2009 / 2019

I 2009 ga jeg ut min første bok. Jeg hadde kjæreste da vi gikk inn i det nye året, og ikke kjæreste lenger i februar. Jeg prøvde å lære meg å drikke vin, og fant en eplevin på polet som smakte godteri. Noen ganger drakk jeg cava. Jeg bodde i en liten leilighet i Ekebergskrenten med en tjukk katt som het Biggen, og det var rotete i leiligheten min hele tida, fordi jeg hadde for mange ting. Jeg skrev hver onsdag på Blindern der jeg satt sammen med alle studentene som leste til eksamen, jeg var ferdig på Blindern året før, men likte å sitte der og skrive – jeg likte å være der når jeg ikke hadde eksamensnerver selv. Jeg så Reprise mange ganger – mange, mange ganger. Jeg dro til London og så Dirty Dancing-musikalen, bodde hos Kent William og besøkte ei venninne av meg fra videregående, kjøpte en liten skrive-pc som fikk plass i veska mi og den hadde jeg med meg overalt. Tastaturet var så lite at folk lo når de så den, men jeg skreiv nesten halve boka mi på den, den var helt perfekt for meg. Jeg tenkte fortsatt på han som gikk fra meg i 2005, nesten mer enn han som gikk fra meg i starten av 2009, jeg tenkte mye på de som gikk, men også mye på de som var der. En av de som var der var en skikkelig fin fyr som jeg ikke var forelska i, men som ville holde meg i hånda allikevel. Jeg var på Hove for å se Faith No More og M83, møtte noen kompiser tilfeldig og vi nattbada og jeg fikk sove i hytta deres – for jeg hadde ikke noe sted å sove. Jeg dro ikke på Roskilde, fordi vennene mine sa vi var blitt for gamle, men jeg ga ut en bok om Roskilde i stedet, som fikk vennene mine til å lese den og si: vi er ikke for gamle, vi drar neste år! Men i stedet for Roskilde, var vi på Slottsfjell, Krummis og jeg – vi campa under et tre, drakk rosévin, dusja i svømmehallen og løp rundt på festivalen og lette etter heite gutter vi kunne tatt for en snickers, vi var kjepphøye og unge, og vi fant ingen å ta med tilbake til teltet. Jeg så sånn her ut:

Foto: Therese Bosrup Karlsen

I april leste jeg høyt fra manuset mitt for første gang, og dette bildet ble tatt på samme fest:

Foto: Benedicte Persen Steihaug

Jeg husker at jeg var så nervøs, at jeg følte jeg ikke fikk puste, og at jeg, da jeg gikk opp for å lese de to eller tre tekstene jeg hadde forberedt, ikke klarte å stå, så jeg satte meg ned i trappa i stedet for å stå i toppen av den. Publikummet satte seg også ned, på gulvet foran meg, og så leste jeg, om å gå seg bort på Roskilde, om å se Eternal Sunshine of a spotless mind, og etterpå drakk vi masse øl og boka mi skulle komme ut om bare noen få, små måneder. Den kom ut uka før Øya og vi hadde slippfest på Gloria Flames med fire band som spilte, en minifestival, og jeg husker at det regna etterpå og at jeg begynte å gråte fordi jeg ikke hadde rukket å snakke med noen fordi det var nytt arrangement rett etter slippfesten min og alle forsvant og jeg ville bare hjem, men ei venninne av meg fra ungdomsskolen var der og hun sa: Linn, du har gitt ut en bok! Du kan ikke være trist nå! Hva vil du? Og jeg sa: jeg vil bare hjem, men hun sa nei, og så dro vi på konsert og hun kjøpte white russians til oss. Når jeg skriver dette, lurer jeg på om jeg husker feil, om jeg blander ting, men sånn er det når man tenker tilbake, 10 år tilbake, for hjernen lager falske minner og man kan ikke vite hva som er sant og hva som er usant, men jeg husker det i hvert fall sånn. Jeg slutta å blogge fordi redaktøren min sa jeg måtte skrive bøker i stedet, men da slutta jeg å skrive helt, så jeg begynte å blogge igjen etter noen små måneder. Men før jeg begynte å blogge igjen, var vi på Øya og spiste festivalfrokost hos Mia, som lærte meg å dele avocado:

Foto: Mia Frogner

Jeg husker ikke hva jeg så på Øya, eller vent, jeg husker Crystal Castles i regnet og Bon Iver i sola, jeg husker Donkeyboy og at det regna etterpå, eller tordna, eller var sol, jeg husker at jeg bodde like ved og at jeg skreiv Øya-singelen min liggende i en hengekøye på torpet i Sverige, som vi kjørte til dagen etter at festivalen var over, for en hel ukes siste ferie i august, der vi bodde i skogen. Jeg husker at telefonen min ringte inne på torpet mens vi var ute i hagen og spilte kubb og at A lente seg ut av vinduet og sa: skal jeg ta telefonen din? Ja, sa jeg. Hallo, det er Linns telefon, sa han og så smilte han og ropte: Eh, Linn, det er Dagbladet, vil du ta den? Boka mi var utgitt og jeg blei intervjua og anmeldt og det gikk bra. Jeg overlevde. Den siste helga på torpet kom han som gikk fra meg i starten av året og før året var omme, så var vi blitt sammen igjen, eller i hvert fall noe annet enn ikke sammen, og skulle være sammen av og på de neste fire årene. Men det visste jeg ikke da. Jeg jobba i bokhandel i Storgata, solgte bøker, min egen og andres, jeg var 22 år gammel, så 23, og det var et godt år.

Nå er det 2019, jeg er 32 år gammel, snart 33, jeg bor i en toroms på Galgeberg med en fyr jeg blei sammen med i 2013 og to katter, en tjukk og en tynn. Jeg har ikke lært meg å drikke vin, men jeg kan like et glass rosé i ny og ne (det rimte!) og jeg veit ikke om jeg har blitt for gammel for å dra på Roskilde, men jeg har ikke klart å bestemme meg for om jeg vil dra i år, for det har blitt så mange flere folk der og jeg har, om ikke annet, blitt litt reddere enn jeg var i 2009. Men jeg skal på Øya, som alltid. Jeg tenker fortsatt på alle de som gikk og de som var der, jeg ser på det som et slags drivstoff for alt jeg skriver – å lure på hva som skjedde med dem, hvor de blei av, hvem vi var og hvem vi skal bli. Jeg føler meg ikke så veldig annerledes fra den jeg var for 10 år sida, interessene mine er de samme, kanskje bare enda mer forsterka, akkurat som at engstelsen min og angsten min har blitt mer forsterka. Akkurat det skal jeg gjøre noe med i 2019. Jeg jobber i forlag og skal forhåpentligvis gi ut min fjerde bok i løpet av året, og jeg ser ca. sånn her ut:

Mjuk start

Jeg ville høre på mer musikk i 2019. Her er den første lista mi, som jeg har valgt å kalle mjuk start. Både fordi januar er for hard som den er, og fordi musikken jeg har valgt å begynne året med er mjuk som soft-is som smelter i sola. Her skal jeg brekke ned låtene for dere og fortelle litt om hvorfor de er der:

ZAYN – Common: ZAYN var med i One Direction. Jeg hørte aldri på One Direction, men da ZAYN slapp låta PILLOWTALK, så trodde jeg at jeg skulle dævve av stemmen hans, så jeg blei vel som de 14 år gamle jentene som hadde hylt til 1D og som grein da han forlot bandet, men jeg grein ikke, altså, jeg bare hørte på låta på repeat og da han slapp nytt album rett før nyttår, så hørte jeg på det et par runder og de to låtene som utmerka seg var Common, og denne perla her:

ZAYN – If I Got You: altså, en ting er at stemmen til ZAYN er som smør med sukker, men når den forvris som den gjør i denne bangeren her, så klør det i alle blodårene mine og jeg får lyst til å både legge meg ned og dø og løpe en mil på tredemølla samtidig, som om gulrota der framme er sommerferien og jeg bare må klokke inn den mila før sola skal skinne døgnet rundt. Think I’m from space, my soul fell down… I know your face, think you fell too, synger han, og så kommer effektene i refrenget og det snurrer i min skalle, jeg mener det.

Timbaland feat. OneRepublic – Apologize: Ja, det ække One Direction, altså, og jeg har aldri hørt på OneRepublic, egentlig, bortsett fra denne låta, og det var på grunn av Timbaland, men Timbaland er jo som en slags Kong Midas og alt han tar i blir til gull, og denne sviska her blir aldri for gammel, jeg lover. Eller kanskje den har blitt forsteina og blitt en diamant? Jeg likern i hvert fall fortsatt, og syntes den fortjente ei runde til på 2019s første spilleliste.

Ex:Re – Romance: en av skivene som kom seint på året i fjor var Ex:Re-skiva, som er vokalisten i Daughters soloprosjekt, og Romance var singelen herfra, som er en mørk og drøy låt som jeg ser for meg skal spilles høyt på en klubb før de skrur på lyset. Vokalen til Elena Tonra har knust hjertet mitt fra første gang jeg hørte den, og soloprosjektet hennes er som en blanding av The XX og Daughter, bare mørkere, mye mørkere, men på en god måte. Romance is dead and done, synger hun, og får meg allikevel til å tro på kjærligheten.

Phoebe Bridgers – Demi Moore: Take a dirty picture, babe, I can’t sleep and I miss your face, synger Phoebe, som jeg oppdaga på Øya i fjor, og skiva hennes fikk tung rotasjon mot slutten av året mens snøen dalte utenfor, selv om jeg tror den vil gjøre seg best når nettene er lysere enn dagene er nå. Jeg er glad jeg stakk bortom Phoebe i et ledig øyeblikk, og at hun blei med meg videre i livet etterpå.

Tomberlin – Seventeen: I min jakt på ny musikk sjekka jeg ut Tomberlin via Daughters Related artists på Spotify, og jeg bare slang inn den låta med den fineste tittelen, som var en innertier fra første sekund. Som en vuggesang for folk som var søtten for altfor mange år sida.

Shawn Mendez – Treat you better (Ashworth Remix): En som ikke var søtten for altfor mange år sida, er Shawn Mendez, og jeg har alltid hatt en soft spot for guttestemmer som knekker når de synger om jentene de er glade i, så for å lette litt på vuggesang-stemninga og våkne litt i januarmørket så smalt jeg inn denna.

5 Seconds of Summer – Youngblood (R3HAB Remix): Og hvorfor stoppe der, når man kan gå videre med denna? Youngblood er en av de beste låtene som kom i fjor, jeg er ikke ironisk, den får meg til å klikke tredemølla tre hakk raskere hver gang jeg hører den på trening, til å spurte bortover skogsstiene når det er varmt nok til å løpe ute, og hvis jeg får kapre stereoen på en hjemmefest, så er dette blitt min nye låt å gå til, uten skam, bare med glede og dunking på hjertet med knyttneven.

Suspekt feat. Tina Dickow – Helt alene: på nyttårsaften kapra vi stereoen med denne, dansegulvet blei tomt bortsett fra oss, men noen ganger er det lov i tre minutter, for å høre rapperne med de knuste hjertene og den klokkeklare stemmen til Tina synge mjukt på dansk om ensomhet i en altfor kald verden. Strykerne på slutten av låta får meg nesten alltid til å grine.

Tomberlin – Any other way: I don’t know how to talk when you’re looking that way, synger Tomberlin i denne låta som minner meg om å være i starten av 20-åra og ikke helt vite hvor jeg skulle gjøre av meg. Det er både fint og rart å lengte tilbake til, samtidig som jeg er glad jeg er her, akkurat her.

Tina Dickow – Not even close: Tina kom med nytt album i fjor hun også, som så mange andre bra folk gjorde, og dette er åpningssporet, som jeg hørte for første gang på et tog på vei til Danmark. Det er litt mørkere enn mye annet hun har gjort, men det var også litt mørkere utenfor vinduene da jeg reiste enn det pleier å være. I used to be fastland, synger hun, things would wash up on my shore, og utenfor vinduene flyr Danmark forbi og snøen smelter før den treffer asfalten, og hele tida sykler noen hit og dit mens sjøen slår inn mot strendene i Malmö og utenfor København hele vinteren mens klokka tikker mot sommer.

Broken Bells – Shelter: Noen ganger når jeg savner The Shins og gamle dager, så hører jeg på de gamle låtene deres. Men så plutselig slipper Broken Bells en ny låt for første gang på tre år, og stemmen til James Mercer er like bra uansett hvilket band han synger i.

Tomberlin – Self-help: Ja, det funka jo så bra med Tomberlin at jeg sikkert kunne slengt inn hele albumet i lista, men det blir med disse tre, og denne siste utvalgte (også bare på grunn av tittelen, jeg hørte ikke på den før den fikk plass engang) tok meg med storm med en eneste gang, det er noe med melodiene som minner meg om noe som aldri har skjedd, men som allikevel lager ekkoer langt inn i sjela. Og den stemmen, folkens, den stemmen. Hør på Tomberlin!

Francis and the lights feat. Bon Iver – Friends: Visste dere at Justin Vernon og Francis gjør en koreografert dans i denne videoen? Nå vet dere det.

Florence + the machine – South London Forever: Og vi kan jo ikke snakke om stemmer uten å ha med Florence, som slapp sitt beste album noensinne i fjor sommer. It doesn’t get better than this.

Julien Baker, Phoebe Bridgers, Lucy Dacus – Bite the hand: Noen ganger er jeg en sånn suring som sier at alt var bedre før, og at ny  musikk aldri kan måle seg med den musikken jeg fant da jeg var 17. Men det finnes låter som denne. Da skammer jeg meg over å være en sånn suring, og så er det fint at det går an å si: jeg tok feil! Denne låta er minst like bra, kanskje bedre, enn alt jeg fant da jeg var 17. Og kanskje bare fordi den får meg til å føle meg akkurat som da jeg var 17 og sto på Platekompaniet og hørte på ny musikk for første gang og fikk sommerfugler i magen av et riff eller en stemme eller et refreng. Eller alt på en gang, som her. I can’t love you, how you want me to, messer de og jeg blir svimmel og glad på samme tid.

Amanda Delara – Soldiers: Jeg så et klipp fra en konsert på instagram i fjor da noen venner av meg så Amanda Delara på Parkteatret og de filma denne låta her og jeg tenkte: shitmandude, det var catchy greier. Så glemte jeg den igjen, helt til jeg satt og lette etter perler til denne lista og der var den, heldigvis.

Gundelach – Iron: Gundelach lager musikk som kunne vært med i Drive. Eller som får meg til å føle at jeg kunne vært med i Drive. En av delene, eller begge.

Thomas Dybdahl – How it feels: En av de beste låtene Thomas har laga utenom Oktober-trilogien. Jeg får frysninger på 0:27 hver gang, når låta liksom begynner på ordentlig. Det er så mye fint der ute. Så mye gammelt og nytt som passer sammen med den du er i dag.

The Shins – So Now What: I Garden State sier Natalie Portman at du burde høre på The Shins, It will change your life, I swear. Det er for alltid et gyldig argument for å høre på The Shins.

Calvin Harris feat. Sam Smith – Promises: Noen ganger når jeg føler meg for gammel til å gå ut og danse, så lukker jeg øya og hører på denne og danser inni meg i stedet. Denne låta er strobelys og glitter, klining i hjørnet og knaking i gulvet når vi hopper, seig lime og knust glass under skosålene.

Robyn – Honey: Låta som tonesatte den vakreste scenen i Girls kom endelig ut, noen år etter første gang jeg hørte den igjen og igjen og igjen mens jeg så på rulleteksten og grein. Robyn er dronninga i livet mitt, nå og for alltid.

Fricky feat. Cherrie – Kungsliften: Hvis Robyn og Sam Smith er soundtracket til en sein kveld på byen, så er Fricky og Cherrie soundtracket til en sykkeltur hjem i soloppgangen og å sovne på sofaen i noens fang etterpå.

Sharon Van Etten – Seventeen: OK, kanskje denne lista burde hete Seventeen i stedet, for det er åpenbart et gjennomgangstema, men jeg liker mjuk start, OK? Uansett, Sharon slapp nylig nytt album og jeg leste om denne låta og skjønte etter tre setninger at jeg kom til å like den. Og gjett hva? Det stemte. I used to be free, I used to be seventeen.

Hayden James – Something about you (ODESZA Remix): Fy flate, som denne låta slo ned i meg for et par år sida da jeg fant den første gang. Jeg droppa Red Hot Chili Peppers på Roskilde for å se Odesza og sto og håpte de skulle spille den, og tror dere ikke de gjorde det? Med føkkings blåsere på scenen. Jeg var så lykkelig da, jeg kan fortsatt kjenne det, innerst i magen, i brystet, i huet.

Angel Haze – Vinyl: Angel Haze er en av de tøffeste damene jeg veit om, og Vinyl er en av de vakreste låtene jeg veit om. Your skin sounds like my favourite vinyl, er ikke det noe av det vakreste dere har hørt?

Maggie Rogers – Alaska (Toby Green Remix): I mitt forsøk på å bli musikkinteressert igjen har jeg lest mye om Maggie Rogers og skjønt at dette er greia. Og albumet hennes er fint, men denne remixen er om mulig enda finere. Ja, så er jeg blitt en sånn tjej som har en greie for remixer heller enn original-låtene, men hvis noen får til en ordentlig remix, så blir den jo bedre enn originalen, det er liksom det som er greia. Det beste av to verdener, en stemme som er skjør og sterk på samme tid, og en beat som får hjertet ditt til å slå i takt.

Leslie Tay – 12 år: Leslie Tay er fra Malmö og han vil förandras til någon annan, og det er så hjerteskjærende vakkert.

Cherrie – Aldrig igen (må sådär): Noen låter som handler om brudd og hjertesorg har samtidig en evne til å få den som hører på til å bli glad samtidig som det gjør vondt. Cherrie får det til hver gang, jeg sverger.

ZAYN – PILLOWTALK: Og før vi legger oss under dyna eller i snøen eller på gulvet på treningsstudioet og puster, så slenger vi på ZAYN en gang til og lar hjertet hvile i den varme kroppen vår. Og så gjør vi det igjen. Og igjen. Og igjen.

Lyden av fugler som kvitrer, en hund som bjeffer og en bil som kjører forbi

Januar har vært seig. Et par uker inn i det nye året satt jeg på jobb og var overbevist om at vi allerede var i februar, og jeg begynte nesten å gråte da jeg skjønte at vi såvidt var halvveis inn i januar. Det føltes som det var minst seks uker siden vi hoppa inn i det nye året fra en sofa mens rakettene smalt utenfor. Men jeg skjerpa meg og prøver å ta en dag om gangen. Februar kommer fort nok. Lyset likeså. Det vil gå godt.

Jeg har ikke klart å stå opp, og noen netter sliter jeg med å få sove. Jeg har lasta ned en ny alarm-app som vekker meg med lyden av en morgenpark, så nå har jeg klart å stå opp tidlig noen dager mens lyden av fuglekvitter, en fugl som bjeffer og en bil som kjører forbi dundrer ut av den lille mobilen min og fyller det mørke soverommet. Men jeg kommer meg i hvert fall opp, for jeg legger mobilen på skrivebordet og må ut av senga for å skru den av. Jeg våkner ikke før jeg får vann i ansiktet, men jeg klarer i hvert fall å stå opp.

Men det har vært gode ting også. Jeg har fått antatt manuset mitt en fredagsettermiddag over en øl, der redaktøren min sa at han ville bli veldig overraska om denne ikke kom ut i august. Så nå jobber vi mot august. Eller, egentlig jobber vi jo mot mye tidligere, for boka må jo være ferdig i god tid før sommeren for å komme ut i august, og selv om det er noen runder igjen, så har han trua, og siden jeg frykta at han skulle si at vi måtte begynne på nytt – igjen – så ble jeg veldig letta og glad. Og stolt! Jeg har jobba hardt med manuset, kjempa mot skrivesperre og udugelighet, og selv om det har vært seigt, så vet jeg også at jeg har jobba målretta og godt når jeg endelig har satt meg ned med det. Jeg håper jeg får det til.

Jeg har pusla et puslespill på 1500 brikker (eller, det mangla en, så jeg har pusla 1499 brikker) og vært mye hjemme, jeg har laga middager etter oppskrift og ikke pose, jeg har hørt mye på musikk og trent flere ganger enn i desember (jeg trente bare en gang i desember). Museskritt er også skritt, som noen sikkert har sagt en gang. Jeg har vært på popquiz med fattern (jeg ønska meg til jul at han skulle bli med meg på quiz en gang) og selv om vi ikke vant, så fikk vi flere poeng enn laget mitt noen gang har klart å skrape sammen på den quizzen. Og det viktigste var at det var gøy. Jeg tror til og med han blir med en gang til en gang.

Jeg har begynt å se på Dawson’s Creek på nytt, for tredje eller fjerde gang. Jeg husker å være 12 år gammel og se på det, jeg tok opp siste episode av første sesong på video og så den igjen og igjen, når Dawson og Joey endelig kysser for første gang – jeg husker at jeg heia på Dawson da jeg var yngre, men alle de andre gangene jeg har sett det har jeg heia på Pacey fra start til slutt. Det er fint å se ting igjen og kjenne på at jeg har endra meg fra gang til gang, at jeg ser nye ting, eller gamle ting på nye måter.

For noen år siden dro J og jeg til Los Angeles og var borte i hele januar. Det var kaldt der da vi kom, men kaldt i LA er allikevel som våren i Oslo, og hvis jeg skal ønske meg noe til en annen januar en annen gang i livet, så er det å rømme igjen til et varmere sted der jeg kan late som at vinteren ikke finnes og der lyden av fugler som kvitrer, en hund som bjeffer og en bil som kjører forbi kommer fra utenfor vinduet og ikke fra en liten mobil.

2018: del 4

Det er oktober, og jeg ser på Twin Peaks igjen, løser kryssord, går på teater midt på dagen for å se 2. klasse på KHIO spille Lilla av Jon Fosse, som jeg spilte i siste året mitt på videregående. Jeg husker fortsatt noen av replikkene. Vi inviterer på dobbel filmkveld, ser Lilo & Stitch og Et kongerike for en lama, jeg går på loppemarked og ser etter fine, rare ting jeg ikke egentlig trenger, mens skohylla jeg trenger for å rydde i skoskapet glimrer med sitt fravær, men jeg kjøper bøker igjen, alltid bøker. Jeg går på fest og gjemmer meg på soverommet, prater med folk jeg ikke kjenner og sitter på gulvet når de har konsert seinere på kvelden, i stua. Jeg lager fårikål for første gang, og det smaker fårikål. Jeg har for liten kjele, men det går akkurat. Til jul skal vi få en kjele som er stor nok, men det vet jeg ikke ennå. Vi ser Battle på kino, bare fordi vi har lyst. Jeg ser Sex and the city på nytt, fordi det er på tide igjen. En gang i året, alltid, og jeg trenger nesten ikke se på, så det bare står på i bakgrunnen av alt jeg gjør. Som selskap, replikker jeg kan utenat, scener jeg fortsatt både ler og griner av. Jeg får popquiz av Nilsen en fredag vi er ute og etter quizzen ser vi på musikkvideoer og jeg velger meg Robyn, alltid Robyn. Krummis kommer på besøk og vi ser Bon Iver i spektrum, etterpå går vi på Teddys og drikker øl, snakker om livet og musikken. Han spilte på den nest siste dagen i oktober og i november skal jeg til Japan, men jeg gruer meg hele måneden i forveien, ringer til pappa og sier at jeg er redd flyet skal dette ned. Han sier at det blir et eventyr. Jeg ringer igjen og sier at jeg ikke tør å dra. Det blir et eventyr, sier han igjen. Han ber meg fange Pokemons og ta de med hjem, så vi kan bytte dem. Jeg lover å gjøre det, men tenker at jeg ikke kan fange pokemons når jeg er dau. Fordi jeg tror jeg skal dø i Japan, så bestiller jeg tur til København rett før jul – Thomas Dybdahl spiller på Vega og jeg bestiller hotellrom til meg selv, tre dager i Køben, bestiller togbilletter og tenker at det går bra at det er litt dyrt, for jeg er uansett ikke levende lenger i desember, og som Wiz Khalifa synger om penger: you can’t take ’em when you’re gone. Jeg begynner å jobbe igjen fire måneder før permisjonen min egentlig er ferdig, og den første dagen min tilbake på kontoret så føles alt riktig. Jeg har et sted å gå igjen, en jobb å gjøre, noe jeg er god til. Jeg tenker at jeg kan skrive om morgenen, eller om kvelden. På dagen skal jeg jobbe – med noe helt annet.

Det blir november og vi ser Lost in translation for å varme opp til at jeg skal til Japan. Jeg begynner å gråte etterpå og sier at jeg ikke tør å dra, at jeg kommer til å dø, enten på flyet, eller i Japan, i et jordskjelv eller en tsunami, at husene kommer til å rase, at jeg kommer til å spise noe jeg ikke tåler, at jeg kommer til å bli påkjørt av et lyntog eller dø av skrekk allerede på Gardermoen før det første flyet letter. De sier at alt jeg kan gjøre er å ta ett skritt om gangen. Om du kommer deg til Gardermoen, så må du gjennom sikkerhetskontrollen. Når du har kommet deg gjennom sikkerhetskontrollen, så må du komme deg til gaten. Fra gaten må du komme deg på flyet. Ett skritt om gangen. Før jeg skal til Gardermoen, så drar jeg på kino aleine på den store kinodagen, ser Life itself aleine mens jeg strigriner – den har fått ræva kritikk, men jeg elsker den. Life is what tricks us. Jeg har en øl med meg inn i kinosalen, de ved siden av meg deler en flaske vin. Han på den andre siden av meg reiser seg før rulleteksten og går, de som blir igjen i kinosalen klapper når rulleteksten er ferdig. Jeg tørker tårene og tar med meg den tomme ølflaska ut derfra, så går jeg på fest. Om noen dager skal jeg dø i Japan, så jeg må gjøre det beste ut av det. Dagen før jeg skal dra, leser jeg på slippfesten til Heidi, jeg leser fra manuset jeg har krangla med i et år og får klemmer og gode ord fra venner som har hørt på, og når de spør når boka kommer, svarer jeg at jeg ikke vet om det blir noen bok. Men jeg er tilbake på jobb, og det er da noe. Jeg kommer meg til Gardermoen, der lillesøstra mi møter meg før sikkerhetskontrollen, hun hjelper meg å sjekke inn den store, rosa kofferten min og sier at det kommer til å gå bra. Jeg kommer meg gjennom sikkerhetskontrollen og på både det første og andre flyet, og så er jeg en uke i Japan. Jeg dør ikke, og jeg fanger over hundre pokemons som jeg tar med tilbake igjen til pappa. Dagen etter at jeg kommer hjem, er jeg på plass igjen på kontoret. Jeg har jetlag i nesten en uke, legger meg før åtte og våkner før fem. Den siste søndagen i november spiser jeg julemiddag med en del av familien, og den siste dagen i november åpner Nilsen og jeg jula med Love, actually og juleepisoder av våre favorittserier. Jeg fikk lov til å pynte til jul når jeg hadde overlevd Japan og starter adventstida i midten av november. Jeg ser Harajuku på kino og kan peke på skjermen og si: jeg var der. Det var sånn, men ikke akkurat sånn. Det fineste i Japan var utsikten fra hotellet Bill Murray og Scarlett bor på. Og at jeg overlevde, så klart.

Det blir desember og vi ser No. 4 på Parkteatret, og når jeg skjønner at de ikke kommer til å spille Hvis det var meg nå heller, enda jeg bestilte billett til 1. desember fordi jeg tenkte at de måtte spille den 1. desember, så begynner jeg nesten å gråte. Jeg kjemper mot gråten, svelger og svelger på en klump i halsen, og føler meg så dum som blir så lei meg av noe så lite. Men jeg elsker den sangen og jeg har aldri hørt dem spille den live, enda jeg har sett dem flere ganger enn jeg kan telle på en hånd nå. Det blir desember selv om No. 4 ikke synger Hvis det var meg, og jeg kan høre på den hver morgen, som jeg pleier, og jeg tar bussen til jobb med klump i halsen og tenker på at jula kommer, uansett. Jeg er på den siste dansetreninga for året og melder meg på nytt kurs, selv om jeg er en av de eldste. De andre jentene i treningsrommet snakker om tentamen i pausen. Jeg drikker vann og må sette meg innimellom, fordi jeg er gammel og sliten. Vi danser til Janet Jacksons siste låt og varmer opp til gammal r’n’b fra 90-tallet. De andre på kurset var ikke født engang da de låtene kom. Jeg tror til og med jeg er eldre enn dansetreneren, men det går bra, for jeg har det gøy. Jeg elsker å danse og er så glad jeg begynte med det igjen i år. Vi er på årets siste quiz på Litteraturhuset, og vi kommer på tredje plass, feirer med en ekstra øl etterpå. Jeg ser Bjarte Tjøstheims Det går betre no og reiser meg så fort etterpå for å gi stående applaus at J tror jeg har fått angst og må rømme, men jeg måtte ikke rømme, selv om jeg kjente meg igjen i nesten alt i forestillinga. Jeg hadde tross alt, som den angsteren jeg er, bestilt billetter ytterst på en rad så rømningsveiene var frie. Jeg er smart sånn, finter ut angsten på slu måter, og selv om jeg grein og grein, så var det utrolig fint. Vi baker pepperkaker hos mamma og så er vi på NM i litteraturquiz og kommer på andreplass, vi får gratis champagne av litteraturhuset og når korken sprettes, så følte vi at vi vant litt allikevel, selv om vi tapte med ett skarve poeng og dermed gikk glipp av å se lagnavnet Beyoncé Knowless gravert inn på vandrepokalen. Jeg reiser til København uka før jul, er aleine i Køben, byen i mitt hjerte, spiser brunsj med bøkene jeg leser, drikker øl med A og S, besøker Krummis i Malmö og drikker øl på den nye stampuben hennes, vi ser Thomas Dybdahl på Vega, som spiller både gamle og nye sanger og avslutter med min nye favorittjulesang, Have yourself a merry little christmas, som jeg bruker resten av desember på å høre Judy Garland synge i hodetelefonene mine, og det gjorde kanskje litt opp for at jeg ikke fikk høre Hvis det var meg 1. desember. Vi ser Grevinnen og hovmesteren på storskjerm der de pleier å vise fotball på nabopuben og så blir det jul – jeg feirer hos pappa, får over en kilo melkesjokolade, bøker og en rosa dinosaur i julegave, vi tilbringer romjula i ullsokker og pledd, og den 29. desember ser vi Peter’s friends hos Nilsen, som vanlig, den fineste nyttårstradisjonen, og på nyttårsaften pusler jeg puslespill på gulvet, J er forkjøla og vi skal bare være hjemme med kattene, men klokka elleve rusler jeg ned til JT & Lea på fest der A og S også er, og klokka tolv hopper vi inn i det nye året fra sofaen deres og hører på Death Cab for Cutie og etterpå Kent mens det smeller i raketter utenfor, og det blir et nytt år, igjen. Jeg går hjem et par timer seinere, sklir ikke på isen, er ikke for full, og J er fortsatt våken når jeg kommer hjem etter å ha gitt fra meg de to siste ølboksene jeg tok med meg til de som ble igjen på festen – som sikkert varte til det blei lyst, men da sov jeg ved siden av J.

For 2019 har jeg planer om å ha mindre angst, løpe mer, eller i hvert fall like mye som i 2018, ikke være redd for å skrive, ikke høre på udugeligheten, lese like mye, gå mer barbeint om sommeren, gå like mye på quiz, bade mer og høre på mer musikk enn i 2018. Jeg tror det kan bli bra. Jeg har det i meg.