År: 2018

Jeg hopper fra brygga i Malmö som er over to meter høy, og jeg rekker å tenke at jeg håper jeg ikke dør før jeg treffer vannet. Men jeg gjør det igjen etterpå, og så igjen enda en gang hjemme i Norge ved en like høy brygge. J står ved siden av meg og sier at vi kan hoppe sammen, men jeg står med harehjerte og ser ned i sjøen og sier at jeg skal hoppe selv, jeg skal hoppe selv, og så hopper jeg, eller jeg hopper ikke, men jeg tråkker utfor der det ikke lenger er brygge og så lander jeg i vannet noen millisekunder seinere og jeg lever ennå. Jeg ligger uti vannet i sikkert et kvarter, flyter som en stjerne og kjenner på sommeren, og på brygga jeg hoppa fra er det en guttegjeng, kanskje i slutten av tenåra, kanskje i starten av 20-åra, og de roper og hopper sammen, noen tar bilde, og jeg tenker: dette er sommeren deres, neste år er dere kanskje ikke like mange, noen har flytta, noen har fått dame, noen har falt ut, men nå er dere sammen, og dere tror at dette er det beste, this is it. Dere kommer til å huske denne sommeren, jeg lover, selv om livet forandrer seg. Til slutt svømmer vi inn igjen til stranda, soltørker og så drar vi på fest hvor de spiller beerpong og vi ser ikke blodmånen for bare trær og skyer.

På veien hjem hører jeg på Goo Goo Dolls sin setlist fra London, de spilte to konserter der denne uka, og fordi internett finnes og har forandra livene våre, så kan man finne setlista deres, og jeg lager en liste på Spotify med alle låtene, og hvis de spiller disse låtene 7. august, så dævver jeg av lykke, jeg kommer til å grine så mange ganger, og jeg kommer til å grine enda mer om de ikke spiller disse låtene, og jeg gleder meg mer til denne konserten enn til hele Øya tilsammen, men Øya blir også fint. Jeg har vært på Øya hvert år siden 2004, aldri ikke vært der. Et år tenkte jeg at jeg ikke gadd, men så booka de The XX og så booka de meg til å lese fra Roskilde-boka mi i biblioteksteltet, og så booka de Robyn til dagen etter at jeg fikk dagspass for å lese, og så vant jeg et Øyapass to dager før festivalen og lovte meg selv og alle eventuelle høyere makter at jeg aldri skulle droppe å kjøpe Øyapass igjen – så det har jeg ikke gjort. Aldri mer ikke Øya, jeg bor der nå, dere blir ikke kvitt meg.

Jeg hører på Goo Goo Dolls og som jeg har skrevet om før, så blir jeg 12 år igjen, og båten går fra Nesodden til Aker Brygge og jeg rekker en buss til Jernbanetorget og bussen videre hjem kommer akkurat når jeg runder hjørnet til holdeplassen min og jeg sitter i et sete og ser ut på Oslo i sommernatta, etter den varmeste dagen noensinne, og det er ikke noe jeg bare sier, det er fakta, varmerekorden er slått og man kan grine eller late som at det ikke betyr at klimaendringene finnes, men denne varme dagen hoppa jeg i sjøen fra en to meter høy brygge, jeg hoppa aleine og jeg overlevde, enn så lenge, og Goo Goo Dolls synger om da jeg var 12 og nå er jeg 32 og jeg skal se dem for første og garantert siste gang, og de skal synge sangene sine til meg fra scenen dagen før Øya, og jeg har blitt et voksent menneske siden jeg fant dem for første gang.

John Rzeznik har skrevet låter siden han var tenåring sjæl, jeg så et intervju med ham om Name, den første store låta de hadde, som han skreiv da han var blakk og kjæresten hans var lei av at han spilte i et band som ikke tjente noen penger og husleia måtte betales og livet går videre selv om du sitter med en gitar og klimprer i garasjen, og han tenkte: javel, nå må det skje, og så skreiv han Name og den kom på radio, og nå over 20 år seinere, skal han stå på scena med bandet sitt, og kjæresten han hadde da er ikke kjæresten hans lenger, men bandet hans er det samme, og ansiktet hans er ikke lenger det samme, for han har operert seg og sprøyta inn botox og sikkert både nippa og tucka, men en gang var han ung og usikker han også, og jeg tror han husker det. Han drømte om å ta over verden, om å spille gitar og synge til hundre tusenvis av mennesker, og han var ung og hadde langt hår, og nå er han eldre og har kortere hår, men tekstene hans finnes fortsatt, og selv de nyeste låtene kommer til å få meg til å grine. Jeg er bare en vanlig tjej i Oslo, som aldri ikke har vært på Øya, siden første gang jeg var der, og jeg kommer ikke til å operere ansiktet mitt for å jage ungdommen, men jeg kommer alltid til å høre på de banda jeg fant da jeg satt aleine på et rom i en blokkleilighet og drømte om å bli voksen, om å bli funnet, om å bli elska, om å bli en annen.

Jeg har blitt en som hopper fra to meter høye brygger og ned i vannet, jeg har blitt en som kan flyte som en stjerne i sjøen og i bassenger uten saltvann, jeg har skrillex-hår fordi jeg liker det, og korte skjørt, jeg har venner som blir med meg på konserter og en kjæreste som blir igjen på fest når jeg drar, men som elsker meg, jeg har to rare katter som ligger i senga mi når jeg sover og et huslån på en leilighet på Galgeberg, som ligger 40 minutter unna jobben min om jeg går, 20 minutter unna på sykkel og 11 minutter unna med bussen. Jeg har hatt somre som har vært de beste, flere år på rad, men alle forskjellige. Jeg har et bilde fra Roskilde 2005, etter russetida, med gjengen min når vi nettopp har kommet av bussen fra Roskilde, og vi visste ikke at det skulle bli det siste bildet vi tok sammen, men da vi tok det tenkte vi at det var oss mot verden og at det kom til å forbli sånn, selv om vi sikkert visste at vi skulle forsvinne, at vi skulle få andre kjærester, bo i andre byer, bli andre mennesker, bli voksne. Jeg har blitt en som jogger for å holde angsten på avstand, selv om jeg snuser og ikke lever et særlig sunt liv ellers. Men hjertet mitt slår fortsatt, og John Rzezniks stemme kommer til å synge for meg også etter at han og bandet hans ikke lenger finnes – hvis jeg lever så lenge. Det håper jeg. Måtte det aldri aldri aldri ta slutt. (Selv om jeg veit, så godt, at det kommer til å ta slutt – en gang.)

Vi tok toget til Sør-Frankrike. Først tok vi nattbussen fra Oslo og jeg så ut på himmelen som sakte ble mørkere etterhvert som vi beveget oss mot Sverige og videre til Danmark. Jeg våkna hver gang vi stoppa, snudde meg i setet, fikk låne jakka hans fordi jeg frøys. Vi ankom København klokka seks og gikk og fant frokost, så venta vi på reisefølget som kom seinere, og så gikk toget til Hamburg. Jeg var nervøs, som jeg alltid er på reise (eller, som jeg alltid er), men vi fant alle togene våre, vi fant køyene i sovevogna. Vi gikk forbi en fyr som satt aleine i en seating car med en øl og en bok og jeg tenkte at det så fint ut, det så ut som det aller fineste. Men så la vi oss, jeg sov øverst og var redd for å falle ned, men jeg våkna før vekkerklokka dagen etter og hadde ikke falt ut, jeg hadde bare sovet hele natta, gjennom Tyskland og hele veien inn til Sveits. Vi fant togene videre og sakte ble det varmere og varmere, blåere og blåere himmel, grønnere åkre og tilslutt sto vi på kaia i Toulon og fant en ferje vi skulle ta over til St. Mandrier og fordi vi er dumme turister, så hadde vi ikke cash, så vi fikk kjøre gratis. Vi som tok toget var de første som ankom sommerhuset vi hadde leid, og ingen av oss kan fransk, men vi klarte å kommunisere såvidt og tilslutt kom onkelen til J som kunne prate med naboen som viste oss huset og hvordan alt fungerte. De kom med bil og hadde kjørt helt fra Norge i løpet av fire dager. De som skulle fly og komme først kom aller sist, fordi flyet ble kansellert, men alle kom fram til slutt. Den første kvelden bada vi i bassenget, jeg tok en kald dusj etter to dager på tog og buss, og så satt vi i sofaen i stua og prata, drakk øl og spiste pizza, og jeg la meg relativt tidlig og våkna av stemmer utenfor soverommet mitt da de siste ankom og jeg hørte J hviske: her inne sover Linn. Jeg sovna igjen med en gang etterpå, men jeg rakk å tenke at han var fin som hviska selv om jeg våkna av det. Jeg har alltid likt å sove når andre er våkne rundt meg, jeg liker lyden av dem, av mennesker.

Vi var der en uke. Noen dro på utflukter, noen gikk turer, noen bada hver dag. Jeg jogga noen morgener, det var så bratt der, vi bodde på toppen av mange snirklete bakker som alle førte ned til stranda og havna og å løpe opp der etter klokka ni om morgenen var en tabbe, så neste gang var jeg ute klokka åtte. Jeg kjøpte baguetter og gikk turer, vi drakk øl om kvelden, jeg fikk hundre myggstikk, jeg fløt i Middelhavet og hadde salt over hele kroppen etterpå som ble svett igjen på veien opp, og jeg dusja det av meg i den kalde dusjen før middag. Dagene gikk sakte, og så fort, plutselig skulle vi hjem igjen. Vi satte oss på et tog til Paris, tok inn på hotell og jeg la meg under dyna i hotellsenga og så på The Affair og morgenen etter gikk toget til Tyskland, der reisefølget vårt skulle bli igjen på hotell før neste togdag, mens vi vinka hadet i Hamburg og fant kveldstoget til København.

I København venta et fancy hotellrom med den mjukeste dyna jeg har sovet under noensinne, og to og en halv dag med gode venner, brunsj på tre forskjellige steder, hvor jeg på hvert sted hvinte etter å ha tatt de første bitene av maten, for brunsj er det aller beste jeg veit. Roskilde-gjengen kom inn til byen og vi spiste middag sammen og spilte spill, snakka om festivalen og jeg fikk se programmet som jeg ikke har turt å se på i frykt for at jeg skal angre på at jeg ikke var der. Jeg angrer ikke på grunn av programmet, men jeg angra litt allikevel. Heldigvis var det utsolgt, så jeg kunne ikke være koko og bli med dem tilbake i teltet uten verken bagasje eller billett hjem. Men jeg tenkte på det. Jeg gjorde jo det. Så klart jeg gjorde det!

Jeg ble i København i stedet, kjøpte flere bøker på antikvariat enn jeg hadde kvitta meg med ved å lese dem ut på ferie (jaja, det var jeg som måtte bære dem hjem!), spiste mer brunsj, drakk øl i sola og i skyggen, jogga rundt Søerne og tilslutt dro vi hjem til to litt snurte katter som mente at to uker på ferie var litt i overkant. Jeg synes det var altfor kort, men savna også kattene og senga mi og Oslo, så det var greit å dra hjem.

Midt i ferien kom Florence + the machine med nytt album, jeg løp ned på soverommet og hørte på de to første låtene uten hodetelefoner (jeg fant dem ikke), så jeg sto der med mobilen mot øret og kjente hjertet mitt slå og tenkte herregud, ja, nå snakker vi, Florence. Og da jeg fant igjen hodetelefonene mine, så hørte jeg på albumet hennes igjen og igjen, på repeat, i 300 kilometer i timen på tog gjennom Europa, mens jeg jogga i oppoverbakkene, mens jeg leste bøker, og mens jeg hørte på henne, så kjente jeg noe inni meg som jeg ikke tror jeg har kjent sida jeg var tenåring og de første store musikkforelskelsene mine traff meg, midt i magen, midt i hjertet. Jeg har alltid likt Florence, det er lite som kan måle seg med den stemmen hennes, og det første albumet hennes husker jeg at jeg elska, det andre albumet elska jeg deler av, det tredje albumet mista hun meg på, så at hun skulle slå meg i bakken nå med sitt fjerde var en overraskelse, men en god en. Jeg og Florence har jo vært kompiser hele tida, jeg har aldri slutta å høre på henne, men jeg har tenkt at det ikke blir bedre enn det hun har gjort, men at jeg alltid vil ha de gamle låtene. Og så kommer dette – og jeg tror det har vært vanskelig å lage det, det høres ut som at det har tatt mye, at hun har funnet noe i seg sjæl, sikkert noe som har vært der hele tida, men som hun har måttet grave fram, som hun har jobba beinhardt for å finslipe, og så kommer dette albumet og folkens, jeg sier som Tommy Wiseau; you’re tearing me apart, Florence!

Jeg hører på det så høyt og jeg kjenner hjertet mitt banke i kroppen min, og jeg løper i skogen og synger uten lyd, mens pusten går fort inn og ut av kroppen min, og hun synger om en sult hun har kjent på siden tenårene, som vi alle har inni oss, og jeg slår i lufta med knyttnevene mens jeg løper og jeg roper ja inni meg, for jeg kjenner på den samme sulten, og jeg ser for meg konserten hennes i mars når vi skal rope sammen med henne, at we all have a hunger (we all have a hunger), og hun synger om at det ikke blir bedre enn dette, og at alt hun noensinne har gjort bare var for å finne en annen måte å rope navnet ditt på, igjen og igjen og igjen, og hun synger for å trøste oss, for å trøste seg selv, og hun synger for å få oss til å danse, og hun synger fordi hun må, og selv om ferien min var fin, så er albumet til Florence det fineste som har skjedd hittil i sommer, og det blir ikke borte. Det skal finnes, helt til høsten, helt gjennom vinteren, helt til vi står foran henne i mars og skal rope navnet hennes, rope så hun hører oss. Alle oss som veit hva hun snakker om, som trenger at hun snakker til oss. Jeg skal løpe mye med Florence innen da. Jeg anbefaler alle andre å gjøre det også. (Eller gå, om dere ikke liker å løpe.)

Jeg har hatt skrivepermisjon i et halvt år nå. Jeg har skrevet 200 sider som ikke ble en roman, og så har jeg skrevet litt over 100 sider på det jeg håper blir en roman. Jeg veit ikke om jeg har knekt koden for å ha skrivepermisjon ennå, men fordi gode Kristin Storrusten skreiv litt om hvordan hun jobber best, og ville høre hvordan jeg jobber best, så skal jeg prøve å svare på det her:

Da jeg fikk stipend og skjønte at jeg kunne ta et helt år skrivepermisjon, så jubla jeg og tenkte tilbake på mine kortere permisjoner der jeg rømte til København og skreiv i en måned, så to måneder året etterpå, så tre uker i innspurten med Du dør ikke. Å komme meg vekk, selv om det er til min andre hjemby København, har fungert hver eneste gang. Jeg har bodd i en leilighet som ikke er min, gjort andre ting enn jeg gjør hjemme, skrevet på morgenen eller kvelden, lest bøker, sykla, gått tur, tenkt, skrevet litt mer, hatt all verdens tid, selv om jeg veit at jeg skal hjem igjen om en måned eller en uke. Å ha skrivepermisjon et helt år er noe helt annet.

De første månedene satt jeg mye aleine og hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke klarte å jobbe 8 timer. Jeg tenkte ikke på at min vanlige jobb ikke er å gjøre den samme tingen i 8 timer, jeg sitter kanskje på kontoret i 8 timer, men jeg har jo massevis av forskjellige arbeidsoppgaver. Nå i skrivepermisjonen har jeg én oppgave: jeg skal skrive.

Etter noen sammenbrudd, blant annet åpenlys gråting på kafé på møte med redaktøren min, så begynte jeg på nytt. Jeg satte av kortere økter til skriving, og så begynte jeg å lese bøker i stedet. Gå turer. Møte venner. Spise lunsj med noen. Og jeg jobber som ringevakt i bokhandel, og merkelig nok jobber jeg aller best de dagene jeg plutselig får en vakt og må pakke med meg Norli-uniformen og sykle ned på Kaffebrenneriet og skrive en drøy time før jeg skal inn og rydde på plass bøker og snakke med kunder. Hvor er logikken i at jeg skriver fire gode sider på en time når jeg må gjøre noe annet i fem timer etterpå, mens jeg såvidt skriver en halv god side når jeg har en helt åpen dag foran meg? Jeg vet ikke, men jeg trenger ikke nødvendigvis vite det. Jeg bare liker at det går an. At jeg får til å skrive, å jobbe, at det går framover, og at jeg kan gjøre andre ting også, uten dårlig samvittighet.

Jeg skriver best med hodetelefoner på, gjerne på en bråkete kafé, nå om sommeren er mitt favoritt-skrivested bakgården på Kaffebrenneriet på Grønland, det er skygge der, og jeg sitter der med en dagens kaffe og en limonade og tværer ut av meg to-tre skrivetimer i skyggen mens spurvene spiser smuler fra de andre bordene, mens folk møter vennene sine ved siden av meg, mens noen har møter ved siden av meg, mens noen drikker en ensom kaffe på en feriedag, og hele tida skriver jeg på macen min uten å ense sånn egentlig hva som skjer rundt meg. Plutselig har det gått noen timer og jeg kan gå hjem, gjøre noe helt annet.

Sånn sett burde jeg jo kunne klare å skrive hvorsomhelst, så lenge jeg har hodetelefonene mine og macen min, og noen ganger går det, men som regel må jeg gå et sted. Late som at det stedet er jobben min. Og så må jeg sitte der, uten å ha for høye forventninger til hvor lenge, og så må jeg gå derfra igjen.

Nå er jeg kattepasser i Rælingen, her har jeg skrevet fire-fem sider siden jeg kom i går. Jeg skal teste ut å sitte ute på terrassen i skyggen seinere i dag, med en iskaffe, og se om jeg kan være på jobb der. Jeg har vært på ferie i Sør-Frankrike og ikke skrevet med et glass rosévin på kveldene som jeg planla, men det ble noen sider her og der mellom lunsj og middag, mellom den ene og den andre boka jeg valgte å lese i varmen. Jeg var i København i påsken for å skrive, og jeg skrev ikke ett ord, selv om skrivebordet i kolonihagen jeg lånte virka som det mest perfekte stedet for skriving noensinne. Jeg prøvde, men det gikk ikke. Så jeg gikk tur og grein i stedet. Sånn kan det gå.

Og så skriver jeg her, og i dagboka mi, om hvor vanskelig det er å skrive, og så går det kanskje bedre etterpå.

Og når alt annet feiler, så ser jeg på filmer jeg har sett før, ofte får de meg til å ville skrive. A love song for Bobby Long, for eksempel. Everyone knows that books are better than life, that’s why they’re books, roper Scarlett Johansson, og jeg får lyst til å skrive en. En bok som er bedre enn livet. Så jeg setter på meg hodetelefonene, og går inn på kontoret mitt. Som kan være hvor som helst, egentlig. Men det må være en god dag for det. Si fra om dere finner ut hvordan en dårlig skrivedag kan bli en god en, for jeg aner ikke.

Når jeg er tilbake på jobb, så håper jeg at jeg klarer å beholde noe av det jeg har lært. For det jeg har lært er jo at jeg bare trenger en time her og en time der. Ikke at en hel roman blir til på en time hver dag i noen uker, tvert imot, det er mye mer jobbing som skal til, men å skrive; det gjør jeg på en time, gjerne før jobb, med en kaffe, hodetelefoner og kanskje til og med en limonade. Og noen ganger må jeg gi meg på topp, men da veit jeg akkurat hvor jeg skal begynne igjen neste gang. Midt i. Og hvis det ikke er midt i, men på starten, vel, da kan jo hva som helst skje. Det er det aller beste.

Jeg meldte meg på et dansekurs, litt for å få tida til å gå, litt for å tvinge meg selv til å trene, litt for å ha en rutine. Hver onsdag mellom kvart på sju og kvart på åtte har jeg dansa i et rom med vinduer langs den ene veggen, utenfor har det vært nesten 30 grader og inne i rommet har jeg forsøkt å herme etter instruktøren som gjør waves og bouncer og beveger kroppen sin på en sånn måte min ikke helt klarer å følge, men den har også gjort ting jeg har kunnet lenge, ting som sitter i kroppen min og har gjort det siden jeg var 7. I første time spurte instruktøren om noen av oss hadde dansa før. Jeg sa: det er hundre år sida, men ja. Noen av de andre sa ja, noen sa nei. Jeg visste at jeg var eldre enn de andre som går der, men ikke hvor mye. Jeg fant det ut da hun ene hilste på meg forrige gang. Hvor gammel er du? spurte hun. 32, sa jeg. ER DET SANT? sa hun. Det ser IKKE sånn ut. Jeg trakk på skuldrene i den fillete t-skjorta mi med (500) days of Summer-motivet som jeg har klippa opp så den henger ned over skuldrene, inspirert av Flashdance. (Det er lov å le om dere vil! Jeg liker det.) Jeg føler meg som 32, og føler jo at jeg ser sånn ut også, men det er sikkert fordi jeg vet hvor gammel jeg er. Jeg bor i denne kroppen.

Hva med deg? spurte jeg. Jeg er 16, sa hun. Jeg lo og tenkte, og sa kanskje høyt: jeg er faktisk dobbelt så gammel som deg. Koko! Hun smilte. Så begynte timen. Den timen hver onsdag har vært den raskeste timen i løpet av disse seks ukene, jeg går inn, vi varmer opp, jeg får til noe, jeg får ikke til noe annet, vi lærer koreografi, vi repeterer, vi teller, 5, 6, 7, 8, og jeg hører et ekko av meg selv som 9-åring, som 12-åring da vi ble flytta inn til byen på Spin-off, som 15-åring da jeg begynte på X-ray, som 16-åring da jeg av en eller annen sjuk grunn havna på viderekomne etter audition, jeg hører tellinga og jeg ser meg selv dra på trening tre ganger i uka, hvordan vi løp, gjorde sit-ups, push-ups, hvordan vi lo i pausene, og så kjørte gjennom koreografien en gang, tjue ganger, hundre ganger, hundre og tjue ganger. Hvordan jeg dansa i hodet på vei til t-banen, nikka til musikken og huska hvor armene mine skulle være på den takta, hvor beina skulle være på den andre. Det er helt likt, og helt annerledes nå. Kroppen min er eldre, stivere, når jeg prøver å gjøre en wave fra hodet og ned gjennom kroppen hører jeg stemmen til venninna mi på ungdomsskolen som tulla med at jeg led av The Norwegian Stiffnes Syndrome, det var en vits fra en reklame, men jeg nikka og sa ja, jeg kommer aldri til å lære det. Men jeg øver og øver og øver, det er bare å lære seg hvordan, så vil det gå tilslutt. Det er ikke magi, det er bare trening.

Jeg meldte meg på et nybegynner-kurs som bare gikk over 6 uker, og denne uka er den siste treninga før sommeren. Men jeg skal melde meg på igjen til høsten, jeg skal gå på et lenger kurs, og jeg skal kanskje aldri melde meg på noe annet enn nybegynner, ikke så lenge jeg lider av The Norwegian Stiffness Syndrome, men så lenge jeg har det gøy, så betyr det ikke noe. Jeg har planer om å endelig lære meg å slide, ikke med ullsokker på hyttegulvet som jeg får til på kjøkkenet hos A på fjellet, jeg snakker på ordentlig, moonwalk med joggesko som sitter fast i gulvet, jeg mener for realz. Det er bare trening, ikke magi. Men det ser ut som magi, og jeg vedder på at det vil føles som magi når jeg en dag får det til.

Og mens jeg øver, skal jeg telle inni meg, lære koreografi, sykle opp til Carl Berner, være 32 og kanskje 33 og 34 på dansetrening med tenåringer, for alt jeg veit er jeg eldre enn instruktøren også, men alder har ikke noe å si, så lenge kroppen min fortsatt kan øve på de samme tinga, de samme trinna. Det er noe av det beste jeg har gjort som voksen, å begynne å danse igjen. Jeg har forsøkt mange ganger, gått på utallige prøvetimer og kurs, men ikke funnet min greie før nå. Commercial hip-hop er min greie. Jeg og 80-talls t-skjortene mine. Hvis jeg lukker øya, kan jeg late som at jeg er 17 igjen og vil danse bak Outkast eller Missy Elliott på scena. Men jeg danser bare for meg sjæl nå. Det har jeg jo egentlig alltid gjort.

Jeg løp til Sørenga, fikk gnagsår og litt soleksem på skuldrene på grunn av sekken. Jeg skifta til bikini og klatra ned stigen til vannet, det var for kaldt, så jeg klatra opp igjen. Da kom det en dame til på min alder som også skifta til bikini, klatra ned stigen, svømte et par tak, dukka under og så klatra hun rolig opp igjen og satte seg på brygga. Jeg reiste meg og prøvde på nytt, kunne ikke feige ut når hun hadde klart det så bra. Jeg slapp meg nedi vannet, slapp også ut et hvin eller et skrik, dukka raskt under og famla etter stigen som en våt hund, klamra meg fast til den og klatra halvveis opp igjen. Hun lo mot meg og sa at det var kaldt. Du var så grasiøs, sa jeg, så jeg måtte bade jeg også. Jeg turte bare ikke å skrike som deg, sa hun og så klatra jeg helt opp og satte meg til å tørke i sola. Det kom fire eldre damer i slåbrok som alle bada lenger enn meg, jeg tok et gruppebilde av dem etterpå. Bak meg var det en yoga-gruppe i sirkel som bøyde og tøyde, jeg tenkte at de var fine og så kledde jeg på meg og gikk hjemover med vått saltvannshår.

På 17. mai var vi i frokost hos en kompis av J som nå er naboen vår. Da de vokste opp bodde de 1,1 kilometer fra hverandre. Nå bor vi 1,0 kilometer fra hverandre. Vi spiste mat og prata, så dro J og jeg tilbake til bakgården vår der vi fikk besøk av Theobror, vi spilte Mariocart som jeg tapte grådig i, så dro J og jeg på fest til en kollega av ham på Slemdal. Da vi ankom hagen fikk jeg en skje med en potet på i hånda og så var det potetløp, så sekkeløp, så kasting på blikkbokser og så fikk vi høre at det var en trampoline på den andre sida av huset. J og jeg snek oss inn mellom buskene og klatra opp på trampolina der jeg hadde latterkrampe fra vi begynte og til vi slutta. Jeg satte meg ned og ba ham om å hoppe meg, han tok sats og hoppa sånn at kroppen min fløy til værs mens latteren min trilla ut av hagen og ned mot naboene, eller var det kanskje russen?, som hørte på Beautiful people og hadde sin egen fest. Så satte jeg meg under et blomstrende epletre med en øl og mange timer seinere dro vi hjem i en taxi med bållukt i håret og klærne. Det var en fin dag, en fantastisk en. Jeg har ikke vært så glad som jeg var da jeg fløy og hoppa rundt på trampolina, og tror jeg må få meg hus med trampoline når jeg blir rik. Eventuelt en venn jeg kan komme og hoppe litt hos.

Dagene glir inn i hverandre, som de ofte gjør når sola skinner og kalenderen viser røde dager på begge sider av helga. Men nå har jeg satt meg ned for å skrive igjen og sagt nei til både øl, bading og grilling på diverse kanter. Det kommer flere dager. Jeg har en kald Tøyen-Cola, isbiter i fryseren, jordbær i en skål og en bok å skrive. Litt og litt. Jeg må huske å plukke en syrin eller to før de forsvinner, men det er min eneste plan utover å skrive, lese og jobbe litt i bokhandel den neste uka. Det er et godt liv.

Siden sist har jeg vunnet musikkquizzen på danskebåten på vei hjem aleine. Jeg kalte laget mitt All by myself, som Bridget Jones, og vant et glass musserende. Jeg leste biografien til Jakob Ejersbo mens jeg drakk det, og leste den ut på lugaren aleine, gråtende, halv ett. Klarte allikevel å stå opp til frokost sju dagen etter. Hjemme igjen ble det etterhvert vår. Krummis kom på besøk og vi dro på Nada Surf-konsert, de spilte hele Let go-albumet, og selv om jeg fikk angst før konserten, så var det fint. Vi gikk før neste sett, fordi jeg fikk angst, men jeg fikk hørt hele skiva jeg kom for. Jeg holdt meg selv i hånda og kjente hjertet dundre med bassen og trommene og jeg tenkte hele tida at jeg ikke kom til å dø, trøsta meg selv mens de sang låtene jeg oppdaga for mange, mange år sida. I den gamle leiligheten min hadde jeg tekstutdrag fra ting jeg liker klistra opp litt her og der, og over ringeklokka der man kunne se hvem som ringte på hang linja: Same damn planet everytime I look, fra Paper boats.

Jeg har forkasta 200 sider og grått åpenlyst på kafeen der vi hadde møte. Selv om de 200 sidene jeg har jobba med hittil i permisjonen nå ligger i mappa for alt jeg skriver som ikke blir bok, så har jeg også begynt på nytt. Forkasta betyr jo aldri kasta, men det betyr at det ikke ble den boka jeg trodde jeg skreiv. Sånn kan det gå. Jeg er ikke så god til å ha skrivepermisjon, jeg er ensom og har høye skuldre, jeg forsøker å legge kabalen med skriving og andre ting, forsøker å bekjempe følelsen av å være udugelig. Det begynner å gå seg til. Jeg klarer ikke å skrive 8 timer hver dag, men jeg må huske på at lesing også er jobbing. Og det viktigste er å produsere noe i det tempoet som funker. Jeg er i gang igjen, etter en grop av udugelighet. Jeg måtte trekke meg selv opp av den, tørke tårene, knytte nevene og begynne på nytt. Jeg vil jo ikke bare skrive en bok, jeg vil skrive en bra bok. Jeg har forkasta 200 sider og beholdt ideen om hvilken bok jeg prøvde å skrive, og nå forsøker jeg på nytt.

Jeg har stått på scenen på Ingensteds og fortalt en historie på Salonghistorier, selv om jeg sa da de ringte og spurte om jeg ville være med at jeg ikke turte. Men man kan ikke la være å gjøre noe fordi man ikke tør, jeg er voksen nå, jeg dør ikke av det. Så jeg øvde og øvde, jeg fortalte og fortalte igjen, skrev og skrev om igjen, og så sto jeg på scenen, skjelvende og nervøs, men jeg fortalte historien min og jeg fikk applaus. Og det var så fantastisk gøy. Jeg var nervøs det første minuttet, men så sto jeg bare der, så ut på publikum som smilte mot meg, og jeg fortalte en historie fra livet mitt, som de lo av og da jeg var ferdig tenkte jeg at jeg må gjøre det igjen en gang. Det er noe av det morsomste jeg har gjort noensinne. Tenk at man kan gå og grue seg i to uker, og så viser det seg å være så gøy å gjennomføre det.

Jeg har vært i konfirmasjonen til min yngste søster, hun hadde på seg dress og var så fin. Jeg skulle ønske jeg også hadde konfimert meg i dress, men jeg hadde skjørt og jakke i olastoff. Under jakka hadde jeg en Bertine Zetlitz-t-skjorte som jeg kunne vise fram på familiefeiringa etter seremonien i Rådhuset. En av jentene som konfirmerte seg samtidig som søsteren min gjorde det i hvit t-skjorte og militærbukser. Hun var min favoritt ved siden av søsteren min. Våren slo ut for fullt da kirsebærblomstene i gata blomstra, og siden da har det bare vært varmegrader og sol, en evig rekke av nydelige dager utenfor vinduene i leiligheten vår.

Jeg har fylt 32 og feira med quizbursdag. Den varte til halv fire på natta, og leiligheten vår var fylt av fine folk jeg kjenner som hadde laga quizzer til meg. Helga etter hadde jeg familieselskap i bakgården med brus og pizza. Det var så varmt at jeg måtte ta av meg strømpebuksene. Jeg har løpt ute i sola og måttet søke etter skygge fordi det nesten var for varmt, jeg har gått barbeint i bakgården, drukket øl i parken og snart må jeg bade.

Siden jeg var ferdig på videregående har jeg alltid drømt om å ta permisjon hele sommeren, ha 8 uker ferie som vi hadde da vi var barn og ikke trengte å jobbe. Selv om jeg ikke har fått dreisen på denne permisjonen min, så tenker jeg at jeg må benytte meg av den nå. Jeg må gjøre alt jeg drømte om da jeg nettopp hadde blitt voksen og vanlig. Jeg må lese bøker og skrive, jeg må ligge i en hengekøye, jeg må bade og spise is, jeg må la dagene flyte avgårde og kjenne på sommeren hver eneste dag. En stor del av den drømmen var å rømme ut i de svenske skogene til et torp, men jeg får lukke øya og tenke at leiligheten vår på Galgeberg er like bra som en liten rød stuga. På mange måter er den kanskje bedre. Jeg er ikke aleine her.

Gatene i København er varme i vårsola og når jeg lukker øya kjenner jeg alle sykkelturene mine, alle åra jeg har vært her, alle forsomrene jeg har tilbragt på forskjellige adresser, noen har vært mine i en uke eller åtte, noen har tilhørt de som har knust hjertet mitt eller gitt meg sommerfugler i magen, som regel begge deler i diverse rekkefølger. Jeg ser på utsikten, alle de danske gatene og husa, de trange kjøkkenene, tregulvene, jeg husker kjøkkenet som ble pussa opp og som jeg ikke kunne gå barbeint på fordi jeg fikk flis, jeg husker madrassene på gulvet som jeg har sovet på, jeg husker lysene man skrur på i oppgangen, det åpne vinduet da det hadde vært innbrudd og noen stjal laptopen min. Jeg husker smaken av min første Hoegaarden, lukta i Assistens og å ligge under et tre og lese.

Jeg har vært på Assistens nå også, flere ganger, lett etter graven til Jakob Ejersbo til jeg tilslutt fant den i tåka, under et tre. Jeg gikk på Krummis der, helt tilfeldig, dagen før vi uansett skulle møtes og spise frokost. I hele, store København går vi på hverandre på Assistens, som også er stor, det vet jeg, for jeg har gått og gått og lett etter en grav, men jeg fant den tilslutt. Jeg la igjen en penn til Ejersbo og gikk på Laundromat og begynte på biografien hans etterpå.

Alt dette er gater jeg kjenner, gater jeg kan, jeg vet hvilken retning jeg skal gå og hvor jeg skal stoppe. Her er krysset hvor vi sykla midt på natta etter å ha tatt en øl for mye på Tjili, her er bommen vi alltid måtte sykle rundt og jeg var så usikker på den smale åpningen jeg skulle manøvrere sykkelen og meg selv gjennom, redd for at styret eller pedalene skulle hekte seg fast, men jeg kom gjennom, hver gang. På kartet rett borti her kan man se gata hvor du bodde for mange år sida, da jeg kom på besøk og venta på deg i bakeriet i underetasjen, trappene som er smale, så smale at det ville vært vanskelig med kofferten jeg nå reiser med, men som gikk greit når jeg bare hadde en liten bag over skulderen.

Bakeriet fikk levering klokken fem om morgenen, de åpner halv sju, og da vi kom hjem etter en fest på teateret der dere kjøpte øl på 7-eleven og jeg kjøpte Matilde sjokomelk, var det ferske kanelsnurrer med melis, fortsatt varme, i bakgården. Vi stjal en, den åpne delen på brettet som ville avsløre oss når medarbeiderne kom en stund etter at vi låste oss inn i baktrappen, kanskje var de allerede på jobb og bare inne for å sette på plass noe før de skulle ut igjen og hente brettene. Vi spiste kanelsnurren på vei opp trappa, tok en bit og ga den videre til det ikke var flere biter igjen og vi endelig sto foran døra i femte etasje.

Jeg sitter ved det samme bordet på Tjili pop som da jeg var her for sju år siden, stedet har nesten ikke forandret seg, selv om de har utvidet til begge lokalene ved siden av, men dette partiet, det opprinnelige, er stadig likt seg selv. De gamle vaklevorne bordene, det grønne interiøret, Tuborg-plakaten fra 60-tallet, ølflaskene som står utstilt har et millimeter-tykt lag med støv på seg, men menyen er utvidet, de serverer mer mat enn de pleide, fra ostemad til middagsretter, hummus og quinoa. Jeg har aldri smakt quinoa og jeg får vondt i magen av hummus. Jeg får vondt i magen av så mye.

 

Jeg husker veien herfra og til Harbo, jeg husker veien herfra og hjem til mange adresser, jeg har nesten hatt flere her i byen enn hjemme. Vi går forbi Rust og jeg sier at det var der jeg drakk meg full første gang, eller, ikke der inne, for der tok vi bare en øl, men så kjøpte vi en sekspakning på 7-eleven og satt i en rundkjøring og drakk dem sammen, og du ringte og ringte og jeg tok tilslutt telefonen og du spurte meg hvor jeg var, og jeg sa: i en rundkjøring på Nørrebro. 

Vi var på Tivoli om høsten, det var 2 for 1 på alle turene, vi kjørte Det gylne tårn og noen røyka tivolisigg i køen til Den røde dragen, vi lo av det. Jeg dro på tivoli alene nå og kjørte Det gylne tårn to ganger, men til full pris denne gangen. Jeg sto aleine i køen og dingla med beina fra setet, kjente suget i magen på vei opp og suset hele veien ned når de slipper og man er vektløs i noen sekunder. 

Vi gikk på Morgenrød eller hva var det bodegaen het igjen? Jeg husker ikke, den er nedlagt nå. Bartenderen mangla en fortann og det var to øl og to jäger for 62 kroner, en fyr som het Allan skrev en lapp til meg som han leverte til bordet, det sto at han gjerne ville ta meg med ut en gang, at han arbeider som kokk og kunne lage mat til meg. Du skålte til ham og sa at jeg var din, og han skålte tilbake og sa selvfølgelig er hun det. Det var spillemaskiner der inne og noen fikk jackpot og det ramlet ut mynter, lyden av singlende penger som kunne kjøpt i hvert fall ti øl og jäger.

Jeg sykla hjem om morgenen uten batteri på mobilen og hele veien hjem i de tidlige morgengatene sang jeg på Florence + the Machines You’ve got the love, og jeg vingla ikke en eneste gang på sykkelen langs hele Jagtvej og hjem til Andreas, jeg sykla over Dronning Louises bro i sola forbi alle menneskene med ølbokser, jeg sykla ut til Christiania og hjem til deg, jeg sykla til og fra Tjili pop nesten hver dag, jeg sykla på butikken og kjøpte Frosties og pasta, jeg sykla til Onkel Dannys plads, jeg sykla til Kødbyen og hjem igjen, jeg sykla langs Søerne og på kino aleine, jeg sykla til Jægersborggade og Musiksmag. 

Jeg har sykla så mange veier her i København, på lånte sykler, til lånte leiligheter. Livet mitt i København er et annet enn hjemme, men alt bor inne i meg også der, på min faste adresse i byen jeg kjenner like godt som denne. Snart skal syrinene i bakgården blomstre og det skal komme en ny sommer, og nok et år har jeg tilbragt noen dager og uker i København for å tjuvstarte den. Det har vært kaldere her enn hjemme, og vinden er aldri så isende kald i Oslo som den er her, og fordi jeg er en idiot hadde jeg ikke pakka varme klær, men varmen kom tilslutt. Jeg fikk en løpetur i sola før jeg dro hjem, den ble 7 kilometer lang, min lengste hittil. Jeg fikk en utepils i Kødbyen, og en utekaffe i sentrum, jeg fikk ikke drukket øl på Dronning Louises bro, men jeg gikk forbi alle de som tok en. Jeg gikk ikke på kino aleine, men jeg så flere filmer aleine i kolonihagen. Jeg skrev ikke ferdig boka mi, men jeg skrev litt. Jeg fikk ikke hjertet mitt knust, men jeg snakket med en om hvordan det føles, og at det viktigste ikke er å ikke få hjertet sitt knust, men å tørre å risikere det.

Jeg burde kanskje tatt en prat med deg før du begynte på dette, sa han. Det er ikke bare lett å ha permisjon. Han er ikke den eneste som har sagt det, jeg har snakka med flere som forteller om lange dager uten mål og mening, om skyldfølelse for å ikke skrive nok, om redselen for å ikke få det til. Om presset, om prestasjonsangsten, om udugeligheten og ensomheten. Jeg hadde perm i ni måneder, sa han, jeg har aldri skrevet så lite.

Jeg leser en kommentar på instagram om at Ibsen ble spurt av en journalist om hvor mye han arbeidet. Jeg arbeider fra åtte til tolv hver dag, svarte han. Det var lite, sa journalisten. Ibsen pekte på hodet sitt og sa: Men her, unge mann, her arbeider jeg hele tiden!

Jeg vasker kjøleskapet, jeg skriver en tekst. Jeg ser fire episoder av Gilmore Girls, har hoppa inn der Jess ankommer byen og ødelegger alt, samtidig som han fikser alt. Jeg redigerer en tekst. Jeg klapper en katt og sovner. Jeg flytter en tekst. Jeg leser et manus og skriver en konsulentuttalelse. Jeg ser på manuset mitt og sletter noe, setter det inn igjen.

Jeg tar en øl med en venninne og sier at jeg har mest dårlig samvittighet fordi jeg føler at jeg har gjort såpass små ting hver dag at jeg innbiller meg at jeg kunne gjort det i tillegg til å jobbe. Du ville ikke gjort det, sier hun, og jeg vet hun har rett, for jeg jeg har jo jobba fullt i mange år nå og jeg har ikke gjort små ting hver dag, jeg har gått hjem etter jobb og sett ti episoder av Gilmore Girls og ikke flyttet en eneste tekst eller skrevet noe mer, jeg har ikke vaska kjøleskapet heller, for det har jeg ikke orka, og jeg har ikke laget linsegryte fra bunnen av mens jeg i pausene skriver en ny tekst på innfall.

Så nå er jeg på Ibsen-tid. Jeg står opp sju, og jobber fra åtte til tolv, og etter det har jeg lov til å se på Gilmore Girls så lenge jeg vil. Jeg har lov til å gå en tur i sola, som endelig er tilbake. Jeg har lov til å vaske badet mens jeg hører på podcast. Jeg har lov til å skrive dagbok. Og selv mellom åtte og tolv, så har jeg lov til å skrive dette i en pause fra manuset, for sånn fungerer hjernen min.

Og det er jo ikke som at jeg ikke har gjort noe. Manuset jeg sendte inn før jeg tok permisjon var på 150 sider. Nå har jeg strøket en del, og allikevel er det på 200. Det går framover. Kanskje like sakte som snøen smelter, men det går framover. En dag skal vi stå i sola og kjenne at den varmer, vi skal ha på oss Converse-sko og kjenne asfalten under oss, vi skal børste snøen av syklene våre og hoppe på dem og suse ned mot sentrum, vi skal legge oss seint etter å ha sett på Paradise hotel og vi skal kjenne at sommeren snart er her. Snart skal jeg sende inn manuset på nytt og det skal gå framover. Det går kanskje sakte, men det går framover, og det går fortere enn det ville gjort om jeg hadde jobba fullt. På dette året kommer jeg til å få gjort mer enn jeg ville gjort på et vanlig år. Jeg har allerede gjort det på en måned. Det bare føles sakte, her jeg sitter og det såvidt er over 0 grader og bakgården stadig er full av snø. Men det blir vår. Og jeg får skrevet.

Og kjøleskapet er reinere enn det noensinne har vært.

Jeg husker at vi tok tog til og fra.

Jeg husker broene.

Jeg husker at noen bodde på en båt.

Jeg husker at vi så Vänta på Godot (eller at noen andre så det og fortalte meg om det?)

Jeg husker at jeg kjøpte den grå dagboka som skulle påbegynnes i en seng på sovesalen, og at jeg skulle skrive i den i to år framover. To av de viktigste åra i mitt liv. Jeg husker at jeg limte to bilder fra Eternal sunshine over den blanke, grå forsida en gang i 2005. Jeg husker den første teksten jeg skreiv i den grå dagboka. Jeg husker at jeg ikke skjønte hvor viktig den skulle bli.

Jeg husker at det var vår, men ikke veldig varmt.

Jeg husker ikke hvor vi spiste eller hva vi spiste, men jeg tror vi var på Friday’s restauranten som jeg gikk forbi i snøen nå, og at vi ikke fikk spise der fordi vi ikke var fylt 18.

Jeg husker at jeg sto i kø til et utested og skulle lyve til dørvakta om at jeg hadde blitt frastjålet lommeboka og derfor ikke hadde leg. Jeg husker at jeg feiga ut rett før jeg kom fram, og dro tilbake til sovesalen.

Jeg husker at det var blå himmel.

Jeg husker togturen hjem, men ikke hvem som sa til hvem at vi måtte snakke sammen, men jeg husker at vi gjorde det, mellom to vogner, eller i en krok ved restaurantvogna. Jeg husker en klem som varte altfor lenge, og at en kompis av ham kom forbi oss og så oss og at han sa noe, men jeg husker ikke hva.

Jeg husker at jeg kjøpte en fotobok med Anna Riwkins bilder og at jeg glemte den igjen på toget. Det var et sorthvitt bilde av en ballerina som hadde fått meg til å gråte på Moderna museet. Jeg huska at jeg hadde glemt boka og løp ned til sporet igjen og så toget kjøre vekk. Jeg husker at jeg løp. Jeg husker at jeg ble lei meg, men mest lei meg var jeg for noe helt annet.

Jeg husker at det ble slutt mellom oss bare noen dager etter turen.

Jeg husker at jeg ikke skjønte at jeg var forelska før noen måneder seinere. Eller kanskje bare uker? Eller dager. Jeg husker ikke.

Jeg husker at vi gikk over en bro og at han sa noe til meg, noe viktig, som jeg har glemt nå, men som jeg tror starta alt sammen. Eller kanskje det starta lenge før dette, eller mye seinere.

Jeg husker at jeg var tynn og hengslete, at jeg hadde kortere hår enn nå, at jeg hadde rød hettejakke og remser rundt håndleddene, at jeg bare var 17 år og at mye var vanskelig og mye var mye lettere enn det er nå.

Jeg husker at vi var på Dramaten. Eller Stadsteatern? Jeg husker det åpenbart egentlig ikke.

Jeg husker at vi skjøv sengene sammen på sovesalen.

Jeg husker at han kom med burkar och chocklad.

Jeg husker at det var bjelker i taket som vi alle bøyde oss under fordi vi var redde for å skalle i dem, men at de egentlig var høyt nok oppe til at vi kunne gå oppreist under dem.

Jeg husker at jeg var en annen da jeg kom hjem derfra.

–

I helga var jeg i Stockholm med en venninne. Vi tok toget, vi bodde på hotell, vi var på musikal for å se en barndomsvenninne spille i Book of mormon. Vi drakk øl i Skybar på hotellet på fredag, vi hadde på oss ullgenser og var norske. Rundt oss satt det fancy Stockholmsfolk som var på byen, mens vi bare var tre etasjer over der vi skulle gå og legge oss før tolv. I kjelleren var det svømmebasseng, men jeg visste det ikke, så jeg tok ikke med badedrakt. Jeg angra! På toget kom det på en gjeng på Kongsberg som skulle på jobbseminar, tror vi, de spilte Freddy Kalas og de ved siden av oss ble irriterte. Jeg fikk det ikke med meg, for jeg hørte på 80-tallsmusikk og leste bok. Da de gikk av i Karlstad lente den ene seg ned i ansiktet til sidemannen vår og sa HADEEEET! Nå er dere kvitt oss! Jeg lurte på om de var fulle eller bare kjipe. Noen er begge deler. Jeg irriterer meg sjelden over medpassasjerer, jeg hører på musikk og leser bok, tenker at vi må dele på plassen, men også ta hensyn. Et sted er sikkert noen irriterte på meg for at jeg bare hører på musikk og leser også, det blir ofte sånn når vi er mange folk på et sted. En baby gråt nesten hele veien. Jeg hørte det bare når jeg tok av headsettet en gang i blant.

Stockholm var annerledes nå enn i 2004, jeg husker ikke at det var så brede gater og så høye bygninger. Det var is og snø, det var kaldt, akkurat som her hjemme. Jeg er glad jeg hadde ullgenser. Vi gikk til Gamla stan, vi gikk til Södermalm og östermalm. Vi spiste på Panda wok sushi dumplings, det var digg. Jeg spiste hotellfrokost aleine den ene dagen og sammen med venninna mi den andre dagen. Hun viste meg at de hadde pannekaker. Tenk at jeg ikke så det den første dagen!

Jeg gikk ut aleine for å finne noe mat før musikalen, jeg liker å være aleine, jeg tror Stockholm kan være en fin by å være aleine i, hvis man veit når det tar slutt. Det å være aleine er ofte finest hvis man bare veit når det tar slutt. Jeg lette etter et sted å spise, fant ikke noe, endte på McDonalds, spiste pommes frites aleine på en barkrakk i vinduet, jeg hørte på musikk og så ut av vinduet. En søt fyr kom bort til meg og jeg tok av meg headsettet, lurte på hva han ville. Jeg ville bare si, sa han, at jeg sitter der borte, han pekte bort i hjørnet bak meg, og jeg bare så deg sitte her, med maten din og musikken din, og jeg ville bare si you look very nice. Jeg trodde han skulle stjele mobilen min eller lommeboka mi eller sekken min og var skeptisk og redd, men jeg sa takk og tror jeg klarte å smile, for jeg vil jo ikke være skeptisk, de fleste er greie, og han sa: det var bare det jeg ville si, og så gikk han og jeg tok på meg headsettet igjen og på vei ut for å finne meg en øl i nærheten av teateret sank det sakte inn. Han ville bare si at jeg looked nice. Der jeg satt med bustete hår fra ullgenser og skjerf, der jeg satt og tygde pommes frites aleine, der jeg satt og nikka med hodet og dingla med beina. Jeg skulle ønske jeg kunne sagt takk på ordentlig og ikke vært så redd, så engstelig, så skeptisk. Jeg håper noen er snille med ham.

Vi så musikal og lo, vi gikk på Tako og spiste etterpå og jeg smakte på den beste sushien jeg har smakt, og spiste steam bun og drakk Carlsberg fra vinglass, vi snakka om metoo og gamle dager, så tok vi følge hjemover, og så tok vi toget hjem igjen søndag formiddag. Da var det stille på toget, noen sov, jeg leste og hørte på musikk, og slumra litt da vi kom over grensa og det fortsatt var et stykke igjen, tenkte på Stockholm i 2004 og Stockholm i 2018. Jeg fant en spilleliste fra de månedene rundt min første Stockholmstur og huska nesten akkurat hvordan det hadde vært. Men man kan ikke huske akkurat hvordan det var, noe forsvinner og noe legges til, sånn funker minnene våre. Men jeg husker Maria Mena og Thomas Dybdahl som sang: you let go and landed on your feet, and it felt so sweet, og at jeg gikk i sola, jeg sto i sola. Jeg landa på føttene.

Jeg får mail fra Rockefeller om at Goo Goo Dolls kommer til Oslo i august. Jeg tenker meg ikke om engang før jeg har kjøpt to billetter. Eller, jeg tenker meg om etterpå og lurer på om jeg egentlig kjenner noen andre som liker dem, andre enn Nina som bor i Los Angeles og alt har sett dem flere ganger, sendt meg snaps fra konsertene og sagt at hun skulle ønske jeg var der. Jeg skulle også ønske jeg var der. Jeg har aldri sett dem live før. Men jeg sender mail til Krummis og spør om hun også likte Goo Goo Dolls en gang, for det demrer for meg at vi nok likte dem begge to, og hun svarer heldigvis ja til både at hun en gang likte dem og at hun vil være med meg på konsert. Så jeg trenger ikke gå aleine. Men jeg ville gått aleine også, jeg. Jeg fant dem aleine.

Jeg husker at jeg kjøpte Dizzy up the girl, jeg kjøpte den på Hysj, hysj på Linderud senteret, og jeg satte meg i bilen til pappa etterpå, mens de gikk på matbutikken. Jeg kunne høre på cd-en der, jeg satte den inn i bilstereoen og trykka på Play, og så satt jeg i baksetet og leste i coveret, leste tekstene og hørte på sangene. Jeg var 12 år. Det er 20 år siden nå. Jeg var 12 og jeg drømte meg vekk, til et annet liv, et voksent liv der noen skulle skrive sånne tekster om meg, der noen skulle ville redde meg, der jeg skulle være en manic pixie dream girl, før det begrepet en gang eksisterte. Jeg skulle være vanskelig og kompleks, jeg skulle være ensom og aleine, jeg skulle være vanskelig å fange og umulig å bli kvitt, jeg skulle rømme og bli funnet igjen, jeg skulle gjemme meg og glemme deg, jeg skulle rope og skrike, jeg skulle danse og løpe, jeg skulle rømme ut av vinduer midt på natta og du skulle følge etter. For et bråk, sa pappa, og skrudde av musikken da de kom tilbake etter å ha handla. Jeg hadde heldigvis discman med shock control, så jeg kunne høre på den, igjen og igjen, på repeat, mens jeg sto og gikk og satt, uten at noen ble plaga av det.

Noen ganger, på klubben, spilte de «Iris», den var på soundtracket til City of angels, som de hadde i cd-mappa si i DJ-båsen. Det var aldri noen som dansa til den, såvidt jeg kunne huske, men jeg kunne sitte der inne, på discoteket med blacklight og strobelys og høre på stemmen til John Rzeznik, som sang den vakreste kjærlighetslåta jeg noensinne hadde hørt. Tenk at dette finnes, tenk at noen kan elske noen så høyt, tenk om det skjer meg, tenk om det aldri skjer meg. Jeg vil bare du skal vite hvem jeg er. Og du kan ikke slåss mot tårene som ikke kommer, eller øyeblikket av sannhet i løgnene dine, så når alt føles som i filmene, YEAH, YOU BLEED JUST TO KNOW YOU’RE ALIVE! Åh, for en 12-åring, en 13-åring, en 14-åring med hjertet utapå kroppen, så fantes det ikke noe viktigere og riktigere enn dette.

Nå er jeg snart 32 og i august skal jeg se dem live. Det blir sikkert ikke like bra som om jeg hadde vært 12, men et sted inni meg er jeg fortsatt 12. Og 13, 14, 15 og 16. Det går aldri over. Det blir aldri borte. Det bare blir noe annet. Jeg håper dagens 12-åringer har noe tilsvarende det å kjøpe en ny skive av et nytt band og høre på det, religiøst, igjen og igjen og igjen, om ikke i bilen til faren sin, aleine, så på rommet sitt foran pc-en eller nettbrettet. Jeg håper de finner noe som får dem til å føle seg mindre aleine. Jeg fant Goo Goo Dolls. Og så kent. Og etter hvert så veldig mye annet. Det gikk bra med meg.

PS: Jeg skreiv forresten om Goo Goo Dolls en gang i 2006 også. Her kan dere lese det.