Lyden av fugler som kvitrer, en hund som bjeffer og en bil som kjører forbi

Januar har vært seig. Et par uker inn i det nye året satt jeg på jobb og var overbevist om at vi allerede var i februar, og jeg begynte nesten å gråte da jeg skjønte at vi såvidt var halvveis inn i januar. Det føltes som det var minst seks uker siden vi hoppa inn i det nye året fra en sofa mens rakettene smalt utenfor. Men jeg skjerpa meg og prøver å ta en dag om gangen. Februar kommer fort nok. Lyset likeså. Det vil gå godt.

Jeg har ikke klart å stå opp, og noen netter sliter jeg med å få sove. Jeg har lasta ned en ny alarm-app som vekker meg med lyden av en morgenpark, så nå har jeg klart å stå opp tidlig noen dager mens lyden av fuglekvitter, en fugl som bjeffer og en bil som kjører forbi dundrer ut av den lille mobilen min og fyller det mørke soverommet. Men jeg kommer meg i hvert fall opp, for jeg legger mobilen på skrivebordet og må ut av senga for å skru den av. Jeg våkner ikke før jeg får vann i ansiktet, men jeg klarer i hvert fall å stå opp.

Men det har vært gode ting også. Jeg har fått antatt manuset mitt en fredagsettermiddag over en øl, der redaktøren min sa at han ville bli veldig overraska om denne ikke kom ut i august. Så nå jobber vi mot august. Eller, egentlig jobber vi jo mot mye tidligere, for boka må jo være ferdig i god tid før sommeren for å komme ut i august, og selv om det er noen runder igjen, så har han trua, og siden jeg frykta at han skulle si at vi måtte begynne på nytt – igjen – så ble jeg veldig letta og glad. Og stolt! Jeg har jobba hardt med manuset, kjempa mot skrivesperre og udugelighet, og selv om det har vært seigt, så vet jeg også at jeg har jobba målretta og godt når jeg endelig har satt meg ned med det. Jeg håper jeg får det til.

Jeg har pusla et puslespill på 1500 brikker (eller, det mangla en, så jeg har pusla 1499 brikker) og vært mye hjemme, jeg har laga middager etter oppskrift og ikke pose, jeg har hørt mye på musikk og trent flere ganger enn i desember (jeg trente bare en gang i desember). Museskritt er også skritt, som noen sikkert har sagt en gang. Jeg har vært på popquiz med fattern (jeg ønska meg til jul at han skulle bli med meg på quiz en gang) og selv om vi ikke vant, så fikk vi flere poeng enn laget mitt noen gang har klart å skrape sammen på den quizzen. Og det viktigste var at det var gøy. Jeg tror til og med han blir med en gang til en gang.

Jeg har begynt å se på Dawson’s Creek på nytt, for tredje eller fjerde gang. Jeg husker å være 12 år gammel og se på det, jeg tok opp siste episode av første sesong på video og så den igjen og igjen, når Dawson og Joey endelig kysser for første gang – jeg husker at jeg heia på Dawson da jeg var yngre, men alle de andre gangene jeg har sett det har jeg heia på Pacey fra start til slutt. Det er fint å se ting igjen og kjenne på at jeg har endra meg fra gang til gang, at jeg ser nye ting, eller gamle ting på nye måter.

For noen år siden dro J og jeg til Los Angeles og var borte i hele januar. Det var kaldt der da vi kom, men kaldt i LA er allikevel som våren i Oslo, og hvis jeg skal ønske meg noe til en annen januar en annen gang i livet, så er det å rømme igjen til et varmere sted der jeg kan late som at vinteren ikke finnes og der lyden av fugler som kvitrer, en hund som bjeffer og en bil som kjører forbi kommer fra utenfor vinduet og ikke fra en liten mobil.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.