og dit mens sjøen slår inn mot strendene i Malmö og utenfor København hele vinteren mens klokka tikker mot sommer.
Broken Bells – Shelter: Noen ganger når jeg savner The Shins og gamle dager, så hører jeg på de gamle låtene deres. Men så plutselig slipper Broken Bells en ny låt for første gang på tre år, og stemmen til James Mercer er like bra uansett hvilket band han synger i.
Tomberlin – Self-help: Ja, det funka jo så bra med Tomberlin at jeg sikkert kunne slengt inn hele albumet i lista, men det blir med disse tre, og denne siste utvalgte (også bare på grunn av tittelen, jeg hørte ikke på den før den fikk plass engang) tok meg med storm med en eneste gang, det er noe med melodiene som minner meg om noe som aldri har skjedd, men som allikevel lager ekkoer langt inn i sjela. Og den stemmen, folkens, den stemmen. Hør på Tomberlin!
Francis and the lights feat. Bon Iver – Friends: Visste dere at Justin Vernon og Francis gjør en koreografert dans i denne videoen? Nå vet dere det.
Florence + the machine – South London Forever: Og vi kan jo ikke snakke om stemmer uten å ha med Florence, som slapp sitt beste album noensinne i fjor sommer. It doesn’t get better than this.
Julien Baker, Phoebe Bridgers, Lucy Dacus – Bite the hand: Noen ganger er jeg en sånn suring som sier at alt var bedre før, og at ny musikk aldri kan måle seg med den musikken jeg fant da jeg var 17. Men det finnes låter som denne. Da skammer jeg meg over å være en sånn suring, og så er det fint at det går an å si: jeg tok feil! Denne låta er minst like bra, kanskje bedre, enn alt jeg fant da jeg var 17. Og kanskje bare fordi den får meg til å føle meg akkurat som da jeg var 17 og sto på Platekompaniet og hørte på ny musikk for første gang og fikk sommerfugler i magen av et riff eller en stemme eller et refreng. Eller alt på en gang, som her. I can’t love you, how you want me to, messer de og jeg blir svimmel og glad på samme tid.
Amanda Delara – Soldiers: Jeg så et klipp fra en konsert på instagram i fjor da noen venner av meg så Amanda Delara på Parkteatret og de filma denne låta her og jeg tenkte: shitmandude, det var catchy greier. Så glemte jeg den igjen, helt til jeg satt og lette etter perler til denne lista og der var den, heldigvis.
Gundelach – Iron: Gundelach lager musikk som kunne vært med i Drive. Eller som får meg til å føle at jeg kunne vært med i Drive. En av delene, eller begge.
Thomas Dybdahl – How it feels: En av de beste låtene Thomas har laga utenom Oktober-trilogien. Jeg får frysninger på 0:27 hver gang, når låta liksom begynner på ordentlig. Det er så mye fint der ute. Så mye gammelt og nytt som passer sammen med den du er i dag.
The Shins – So Now What: I Garden State sier Natalie Portman at du burde høre på The Shins, It will change your life, I swear. Det er for alltid et gyldig argument for å høre på The Shins.
Calvin Harris feat. Sam Smith – Promises: Noen ganger når jeg føler meg for gammel til å gå ut og danse, så lukker jeg øya og hører på denne og danser inni meg i stedet. Denne låta er strobelys og glitter, klining i hjørnet og knaking i gulvet når vi hopper, seig lime og knust glass under skosålene.
Robyn – Honey: Låta som tonesatte den vakreste scenen i Girls kom endelig ut, noen år etter første gang jeg hørte den igjen og igjen og igjen mens jeg så på rulleteksten og grein. Robyn er dronninga i livet mitt, nå og for alltid.
Fricky feat. Cherrie – Kungsliften: Hvis Robyn og Sam Smith er soundtracket til en sein kveld på byen, så er Fricky og Cherrie soundtracket til en sykkeltur hjem i soloppgangen og å sovne på sofaen i noens fang etterpå.
Sharon Van Etten – Seventeen: OK, kanskje denne lista burde hete Seventeen i stedet, for det er åpenbart et gjennomgangstema, men jeg liker mjuk start, OK? Uansett, Sharon slapp nylig nytt album og jeg leste om denne låta og skjønte etter tre setninger at jeg kom til å like den. Og gjett hva? Det stemte. I used to be free, I used to be seventeen.
Hayden James – Something about you (ODESZA Remix): Fy flate, som denne låta slo ned i meg for et par år sida da jeg fant den første gang. Jeg droppa Red Hot Chili Peppers på Roskilde for å se Odesza og sto og håpte de skulle spille den, og tror dere ikke de gjorde det? Med føkkings blåsere på scenen. Jeg var så lykkelig da, jeg kan fortsatt kjenne det, innerst i magen, i brystet, i huet.
Angel Haze – Vinyl: Angel Haze er en av de tøffeste damene jeg veit om, og Vinyl er en av de vakreste låtene jeg veit om. Your skin sounds like my favourite vinyl, er ikke det noe av det vakreste dere har hørt?
Maggie Rogers – Alaska (Toby Green Remix): I mitt forsøk på å bli musikkinteressert igjen har jeg lest mye om Maggie Rogers og skjønt at dette er greia. Og albumet hennes er fint, men denne remixen er om mulig enda finere. Ja, så er jeg blitt en sånn tjej som har en greie for remixer heller enn original-låtene, men hvis noen får til en ordentlig remix, så blir den jo bedre enn originalen, det er liksom det som er greia. Det beste av to verdener, en stemme som er skjør og sterk på samme tid, og en beat som får hjertet ditt til å slå i takt.
Leslie Tay – 12 år: Leslie Tay er fra Malmö og han vil förandras til någon annan, og det er så hjerteskjærende vakkert.
Cherrie – Aldrig igen (må sådär): Noen låter som handler om brudd og hjertesorg har samtidig en evne til å få den som hører på til å bli glad samtidig som det gjør vondt. Cherrie får det til hver gang, jeg sverger.
ZAYN – PILLOWTALK: Og før vi legger oss under dyna eller i snøen eller på gulvet på treningsstudioet og puster, så slenger vi på ZAYN en gang til og lar hjertet hvile i den varme kroppen vår. Og så gjør vi det igjen. Og igjen. Og igjen.