I 2009 ga jeg ut min første bok. Jeg hadde kjæreste da vi gikk inn i det nye året, og ikke kjæreste lenger i februar. Jeg prøvde å lære meg å drikke vin, og fant en eplevin på polet som smakte godteri. Noen ganger drakk jeg cava. Jeg bodde i en liten leilighet i Ekebergskrenten med en tjukk katt som het Biggen, og det var rotete i leiligheten min hele tida, fordi jeg hadde for mange ting. Jeg skrev hver onsdag på Blindern der jeg satt sammen med alle studentene som leste til eksamen, jeg var ferdig på Blindern året før, men likte å sitte der og skrive – jeg likte å være der når jeg ikke hadde eksamensnerver selv. Jeg så Reprise mange ganger – mange, mange ganger. Jeg dro til London og så Dirty Dancing-musikalen, bodde hos Kent William og besøkte ei venninne av meg fra videregående, kjøpte en liten skrive-pc som fikk plass i veska mi og den hadde jeg med meg overalt. Tastaturet var så lite at folk lo når de så den, men jeg skreiv nesten halve boka mi på den, den var helt perfekt for meg. Jeg tenkte fortsatt på han som gikk fra meg i 2005, nesten mer enn han som gikk fra meg i starten av 2009, jeg tenkte mye på de som gikk, men også mye på de som var der. En av de som var der var en skikkelig fin fyr som jeg ikke var forelska i, men som ville holde meg i hånda allikevel. Jeg var på Hove for å se Faith No More og M83, møtte noen kompiser tilfeldig og vi nattbada og jeg fikk sove i hytta deres – for jeg hadde ikke noe sted å sove. Jeg dro ikke på Roskilde, fordi vennene mine sa vi var blitt for gamle, men jeg ga ut en bok om Roskilde i stedet, som fikk vennene mine til å lese den og si: vi er ikke for gamle, vi drar neste år! Men i stedet for Roskilde, var vi på Slottsfjell, Krummis og jeg – vi campa under et tre, drakk rosévin, dusja i svømmehallen og løp rundt på festivalen og lette etter heite gutter vi kunne tatt for en snickers, vi var kjepphøye og unge, og vi fant ingen å ta med tilbake til teltet. Jeg så sånn her ut:
Foto: Therese Bosrup Karlsen
I april leste jeg høyt fra manuset mitt for første gang, og dette bildet ble tatt på samme fest:
Foto: Benedicte Persen Steihaug
Jeg husker at jeg var så nervøs, at jeg følte jeg ikke fikk puste, og at jeg, da jeg gikk opp for å lese de to eller tre tekstene jeg hadde forberedt, ikke klarte å stå, så jeg satte meg ned i trappa i stedet for å stå i toppen av den. Publikummet satte seg også ned, på gulvet foran meg, og så leste jeg, om å gå seg bort på Roskilde, om å se Eternal Sunshine of a spotless mind, og etterpå drakk vi masse øl og boka mi skulle komme ut om bare noen få, små måneder. Den kom ut uka før Øya og vi hadde slippfest på Gloria Flames med fire band som spilte, en minifestival, og jeg husker at det regna etterpå og at jeg begynte å gråte fordi jeg ikke hadde rukket å snakke med noen fordi det var nytt arrangement rett etter slippfesten min og alle forsvant og jeg ville bare hjem, men ei venninne av meg fra ungdomsskolen var der og hun sa: Linn, du har gitt ut en bok! Du kan ikke være trist nå! Hva vil du? Og jeg sa: jeg vil bare hjem, men hun sa nei, og så dro vi på konsert og hun kjøpte white russians til oss. Når jeg skriver dette, lurer jeg på om jeg husker feil, om jeg blander ting, men sånn er det når man tenker tilbake, 10 år tilbake, for hjernen lager falske minner og man kan ikke vite hva som er sant og hva som er usant, men jeg husker det i hvert fall sånn. Jeg slutta å blogge fordi redaktøren min sa jeg måtte skrive bøker i stedet, men da slutta jeg å skrive helt, så jeg begynte å blogge igjen etter noen små måneder. Men før jeg begynte å blogge igjen, var vi på Øya og spiste festivalfrokost hos Mia, som lærte meg å dele avocado:
Foto: Mia Frogner
Jeg husker ikke hva jeg så på Øya, eller vent, jeg husker Crystal Castles i regnet og Bon Iver i sola, jeg husker Donkeyboy og at det regna etterpå, eller tordna, eller var sol, jeg husker at jeg bodde like ved og at jeg skreiv Øya-singelen min liggende i en hengekøye på torpet i Sverige, som vi kjørte til dagen etter at festivalen var over, for en hel ukes siste ferie i august, der vi bodde i skogen. Jeg husker at telefonen min ringte inne på torpet mens vi var ute i hagen og spilte kubb og at A lente seg ut av vinduet og sa: skal jeg ta telefonen din? Ja, sa jeg. Hallo, det er Linns telefon, sa han og så smilte han og ropte: Eh, Linn, det er Dagbladet, vil du ta den? Boka mi var utgitt og jeg blei intervjua og anmeldt og det gikk bra. Jeg overlevde. Den siste helga på torpet kom han som gikk fra meg i starten av året og før året var omme, så var vi blitt sammen igjen, eller i hvert fall noe annet enn ikke sammen, og skulle være sammen av og på de neste fire årene. Men det visste jeg ikke da. Jeg jobba i bokhandel i Storgata, solgte bøker, min egen og andres, jeg var 22 år gammel, så 23, og det var et godt år.
Nå er det 2019, jeg er 32 år gammel, snart 33, jeg bor i en toroms på Galgeberg med en fyr jeg blei sammen med i 2013 og to katter, en tjukk og en tynn. Jeg har ikke lært meg å drikke vin, men jeg kan like et glass rosé i ny og ne (det rimte!) og jeg veit ikke om jeg har blitt for gammel for å dra på Roskilde, men jeg har ikke klart å bestemme meg for om jeg vil dra i år, for det har blitt så mange flere folk der og jeg har, om ikke annet, blitt litt reddere enn jeg var i 2009. Men jeg skal på Øya, som alltid. Jeg tenker fortsatt på alle de som gikk og de som var der, jeg ser på det som et slags drivstoff for alt jeg skriver – å lure på hva som skjedde med dem, hvor de blei av, hvem vi var og hvem vi skal bli. Jeg føler meg ikke så veldig annerledes fra den jeg var for 10 år sida, interessene mine er de samme, kanskje bare enda mer forsterka, akkurat som at engstelsen min og angsten min har blitt mer forsterka. Akkurat det skal jeg gjøre noe med i 2019. Jeg jobber i forlag og skal forhåpentligvis gi ut min fjerde bok i løpet av året, og jeg ser ca. sånn her ut: