Og Tina Dickow synger

Jeg er på aleneferie i København igjen. Jeg må hit en gang i året, eller fler. Jeg drar hit, og jeg bor på hotell. Jeg drar hit, og jeg løper rundt Søerne. Jeg drar hit og jeg møter vennene mine. Jeg drar hit, og jeg hører alltid på Tina Dickow eller Selvmord eller Medina eller L.O.C. når toget kjører inn til Nørreport, som ligger en tre minutters gåtur fra hotellet jeg alltid bor på. Jeg drar hit og jeg går over Dronning Louises bro, hvor jeg husker at jeg sykla i 2011 – jeg hadde på meg skjørt og jeg hadde Medina på øret, og jeg kjente brisen langs beina, jeg løfta henda fra styret, jeg var på vei. Jeg drar hit og jeg møter A igjen, vi drikker øl på hans nye lokale vannhull, der de ikke har vanlig pilsner, men der de har Ty, og jeg sier, entusiastisk: Ty! For Ty er det beste dårlige du får i en bar i Danmark. Han sykler meg på lasteplanet på kassesykkelen og jeg er redd for å bli påkjørt av bilene vi suser forbi, redd for at beina mine, som er utenfor sykkelen, skal kjøres på, men vi suses hele veien til Islands brygge og vi bader, bare litt, men nok til å kjenne på vannet, på sommeren, og så suser vi tilbake igjen. Vinden i håret så det tørker innen vi er framme.

Jeg drar hit for å spise på Laundromat og Bankeråt igjen, jeg drar hit for å kjenne på den jeg en gang var og den jeg kunne blitt. Jeg drar hit for å gå tur i Assistens og huske at vi en gang satt på Musiksmag og drakk Lambrusco og så på pusherne der ute i gata. Jeg drar hit for å legge igjen en penn hos Jakob Ejersbo, for å legge igjen en penn hos Dan Turéll, for å ikke klare å lese kartene i Assistens, men for å finne gravene når jeg har gitt opp. Jeg drar hit for å møte en jeg ikke har møtt ordentlig på hundre år. Jeg drar hit for å gå og sette meg i Assistens med en øl og en bok, og for å myse mot sola mens vi snakker om alt som var og ikke ble og alt som er nå. Han er akkurat som jeg husker ham.

Jeg drar hit for å lure på om jeg burde vært her, om jeg burde bodd her, om jeg burde blitt en annen. Hvorfor er du så glad i Danmark? Jeg burde jo ikke vært det. Hvis man skal oppsummere Danmark i mitt liv, så er det sånn her:

Min første kjærlighet flytta hit og jeg ble igjen.

Jeg hadde innbrudd i leiligheten jeg leide her en gang. De stjal PC-en min og fire sider jeg aldri får tilbake. Det var sikkert det beste jeg noensinne har skrevet.

Jeg klarer ikke å snakke dansk. R-ene er for vanskelige. De ruller ikke av tunga som de skal, og jeg klarer ikke å gjenta det jeg hører i sangene mine, i seriene mine, på Paradise Hotel sesong 15 (Ja, danskene er langt foran oss!)

Men det er også sånn her:

Roskilde finnes. Og Roskilde finnes.

Jeg skrev nesten hele Furuset her.

Jeg skrev ferdig Du dør ikke her.

Jeg var på besøk her i 2008 og ble hjerteknust, men overlevde.

Jeg bodde her en måned i 2010 og var hjerteknust, men også ikke.

Jeg bodde her to måneder i 2011 og var hjerteknust, men også ikke.

Jeg blir mjuk i sjela av å høre folk tale dansk.

Jeg kjenner meg som den jeg skal være når jeg går langs gatene, når jeg sykler, når jeg er her. Som om jeg egentlig bor her, og har kommet hjem. Som om jeg hører hjemme langs Nørrebrogade. Som om jeg skal være tilstede på en morgenfest en gang i blant, løfte ølen og hodet, se mot himmelen, mot taket, mot sola som står opp. Som om hjertet mitt banker på en annen måte her.

Så jeg drar på aleneferie hit, så ofte jeg kan. Jeg bor på Ibsen Hotell, som har sett sine beste dager, men som har senger og dyner og puter som er så mjuke at man tror man sover i en sky. Som har gratis øl til gjestene hver dag klokka fem. Som ligger i gangavstand fra alt jeg elsker. Som sier Velkommen tilbage når jeg sjekker inn.

Så Tina Dickow synger om å sitte i vinduet, en kopp kaffe og en sigg eller to, og jeg hører hotellgjestene i bakgården skråle gjennom det åpne vinduet, og noen er på fest og noen er hjemme, noen er bare på snartur og noen bor her, noen kysser noen for første gang og noen kysser noen for siste gang, noen er nettopp ferdige på skolen og feirer på en lastebil, noen ser på fra sidelinja og husker hvordan det var å være ung, noen skal slutte å røyke og noen tar en ny snus, noen jogger i L.O.C.-t-skjorte rundt Søerne og noen har ikke klatra på flere måneder, noen skal legge seg snart og noen skal legge seg i morgen tidlig.

Jeg ville vært en annen om jeg hadde bodd her. Men jeg bodde aldri her. Ikke på ordentlig. Men jeg kan dra hit, og kjenne på det. Hva som kunne vært, hvem jeg kunne vært. Alt som kunne skjedd og alt som ikke skjer. Og hele tida lever jeg.

Robyn, Veronica Maggio och jag

Robyn fylte 40. Jeg skulle feire med å drikke øl, men i stedet feira jeg med Pepsi og penicillin fordi jeg fikk min første urinveisinfeksjon på over to år. Man kan velge å si: æsj, så dritt, uflaks! Men siden det er hele to år sida forrige penicillinkur på grunn av mitt latterlig korte urinrør og unike evne til å få urinveisinfeksjon bare jeg fryser litt på lilletåa, så velger jeg å tenke at det egentlig er flaks at jeg ikke har hatt flere de siste åra. Nå er det tilbake på hardt kjør med tranebær og ullsokker for å ikke bruke resten av sommeren på å grine når jeg tisser. Men! Det var ikke tissing dette skulle handle om! Beklager det, det er sikkert fordi jeg begynner å bli gammal.

Robyn fylte 40! En av kvinnene i mitt liv er blitt 40 år gammal, og hun er like kul, om ikke kulere, som da jeg fant henne for første gang i en gymsal på Haugen Skole, på kassett av alle ting. Jeg håper noen feira henne, at de spratt champagnen da hun våkna, at de dansa aleine eller lot henne gjøre det, eller at de dansa i ring, alle sammen, mens de sang høyt til favorittlåtene hennes. At hun føler seg kul, at hun er frisk, at hun er glad.

Mens jeg venter på sommeren, framtida, høsten, så hører jeg på Robyn og Veronica Maggio. Det eneste de egentlig har til felles er vel at de er svenske, men begge to har fått meg til å føle meg mindre aleine i verden. De er kule, de er tjejs, de får meg til å danse og grine (ikke nødvendigvis samtidig, men noen ganger det også). Jeg har ikke sett Maggio så mange ganger live, men i sommer har jeg forsøkt å finne en konsert det passer for meg å gå på. Uten hell hittil, men alt kan skje. Uansett, hun er jo aktuell med ny skive, som hun har skrevet sammen med Joakim Berg og i et intervju jeg leste med henne der hun blant annet snakker om hvordan det er å jobbe med min helt, så siterer hun kritikerne sine på følgende: ”det verkar inte som att det händer något i hennes värld – hon är för evigt fast i en krogkö”.

Og det slo meg da jeg leste det, mens jeg hørte på den ene nye låta hennes Tilfälligheter, som jeg ELSKER, at det er jo akkurat det jeg elsker ved musikken hennes, med alt hun og hennes musikkpersona er. Jeg skjønner jo at Veronica Maggio kanskje er like kjedelig som alle oss andre, at hun har et lykkelig samliv, at familien hennes spiser fiskepinner til middag og ser på TV-serier om kvelden, henter i barnehagen og ikke lenger har sex hele natta, men låtene hennes finnes jo fortsatt og jeg ELSKER at de handler om strobelys, barkøer, knust glass på gulvet, klissete drinker og kyss, bankende hjerter og regnet som treffer deg i nakken når du går hjerteknust hjem fra byen. Ikke fordi jeg står i strobelyset fortsatt, jeg sitter jo også hjemme og drikker tranebærjus i ullsokkene mine og har ikke dansa på flere år, men fordi jeg elsker å huske at jeg gjorde det en gang.

Det var bare det jeg ville si. Never change, Veronica Maggio, vær vårt anthem, enten for oss som en gang var som deg eller, kanskje enda viktigere, for alle de som nå står og griner i barkø fordi han fyren fra i fjor sommer har finni en annen og knust hjertet ditt over en mojito. Husk alltid: Finns det en, så finns det flera! Og så danser du det av deg. Med Robyn og Veronica.

Historien om et band jeg fant på en plakat

Jeg begynte dagen i dag med å kjøpe konsertbilletter til Bear’s den som kommer til Parkteatret i november. Det er godt å ha noe å glede seg til. Så gikk jeg og den gjennomsiktige Scarlett Johansson-paraplyen min fra Japan i regnet til jobb. Vi hørte på Bear’s den som sang om øsende regn  mens det dryppet små dråper fra kanten av paraplyen min. Jeg går gjennom parken, under trærne, jeg ser på det grønne, på det grå, på kirsebærblomstene som har blåst bort og syrinene som sakte kjemper seg fram.

Bear’s den er et band jeg fant på Parkteatret. Vår faste bar, vårt favorittsted, der utallige quizzer over bordet har foregått, der vi sitter i hjørnet og ser ut på regnet eller sola og prater om livet eller prater skit. På døra ned mot toalettene henger det ofte plakater om konsertene som skal være der, og plakaten om Bear’s den-konserten var rett og slett bare albumcoveret deres, Red earth & pouring rain. Hm, tenkte jeg mens jeg vaska hender og så på den på dodøra. Det så kult ut, sikkert noe dansbart, noe 80-tallsaktig. Konserten var i går, men jeg sa navnet deres høyt et par ganger mens jeg rista vannet av hendene mine og så fant jeg dem på Spotify. Jeg spilte denne først:

Red earth & pouring rain

Javel. Er det sånn det skal være? Det var noe helt annet enn jeg trodde, enn jeg kunne forestilt meg. For hva var det jeg hørte? Ikke noe dansbart. Ikke noe elektronika eller popaktig. Jeg husker at jeg gikk og hørte på det og at jeg skrudde opp, og skrudde opp igjen, og at det regna da også. Fy faen, tenkte jeg. Tenk at disse var i byen og så var det ingen som fortalte meg at jeg burde vært der jeg også.

Bear’s den er som Bastille, men uten synth og med gitaren til José Gonzalez i stedet, de høres ut som å være forelska når man er 18 år gammel, som noen som alltid har vært der, men også som noen du aldri har møtt før. Just you and I, love, just you and I, love. Den andre låta som knuste hjertet mitt var denne:

Sophie

JAVEL! Er det sånn det skal være! Skal vi grine av en intro også nå? Ja, det skal vi, og det skulle jeg, og det gjorde jeg. Kanskje var det en blanding av at introen minner meg om en annen intro som får meg til å grine (denne), kanskje var det teksten, kanskje var det at dette var en sånn låt som alltid får meg til å ville skrive, fordi den vrir opp hjertet mitt som en oppvaskklut. Didn’t know when I started running, I was running for my life.

Javel, javel, javel. Det får bare være sånn. Og jeg har venta siden da på at de skulle dukke opp igjen. Jeg har bestilt skivene deres på Platekompaniet, jeg har sjekka på INTERNETT hvor de spiller og sett at de spiller i England og Frankrike og Nederland og tenkt: skal jeg ta tog dit for å se dem? Og så våkna jeg altså i dag og det første som skjedde var at INTERNETT fortalte meg at de kom tilbake til Parkteatret. I november. Å, det skal bli så fint. Dere finner meg grinende med en øl et sted bakerst.

Ikke overbevist? En til da:

Berlin

Her synger han om Eternal sunshine of a spotless mind. Og jeg bare: !!! Og det regna og jeg hadde på meg Roskilde-genseren min og det var sommer, men ikke helt, og jeg var 18 og 33 og jeg var 27 og 17 og jeg gikk aleine til jobb og jeg holdt deg i hånda og jeg huska alt, alt, alt, alltid. So happy is the blameless vestals lot, the world forgetting by the world forgot.

Det er bare gull der. Jeg mener det. Rent gull. Og nå har du sjansen til å oppdage dem før dagen etter at de har spilt. Vær så god.

33

Jeg starta dagen i dag med at vekkerklokka mi ringte som vanlig klokka seks, selv om det er fri. Jeg spiste en aprikosyoghurt halv sju, i treningstights. Så løp jeg. Jeg løp over Jordal, der jeg klappa en oransj katt, jeg løp over Kampen der jeg ikke fikk klappe en brun katt, jeg løp over Tøyenparken og Tøyenbadet der en bil passerte meg i oppoverbakken, jeg så utover byen min og skyene på himmelen som innimellom sprakk opp og viste fram den blå himmelen bak. Jeg løp over Ola Narr og akkurat i parken kom Bon Iver på spillelista, jeg løp ned Grenseveien, nedover, nedover, nedover, tilbake til Tøyenparken der en politibil sakte passerte meg og en syklist raskt suste forbi meg, jeg løp forbi noen som venta på bussen enda klokka såvidt var sju, jeg løp hjemover langs Kjølberggata og så kirsebærblomstene på trærne, og bladene på asfalten, jeg løp så fort jeg orka i oppoverbakken, og så orka jeg ikke lenger og akkurat da jeg stoppa for å puste så sa dama i løpeappen: you have run 5 kilometres, og da passa det så perfekt å gi seg, bare sånn, rusle de siste metrene hjem, men først stoppe og se på himmelen, som åpna seg der bak bygården jeg bor i, og dagen har bare såvidt begynt og jeg har fylt 33 år og jeg valgte å starte den med å løpe. Sånn har det blitt. Jeg vet ikke om det skal gjenta seg, men siden bursdagsfesten min ble utsatt på grunn av en annen kjær del av husholdningens forkjølelse, så kunne jeg jo like gjerne stå opp og være fresh og sharp og løpe meg inn i mitt nye år.

Jeg tenkte, mens jeg løp, at jeg er så glad jeg kan løpe. Jeg løper ikke fort og ikke ofte nok og jeg kunne vært bedre til det, teknikkmessig, men jeg gjør det, det er det viktigste, og det føles bra – jeg er så glad jeg har en kropp i verden, en som kan løpe, en som kan gå, en som kan ta meg fra et sted til et annet, som kan høre på musikk eller podcast eller lydbok, som kan bevege seg, som gjør som jeg vil den skal. Hver gang jeg løp over en vei, så tenkte jeg: kanskje det kommer en bil jeg ikke ser nå, og så kan jeg ikke lenger gå, eller tenke, eller puste, eller høre på musikk. Men det kom ingen bil. Jeg så meg for, godt, i begge retninger. Men man kan aldri vite! Alle som blir utsatt for ulykker tror jo ikke at det skal skje, det er derfor det skjer. Det er ulykker. De skulle ikke skjedd. Og alle som blir syke, som opplever at kroppene deres ikke lenger gjør som de skal, som de vil, de skulle jo heller ikke bli syke. Vi er her, helt til vi ikke er her.

Jeg er her og jeg har vært her i 33 år. Jeg er så glad for at jeg er her. De siste dagene har jeg tenkt på dette sitatet jeg så på ei venninnes instagram. Det er fra Barbara Ehrenreichs bok Natural causes. Mens jeg løp og tenkte at jeg var så glad jeg kunne løpe, så tenkte jeg også på dette:

You can think of death bitterly or with resignation, a tragic interruption of your life, and take every possible measure to postpone it. Or, more realistically, you can think of life as a interruption of an eternity of personal nonexistence, and seize it as a brief opportunity to observe and interact with the living, ever-surprising world around us.

Om å gå i sjuende klasse

Husker du hvordan det var å gå i sjuende klasse? Jeg husker det ikke helt. Det er lite man kan huske akkurat som det var. Men jeg husker noe. Jeg husker hvordan det føltes å være 12. Jeg husker å være for liten til å være tenåring, men å ville være så mye eldre enn jeg var. Jeg husker kodene jeg ikke skjønte, hos både de voksne og de andre barna. Jeg husker ensomheten og hvor viktig alt var, hvor lange kveldene etter skolen var hvis jeg ikke hadde noen å henge med – og hvor mye morsomt vi gjorde sammen da jeg var ute med vennene mine, eller på klubben. Jeg vokste opp uten sosiale medier, vi fikk MSN på ungdomsskolen og jeg husker at jeg søkte etter bilder av Espen Lind på Altavista innen den tid med et modem som lastet ned bildet en strek i minuttet. Det var andre tider da. Nå har 12-åringer hele verden i lomma til enhver tid, og de kjenner allikevel på den samme ensomheten vi gjorde da vi vokste opp – kanskje enda verre, fordi sosiale medier åpner for å vise «hvordan man har det» og gjør det lettere å tenke at man ikke får det til, som de andre gjør, at man er den eneste som er aleine.

Her om dagen så jeg hele sesong 1 av Lik meg. Jeg skulle bare sjekke det ut, og tre timer seinere hulka jeg så høyt inne på soverommet at samboeren min måtte spørre om det gikk bra med meg. Det gjorde jo ikke det, eller, det gjorde det, men allikevel ikke. Det bare er så trist, hulka jeg, og J sa: Ja. Så grein jeg videre mens jeg trykka på neste klipp og neste klipp og neste klipp.

Lik meg er historien om Oda og Arin som har vært bestevenner siden barnehagen. De går i samme klasse og de skal på leirskole, og for å finne ut hvem som skal bo på rom med hvem, så skal alle skrive navnet på en de vil bo med til læreren, så alle får bo med minst en de vil. Oda skriver Arin. Hvem andre skulle hun skrevet? Det er jo bestevennen hennes. Men skriver Arin Oda?

Gjennom klippbasert plattform, akkurat som SKAM som dere sikkert fortsatt husker, bygges historien om disse to jentene og hierarkiet i klassen. De kule jentene, som med sin skjønnhet og mystikk og allerede voksne fremtoning er milevis unna Oda og hennes fortsatt barnslige interesser. Når de andre snakker om sminke og mascara, snakker Oda om å sminke seg skummelt og skremme folk. Når de kule jentene himler med øynene, lukker Oda sine egne. Det er klipp her i denne serien som er på høyde med det beste fra SKAM – et øyeblikk fra leirskolen der Oda ringer hjem til pappaen sin var det første som knuste hjertet mitt i tusen knas, akkurat som Håper du har plass-klippet med Sana gjorde for et par år sida.

Å skildre ensomhet og utenforskap på en måte som gjør at vi alle kjenner oss igjen, gjør at jeg både føler meg mindre aleine, men også at jeg gråter for alle som har det sånn nå. Min ensomhet er fra lenge siden – den sitter i meg som en erfaring og ikke en følelse jeg må kjenne på daglig. Men Odas ensomhet er skarp som en kniv og forvirrende, fordi den kom ut av det blå, den er altoppslukende og føles som om den skal vare evig, som alt gjør når man er 12.

Jeg tenkte mye på replikken fra Fucking Åmål, en annen perle om ungdomstida mens jeg så på, der Agnes sier til faren sin, som prøver å trøste henne med at de kule ikke kommer til å være de kuleste for alltid, at det blir bedre; men pappa, jeg vil jo ikke være lykkelig om 25 år, jeg vil ha det bra NÅ!

Lik meg er en genistrek av en TV-serie, den er allmenngyldig og vond, den viser med korte glimt av fantastisk TV en tid vi alle husker og samtidig har glemt, akkurat hvordan det var å bli voksen. Den viser hvor forferdelig vondt det er å være barn, hvor slemme vi var med hverandre, noen ganger med vilje og noen ganger fordi vi ikke tenkte langt nok, fordi vi alle hadde nok med oss selv og våre egne problemer. For det er ingen som bare har det bra. Heller ikke de som mobber og utestenger, eller alltid bare har fine bilder av seg selv på Instagram. De som vokser opp i dag med snapchat og instagram og bloggere og fake news i alle retninger trenger mennesker rundt seg som skjønner hva de sliter med, som skjønner hvordan de har det. Jeg håper sånn at de har noen å snakke med, en venn eller en voksen. En som ikke bare sier at det kommer til å ordne seg når de blir eldre, fordi det må også ordne seg nå. Om hundre år er allting glemt, men jeg vil huske Lik meg til jeg dør.

TV-serien har en målgruppe på 11+, men absolutt alle voksne burde se Lik meg, spesielt om dere har barn – alle lærere burde se Lik meg, alle storesøsken burde se Lik meg, alle mødre og fedre og tanter og onkler, alle medmennesker og venner burde se Lik meg. 

Andre sesong har nettopp begynt, så det er bare å slenge seg på lasset. Du kan se Lik meg her. 

 

Fra balkongen

Jeg låner Fra balkongen på biblioteket, tenker at jeg skal se den når jeg har trukket min siste visdomstann. Jeg orker ikke gjøre så mye når jeg har trukket visdomstenner, det dunker i kjeven, i hodet, jeg svelger pillene jeg har fått i en liten brun papirpose og ser på tennene mine som ligger i en lik brun papirpose. Jeg har dem i hånda, rister på dem, tenker at de satt i kjeven min en gang, nå ligger de her. Jeg ser ikke Fra balkongen, men jeg leser to bøker og ser på TV-serier jeg har sett før.

Jeg våkner midt på natta og kjenner på kroppen min. Den er her fortsatt.

Jeg får melding fra biblioteket om at jeg må levere tilbake filmen innen to dager. Jeg ser den i stedet for å gå på dansetrening, fordi det fortsatt dunker litt i kjeven min, selv om det er mange dager siden tanna ble trukket nå. Jeg velger meg en film om livet i stedet for å leve mitt.

Fra balkongen er en film av Ole Giæver, den handler om helt vanlige ting man ser fra balkongen, om hverdagene og hvem han er og hvem han var og hvem han vil bli. Det er klipp fra gamle hjemmevideoer og nyere klipp fra leiligheten hans på Bjølsen. Midt i filmen er det en sekvens der han og flere danser til Chaka Khan og den får meg til å grine. Er det en fin film? spør J som kommer inn i stua der jeg sitter. M-m, nikker jeg og smiler. Det er en veldig fin film.

Den får meg til å ville være her, i livet mitt, i hverdagen, på dansetimene, men også i de vanlige kveldene uten planer, der jeg kanskje jogger eller kanskje ser på TV eller kanskje spiller et spill eller kanskje bare ser ut av vinduet, på naboen som går tur med katten sin, på han med sparkesykkelen, vaktmesteren som klipper hekken. Jeg vil bare være her for alltid, gjøre de samme, gamle tinga, noen ganger kanskje noen nye. Være i kroppen min, kjenne at jeg puster, at jeg lever.

 

Blodig alvor

Jeg har utlevert livet mitt på internett siden jeg var tenåring – jeg har skrevet om hjertesorg, angst, TV-serier, mennesker jeg elsker, katter jeg elsker, seine kvelder og tidlige morgener. Jeg har ikke hatt noen andre sperrer eller kvaler enn at jeg ikke skal utlevere noen andre enn meg selv, så godt det går an. Men så var det noe galt med livmora mi, og da stoppa alt opp. Jeg kan jo ikke skrive om det på internett! Men nettopp derfor skal jeg skrive om det på internett. Fordi jeg kan. Fordi det er 8. mars.

I dag kan man gå i tog bak paroler for selvbestemt abort, for 6-timers dagen, for kvinners rettigheter og kvinners helse. Endometrioseforeningen stiller bak parolen: Kvinnehelse er folkehelse – bort med mannen som norm!

Hvorfor gjør de det? Blant annet fordi: 1 av 10 kvinner har endometriose. Det tar i snitt 7 år å få diagnosen. 7 år!

Jeg visste ikke hva endometriose var. Eller, jeg hadde hørt om det, lest litt om det, og tenkt – at siden ingen undersøkelser jeg har tatt tidligere i livet har påvist at jeg har det, så har jeg nok ikke det. Jeg har hatt menssmerter hele livet, som så mange andre har, og jeg har ikke tenkt noe på det. Jeg har svimt av på det verste i tenåra, jeg har knaska Ibux og Paracet, jeg har blitt koko av hormoner i prevensjon og fått kobberspiral – på eget ansvar – fordi jeg visste at den ville forverre menssmertene før det stabiliserte seg. Og det stemte, men så gikk det seg til. Før det ble verre. Og verre. Og verre.

Og tilslutt var jeg hos gynekologen min som sa at det var vanskelig å påvise endometriose, man kunne som regel ikke se det på ultralyd.

Men hun så det på meg. Fordi det var blitt relativt ille.

Hva er relativt ille? Hva er endometriose i det hele tatt?

Endometriose er en sykdom som gjør at vevet i livmoren sprer seg til steder der det ikke skal være. Kvinner med endometriose opplever sterke smerter, smerter som etterhvert ikke kan døyves av vanlige smertestillende, smerter som utarter seg ikke bare under menstruasjon, men som kan oppstå midt i syklusen, rundt eggløsning og etterhvert også utenom dette. Det finnes operasjoner som kan gjøres for å fjerne det betente vevet som har forvilla seg ut i kroppen, det går an å fjerne eggstokkene og livmoren, hvis man har fått de barna man vil ha. Kvinner som har endometriose kan ha vanskeligheter med å bli gravid, de kan ha så sterke smerter at de ikke lenger fungerer i arbeidslivet, det er en diagnose som går utover store deler av livet og som er vanskelig å påvise. Det går an å gå på hormoner for å stanse menstruasjonen og dermed sørge for at det ikke blir verre.

For det blir verre, for hver menstruasjon blir det verre. Og min kobberspiral, som jeg valgte for å ikke bli koko av hormoner, gjorde at sykdommen fikk løpe løpsk i kroppen min. Jeg skulle aldri hatt den spiralen. Men det var det ingen som visste – fordi sykdommen er vanskelig å diagnostisere.

Jeg husker at jeg hørte på en podcast om endometriose og begynte nesten å grine og le samtidig da en gynekolog som er ekspert på området sa at det var meget sannsynlig at tilstanden endometriose var sterkt knytta til IBS, og at IBS og endometriose igjen var knytta til angst, fordi det er lett å bli bekymra når kroppen gjør vondt og ikke gjør som den skal. Jeg har IBS og angst – og endometriose.

Jeg kom så langt i sykdommen at jeg nå har smerter ikke bare ved mensen, men spredd utover i hele syklusen og har fått reseptbelagte betennelsesdempende smertestillende – jeg hater å ta dem, for jeg føler de etser bort magesekken min (det er bare i hodet mitt, de gjør ikke det) så jeg velger å bare ha vondt med mindre det blir uutholdelig. Det er blitt en del av hverdagen min nå. Det kan bli bedre, men der jeg er nå, så er kroppen min i en betennelsestilstand der vevet som ikke sitter der det skal fører til smerter – i  korsryggen, i magen – og den kvalmende smerten dukker opp på en helt vanlig tirsdag, på jobb, på trening, hjemme.

Jeg er en av 10. Det går bra med meg, det kunne vært verre – men det kunne også vært bedre, om jeg hadde visst mer om dette for noen år siden.

Det tar i gjennomsnitt sju år å få satt diagnosen og man må ofte si til legen sin at man mistenker endometriose for at de skal henvise til riktige undersøkelser – det burde jo være legen som foreslår det så man ikke må være sin egen dumme internett-lege, som jeg var. Da jeg nevnte det for legen min var det som om et rødt flagg poppa opp i journalen min og jeg ble endelig tatt på alvor, for man skal jo ikke måtte være sykemeldt en til to dager i måneden fordi livmora mi hater meg. Det er ikke vanlige menssmerter.

Så, fordi det er 8. mars og man kan gå i tog. Gå i tog om du kan. Gå gjerne bak en annen parole enn den om kvinnehelse også om du vil.

Vær sint om du er sint. Jeg er sint. Jeg er sint og syk. Det er det lov å være.

Jeg vil gi kudos til Femihelse for å ha laga en episode om endometriose – og mange andre bra episoder. Og jeg vil gi en uendelig mengde kudos til Lena Dunham for å ha turt å skrive på instagram om sykdommen sin, så jeg visste hva jeg skulle google (og ikke minst tørre å skrive om det selv):

 

Se dette innlegget på Instagram

 

Yesterday I had a two hour surgery to remove my left ovary, which was encased in scar tissue & fibrosis, attached to my bowel and pressing on nerves that made it kinda hard to walk/pee/vamp. Over the last month it got worse and worse until I was simply a burrito posing as a human. *** My mother took this picture after I spent 9 hours in the post op recovery area with v low blood pressure that the nurses were diligently monitoring. I was so out of it that I thought I looked sensually moody a la Charlotte Rampling (turns out it was more of a constipation vibe.) *** A lot of people commented on my last post about being too sick to finish promoting my show by saying my hysterectomy should have fixed it (I mean *should* is a weird one). That I should get acupuncture and take supplements (I do). That I should see a therapist because it’s clearly psychological (year 25 of therapy, y’all. These are the fruits!) But a big lesson I’ve learned in all of this is that health, like most stuff, isn’t linear- things improve and things falter and you start living off only cranberry juice from a sippy cup/sleeping on a glorified heating pad but you’re also happier than you’ve been in years. I feel blessed creatively and tickled by my new and improved bellybutton and so so so lucky to have health insurance as well as money for care that is off of my plan. But I’m simultaneously shocked by what my body is and isn’t doing for me and red with rage that access to medical care is a privilege and not a right in this country and that women have to work extra hard just to prove what we already know about our own bodies and beg for what we need to be well. It’s humiliating. *** My health not being a given has paid spiritual dividends I could never have predicted and it’s opened me up in wild ways and it’s given me a mission: to advocate for those of us who live at the cross section of physical and physic pain, to remind women that our stories don’t have to look one way, our pain is our gain and oh shit scars and mesh “panties” are the fucking jam. Join me, won’t you? *** ? @lauriesimmons

Et innlegg delt av Lena Dunham (@lenadunham)

Det er meldt minusgrader langs hele langtidsvarselet, men det skal nok gå

Jeg får ikke sove, bare kjenner pulsen min dunke i kroppen. Det har kommet tilbake, alt har kommet tilbake. Jeg fikk angst i 2012, men har sikkert hatt det hele livet, og det har gått i bølger, jeg trodde jeg var bedre, men så ble jeg verre. Jeg har sendt henvisning til psykolog til et sted jeg forbinder med epletrær og syriner, men ventetiden kan være lang, om jeg i det hele tatt får ja på første forsøk. Jeg skal klare meg alene fram til da, og noen dager går det bra og noen dager går det ikke så bra. Jeg ligger våken og kjenner på pulsen min, jeg tar meg til halsen, kjenner at det dunker mot fingrene mine, prøver å puste med magen, prøver å kjenne at jeg lever.

Det ble snø igjen og det er meninga det skal være snø i mars, men det var bart på bakken i noen dager og nå er det snø igjen. Jeg er lei av vinterklærne mine, vil ikke bruke dem, vil heller bare være inne hvis jeg må ha på meg kåpe og vintersko hvis jeg går ut. Det kjennes tungt, alle vinterklærne er tunge, for tunge for meg.

Jeg ser en dokumentar om Joan Didion og får lyst til å lese alt hun har skrevet, til og med de jeg alt har lest vil jeg lese på nytt. Hun er så gammel og liten, tynn. Hun ser ut som seg selv, bare eldre. Når hun snakker, veiver hun en arm foran seg, som min biologiske farmor gjorde. Hun var også liten. Jeg er ikke så liten, jeg er 1,72 og ikke særlig tynn. Jeg håper jeg blir gammel selv om jeg aldri blir så liten som de var, som Joan er.

Jeg leser Geoff Dyer mens jeg sitter på Litteraturhuset og venter på månedens quiz. Jeg leser: Vi vet aldri når vi skal dø, og derfor er vi, i ethvert gitt øyeblikk, udødelige. Selv nå, mange måneder senere, med disse prøvene bak meg, med min følelse av livets uungåelige lede fullt ut gjenopprettet, da beslutningen om å behandle hver dag som en gave stort sett er glemt, føles det fremdeles bra å være der jeg alltid har hatt lyst til å være, sitte på dette som Adorno kalte «denne fjerne vestkysten». Det brygger opp til en vill solnedgang over Stillehavet. Vannet gløder turkis, himmelen blir vanvittig rosa, lysene fra pariserhjulet i Santa Monica begynner å pulsere og snurre i skumringen. Livet er så interessant at jeg gjerne skulle bli her bestandig, bare for å se hva som skjer, hvordan det ender.

Jeg leser ferdig boka og to av quizkompisene mine kommer og setter seg ved meg, spør meg hva jeg leser og jeg svarer kort, er så redd for å virke uhøflig, men inni meg snurrer et pariserhjul som blinker og pulserer og jeg unnskylder meg for å gå på do, sitter der inne lenge, for lenge, det er kø utenfor, men jeg svelger og svelger og forsøker å roe pulsen, forsøker å ta rundt meg selv der inne i kroppen, ta meg sammen. Til slutt reiser jeg meg og går ut igjen til de andre, vi quizzer og det går bra i første runde og dårlig i andre, og så drar vi hjem. Det snør og jeg får klumper av våt snø under skoene, men jeg rekker akkurat bussen som tar meg med hjem og jeg legger meg tidlig, men får ikke sove.

Jeg våkner tidlig og bestemmer meg for å sove litt lenger, ligger urolig og vrir meg mens pulsen dundrer i meg og jeg tenker at jeg må bestille ny legetime mens jeg venter på å høre fra psykologen. Da jeg ba om henvisninga på nyåret var legen min mild i stemmen, og rett før jeg gikk derfra sa hun: Det er bare å ringe, uansett hva det er, ikke vær redd for å ringe. Så nå ringer jeg.

Det er mars og det skal nok gå. Det blir lysere. Pulsen min skal nok roe seg ned. Det er slitsomt å være menneske, men det er også det fineste jeg vet. Jeg vil være her for alltid. Det er derfor jeg er så redd.

Det er to dager igjen av februar og det blir nok bedre

I går kasta vi sofaen vår i en container og vi har ikke skaffa oss ny. Den ene katten vår har tissa i sofaen siden romjula, så det var på tide at den forlot leiligheten vår nå. Sofaen, ikke katta. Nå har vi én stol i stua og autosøk på «sofa» på finn.no og en katt som lurer på hvor den tredje doen ble av.

Det er ikke vår, men det er heller ikke vinter.

Jeg drømmer hele tida at jeg mister den høyre fortanna, våkner med blodsmak i munnen og kan fortsatt kjenne med tunga hvordan hullet etter tanna kjentes ut – mykt, og samtidig noe skarpt der, kanskje et minne fra da jeg mista melketennene mine og kunne kjenne den nye tanna under.

Jeg kjøpte tulipaner i forrige uke, tenkte jeg skulle rydde vinduskarmen så de kom ordentlig til sin rett, men det er stadig rotete der – men nå er det rotete, med tulipaner!

Jeg brukte en tusing på Platekompaniet, som i gamle dager, kom hjem med en bunke skiver og tre i bestilling. De var utsolgt for Florence + the machine, hvem skulle trudd? Den kommer igjen, ingen fare. Jeg kjøpte tre makroner på vei hjem – en med pasjonsfrukt (ok), en med kaffesmak (ok+) og en med salt karamell (hallo!!!!). Dagen etter kjøpte jeg Pepsi Cherry, det likner ikke meg, verken å kjøpe brus eller rar brus, men den var overraskende god. Jeg har ikke drukket den opp enda (dette var i forrige uke).

Noen ganger får man lyst på en rar brus, det må være lov.

Jeg har kjøpt nye Converse-sko på finn.no, de er vinrøde, som jeg alltid har ønska meg. Jeg kjøpte egentlig et par for tre år sida, men jeg kjøpte dem en størrelse for liten, så det var ikke plass til lilletåa mi – jeg ga dem bort. Men nå har jeg endelig fått dem i riktig størrelse OG riktig farge. Det känns bra.

I går, etter ha pussa tenner, før jeg la meg, så lente jeg meg helt nærme speilet og så på huden min. Jeg har en kvise som gjør ekstremt vondt under munnen, mens huden i panna er tynn og skjør, rynkete, eller man kan se linjene der de dukker opp når jeg er bekymra, eller skeptisk, eller konsentrert, eller overraska. Små, tynne linjer i huden som har forma seg, sunket inn i huden, danna mønstre.

Noen ganger, når sola skinner på trærne og grusen og de bare flekkene innimellom snøen, så kan jeg liksom kjenne hvordan våren kommer til å kjennes ut. Nesten som dette, bare enda varmere.

2009 / 2019

I 2009 ga jeg ut min første bok. Jeg hadde kjæreste da vi gikk inn i det nye året, og ikke kjæreste lenger i februar. Jeg prøvde å lære meg å drikke vin, og fant en eplevin på polet som smakte godteri. Noen ganger drakk jeg cava. Jeg bodde i en liten leilighet i Ekebergskrenten med en tjukk katt som het Biggen, og det var rotete i leiligheten min hele tida, fordi jeg hadde for mange ting. Jeg skrev hver onsdag på Blindern der jeg satt sammen med alle studentene som leste til eksamen, jeg var ferdig på Blindern året før, men likte å sitte der og skrive – jeg likte å være der når jeg ikke hadde eksamensnerver selv. Jeg så Reprise mange ganger – mange, mange ganger. Jeg dro til London og så Dirty Dancing-musikalen, bodde hos Kent William og besøkte ei venninne av meg fra videregående, kjøpte en liten skrive-pc som fikk plass i veska mi og den hadde jeg med meg overalt. Tastaturet var så lite at folk lo når de så den, men jeg skreiv nesten halve boka mi på den, den var helt perfekt for meg. Jeg tenkte fortsatt på han som gikk fra meg i 2005, nesten mer enn han som gikk fra meg i starten av 2009, jeg tenkte mye på de som gikk, men også mye på de som var der. En av de som var der var en skikkelig fin fyr som jeg ikke var forelska i, men som ville holde meg i hånda allikevel. Jeg var på Hove for å se Faith No More og M83, møtte noen kompiser tilfeldig og vi nattbada og jeg fikk sove i hytta deres – for jeg hadde ikke noe sted å sove. Jeg dro ikke på Roskilde, fordi vennene mine sa vi var blitt for gamle, men jeg ga ut en bok om Roskilde i stedet, som fikk vennene mine til å lese den og si: vi er ikke for gamle, vi drar neste år! Men i stedet for Roskilde, var vi på Slottsfjell, Krummis og jeg – vi campa under et tre, drakk rosévin, dusja i svømmehallen og løp rundt på festivalen og lette etter heite gutter vi kunne tatt for en snickers, vi var kjepphøye og unge, og vi fant ingen å ta med tilbake til teltet. Jeg så sånn her ut:

Foto: Therese Bosrup Karlsen

I april leste jeg høyt fra manuset mitt for første gang, og dette bildet ble tatt på samme fest:

Foto: Benedicte Persen Steihaug

Jeg husker at jeg var så nervøs, at jeg følte jeg ikke fikk puste, og at jeg, da jeg gikk opp for å lese de to eller tre tekstene jeg hadde forberedt, ikke klarte å stå, så jeg satte meg ned i trappa i stedet for å stå i toppen av den. Publikummet satte seg også ned, på gulvet foran meg, og så leste jeg, om å gå seg bort på Roskilde, om å se Eternal Sunshine of a spotless mind, og etterpå drakk vi masse øl og boka mi skulle komme ut om bare noen få, små måneder. Den kom ut uka før Øya og vi hadde slippfest på Gloria Flames med fire band som spilte, en minifestival, og jeg husker at det regna etterpå og at jeg begynte å gråte fordi jeg ikke hadde rukket å snakke med noen fordi det var nytt arrangement rett etter slippfesten min og alle forsvant og jeg ville bare hjem, men ei venninne av meg fra ungdomsskolen var der og hun sa: Linn, du har gitt ut en bok! Du kan ikke være trist nå! Hva vil du? Og jeg sa: jeg vil bare hjem, men hun sa nei, og så dro vi på konsert og hun kjøpte white russians til oss. Når jeg skriver dette, lurer jeg på om jeg husker feil, om jeg blander ting, men sånn er det når man tenker tilbake, 10 år tilbake, for hjernen lager falske minner og man kan ikke vite hva som er sant og hva som er usant, men jeg husker det i hvert fall sånn. Jeg slutta å blogge fordi redaktøren min sa jeg måtte skrive bøker i stedet, men da slutta jeg å skrive helt, så jeg begynte å blogge igjen etter noen små måneder. Men før jeg begynte å blogge igjen, var vi på Øya og spiste festivalfrokost hos Mia, som lærte meg å dele avocado:

Foto: Mia Frogner

Jeg husker ikke hva jeg så på Øya, eller vent, jeg husker Crystal Castles i regnet og Bon Iver i sola, jeg husker Donkeyboy og at det regna etterpå, eller tordna, eller var sol, jeg husker at jeg bodde like ved og at jeg skreiv Øya-singelen min liggende i en hengekøye på torpet i Sverige, som vi kjørte til dagen etter at festivalen var over, for en hel ukes siste ferie i august, der vi bodde i skogen. Jeg husker at telefonen min ringte inne på torpet mens vi var ute i hagen og spilte kubb og at A lente seg ut av vinduet og sa: skal jeg ta telefonen din? Ja, sa jeg. Hallo, det er Linns telefon, sa han og så smilte han og ropte: Eh, Linn, det er Dagbladet, vil du ta den? Boka mi var utgitt og jeg blei intervjua og anmeldt og det gikk bra. Jeg overlevde. Den siste helga på torpet kom han som gikk fra meg i starten av året og før året var omme, så var vi blitt sammen igjen, eller i hvert fall noe annet enn ikke sammen, og skulle være sammen av og på de neste fire årene. Men det visste jeg ikke da. Jeg jobba i bokhandel i Storgata, solgte bøker, min egen og andres, jeg var 22 år gammel, så 23, og det var et godt år.

Nå er det 2019, jeg er 32 år gammel, snart 33, jeg bor i en toroms på Galgeberg med en fyr jeg blei sammen med i 2013 og to katter, en tjukk og en tynn. Jeg har ikke lært meg å drikke vin, men jeg kan like et glass rosé i ny og ne (det rimte!) og jeg veit ikke om jeg har blitt for gammel for å dra på Roskilde, men jeg har ikke klart å bestemme meg for om jeg vil dra i år, for det har blitt så mange flere folk der og jeg har, om ikke annet, blitt litt reddere enn jeg var i 2009. Men jeg skal på Øya, som alltid. Jeg tenker fortsatt på alle de som gikk og de som var der, jeg ser på det som et slags drivstoff for alt jeg skriver – å lure på hva som skjedde med dem, hvor de blei av, hvem vi var og hvem vi skal bli. Jeg føler meg ikke så veldig annerledes fra den jeg var for 10 år sida, interessene mine er de samme, kanskje bare enda mer forsterka, akkurat som at engstelsen min og angsten min har blitt mer forsterka. Akkurat det skal jeg gjøre noe med i 2019. Jeg jobber i forlag og skal forhåpentligvis gi ut min fjerde bok i løpet av året, og jeg ser ca. sånn her ut: