2018: del 4

Det er oktober, og jeg ser på Twin Peaks igjen, løser kryssord, går på teater midt på dagen for å se 2. klasse på KHIO spille Lilla av Jon Fosse, som jeg spilte i siste året mitt på videregående. Jeg husker fortsatt noen av replikkene. Vi inviterer på dobbel filmkveld, ser Lilo & Stitch og Et kongerike for en lama, jeg går på loppemarked og ser etter fine, rare ting jeg ikke egentlig trenger, mens skohylla jeg trenger for å rydde i skoskapet glimrer med sitt fravær, men jeg kjøper bøker igjen, alltid bøker. Jeg går på fest og gjemmer meg på soverommet, prater med folk jeg ikke kjenner og sitter på gulvet når de har konsert seinere på kvelden, i stua. Jeg lager fårikål for første gang, og det smaker fårikål. Jeg har for liten kjele, men det går akkurat. Til jul skal vi få en kjele som er stor nok, men det vet jeg ikke ennå. Vi ser Battle på kino, bare fordi vi har lyst. Jeg ser Sex and the city på nytt, fordi det er på tide igjen. En gang i året, alltid, og jeg trenger nesten ikke se på, så det bare står på i bakgrunnen av alt jeg gjør. Som selskap, replikker jeg kan utenat, scener jeg fortsatt både ler og griner av. Jeg får popquiz av Nilsen en fredag vi er ute og etter quizzen ser vi på musikkvideoer og jeg velger meg Robyn, alltid Robyn. Krummis kommer på besøk og vi ser Bon Iver i spektrum, etterpå går vi på Teddys og drikker øl, snakker om livet og musikken. Han spilte på den nest siste dagen i oktober og i november skal jeg til Japan, men jeg gruer meg hele måneden i forveien, ringer til pappa og sier at jeg er redd flyet skal dette ned. Han sier at det blir et eventyr. Jeg ringer igjen og sier at jeg ikke tør å dra. Det blir et eventyr, sier han igjen. Han ber meg fange Pokemons og ta de med hjem, så vi kan bytte dem. Jeg lover å gjøre det, men tenker at jeg ikke kan fange pokemons når jeg er dau. Fordi jeg tror jeg skal dø i Japan, så bestiller jeg tur til København rett før jul – Thomas Dybdahl spiller på Vega og jeg bestiller hotellrom til meg selv, tre dager i Køben, bestiller togbilletter og tenker at det går bra at det er litt dyrt, for jeg er uansett ikke levende lenger i desember, og som Wiz Khalifa synger om penger: you can’t take ’em when you’re gone. Jeg begynner å jobbe igjen fire måneder før permisjonen min egentlig er ferdig, og den første dagen min tilbake på kontoret så føles alt riktig. Jeg har et sted å gå igjen, en jobb å gjøre, noe jeg er god til. Jeg tenker at jeg kan skrive om morgenen, eller om kvelden. På dagen skal jeg jobbe – med noe helt annet.

Det blir november og vi ser Lost in translation for å varme opp til at jeg skal til Japan. Jeg begynner å gråte etterpå og sier at jeg ikke tør å dra, at jeg kommer til å dø, enten på flyet, eller i Japan, i et jordskjelv eller en tsunami, at husene kommer til å rase, at jeg kommer til å spise noe jeg ikke tåler, at jeg kommer til å bli påkjørt av et lyntog eller dø av skrekk allerede på Gardermoen før det første flyet letter. De sier at alt jeg kan gjøre er å ta ett skritt om gangen. Om du kommer deg til Gardermoen, så må du gjennom sikkerhetskontrollen. Når du har kommet deg gjennom sikkerhetskontrollen, så må du komme deg til gaten. Fra gaten må du komme deg på flyet. Ett skritt om gangen. Før jeg skal til Gardermoen, så drar jeg på kino aleine på den store kinodagen, ser Life itself aleine mens jeg strigriner – den har fått ræva kritikk, men jeg elsker den. Life is what tricks us. Jeg har en øl med meg inn i kinosalen, de ved siden av meg deler en flaske vin. Han på den andre siden av meg reiser seg før rulleteksten og går, de som blir igjen i kinosalen klapper når rulleteksten er ferdig. Jeg tørker tårene og tar med meg den tomme ølflaska ut derfra, så går jeg på fest. Om noen dager skal jeg dø i Japan, så jeg må gjøre det beste ut av det. Dagen før jeg skal dra, leser jeg på slippfesten til Heidi, jeg leser fra manuset jeg har krangla med i et år og får klemmer og gode ord fra venner som har hørt på, og når de spør når boka kommer, svarer jeg at jeg ikke vet om det blir noen bok. Men jeg er tilbake på jobb, og det er da noe. Jeg kommer meg til Gardermoen, der lillesøstra mi møter meg før sikkerhetskontrollen, hun hjelper meg å sjekke inn den store, rosa kofferten min og sier at det kommer til å gå bra. Jeg kommer meg gjennom sikkerhetskontrollen og på både det første og andre flyet, og så er jeg en uke i Japan. Jeg dør ikke, og jeg fanger over hundre pokemons som jeg tar med tilbake igjen til pappa. Dagen etter at jeg kommer hjem, er jeg på plass igjen på kontoret. Jeg har jetlag i nesten en uke, legger meg før åtte og våkner før fem. Den siste søndagen i november spiser jeg julemiddag med en del av familien, og den siste dagen i november åpner Nilsen og jeg jula med Love, actually og juleepisoder av våre favorittserier. Jeg fikk lov til å pynte til jul når jeg hadde overlevd Japan og starter adventstida i midten av november. Jeg ser Harajuku på kino og kan peke på skjermen og si: jeg var der. Det var sånn, men ikke akkurat sånn. Det fineste i Japan var utsikten fra hotellet Bill Murray og Scarlett bor på. Og at jeg overlevde, så klart.

Det blir desember og vi ser No. 4 på Parkteatret, og når jeg skjønner at de ikke kommer til å spille Hvis det var meg nå heller, enda jeg bestilte billett til 1. desember fordi jeg tenkte at de måtte spille den 1. desember, så begynner jeg nesten å gråte. Jeg kjemper mot gråten, svelger og svelger på en klump i halsen, og føler meg så dum som blir så lei meg av noe så lite. Men jeg elsker den sangen og jeg har aldri hørt dem spille den live, enda jeg har sett dem flere ganger enn jeg kan telle på en hånd nå. Det blir desember selv om No. 4 ikke synger Hvis det var meg, og jeg kan høre på den hver morgen, som jeg pleier, og jeg tar bussen til jobb med klump i halsen og tenker på at jula kommer, uansett. Jeg er på den siste dansetreninga for året og melder meg på nytt kurs, selv om jeg er en av de eldste. De andre jentene i treningsrommet snakker om tentamen i pausen. Jeg drikker vann og må sette meg innimellom, fordi jeg er gammel og sliten. Vi danser til Janet Jacksons siste låt og varmer opp til gammal r’n’b fra 90-tallet. De andre på kurset var ikke født engang da de låtene kom. Jeg tror til og med jeg er eldre enn dansetreneren, men det går bra, for jeg har det gøy. Jeg elsker å danse og er så glad jeg begynte med det igjen i år. Vi er på årets siste quiz på Litteraturhuset, og vi kommer på tredje plass, feirer med en ekstra øl etterpå. Jeg ser Bjarte Tjøstheims Det går betre no og reiser meg så fort etterpå for å gi stående applaus at J tror jeg har fått angst og må rømme, men jeg måtte ikke rømme, selv om jeg kjente meg igjen i nesten alt i forestillinga. Jeg hadde tross alt, som den angsteren jeg er, bestilt billetter ytterst på en rad så rømningsveiene var frie. Jeg er smart sånn, finter ut angsten på slu måter, og selv om jeg grein og grein, så var det utrolig fint. Vi baker pepperkaker hos mamma og så er vi på NM i litteraturquiz og kommer på andreplass, vi får gratis champagne av litteraturhuset og når korken sprettes, så følte vi at vi vant litt allikevel, selv om vi tapte med ett skarve poeng og dermed gikk glipp av å se lagnavnet Beyoncé Knowless gravert inn på vandrepokalen. Jeg reiser til København uka før jul, er aleine i Køben, byen i mitt hjerte, spiser brunsj med bøkene jeg leser, drikker øl med A og S, besøker Krummis i Malmö og drikker øl på den nye stampuben hennes, vi ser Thomas Dybdahl på Vega, som spiller både gamle og nye sanger og avslutter med min nye favorittjulesang, Have yourself a merry little christmas, som jeg bruker resten av desember på å høre Judy Garland synge i hodetelefonene mine, og det gjorde kanskje litt opp for at jeg ikke fikk høre Hvis det var meg 1. desember. Vi ser Grevinnen og hovmesteren på storskjerm der de pleier å vise fotball på nabopuben og så blir det jul – jeg feirer hos pappa, får over en kilo melkesjokolade, bøker og en rosa dinosaur i julegave, vi tilbringer romjula i ullsokker og pledd, og den 29. desember ser vi Peter’s friends hos Nilsen, som vanlig, den fineste nyttårstradisjonen, og på nyttårsaften pusler jeg puslespill på gulvet, J er forkjøla og vi skal bare være hjemme med kattene, men klokka elleve rusler jeg ned til JT & Lea på fest der A og S også er, og klokka tolv hopper vi inn i det nye året fra sofaen deres og hører på Death Cab for Cutie og etterpå Kent mens det smeller i raketter utenfor, og det blir et nytt år, igjen. Jeg går hjem et par timer seinere, sklir ikke på isen, er ikke for full, og J er fortsatt våken når jeg kommer hjem etter å ha gitt fra meg de to siste ølboksene jeg tok med meg til de som ble igjen på festen – som sikkert varte til det blei lyst, men da sov jeg ved siden av J.

For 2019 har jeg planer om å ha mindre angst, løpe mer, eller i hvert fall like mye som i 2018, ikke være redd for å skrive, ikke høre på udugeligheten, lese like mye, gå mer barbeint om sommeren, gå like mye på quiz, bade mer og høre på mer musikk enn i 2018. Jeg tror det kan bli bra. Jeg har det i meg.

2 kommentarer til «2018: del 4»

  1. Ble lei meg da jeg innså at årsoppsummeringen din var over. Kunne bare lest og lest og lest! Trøster meg med at du forhåpentligvis fortsetter med skrivingen i 2019.

    Jeg liker også «Hvis det var meg» skikkelig godt, så det var en liten trøst å se vennene mine i Kor Major synge den på sin julekonsert. Håper 2019 blir et bra år, og ikke la vintersøvnen ta deg (som du skrev til meg i ‘Furuset’, som jeg kjøpte av deg en gang for noen år siden)!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.