2018: del 3

Det er juli og vi toger til Paris, jeg har Florence +the machines siste album på øret gjennom lavenderåkrene, det er 35 varmegrader og Paris er bråkete, møkkete, men senga på hotellrommet er kritthvit og ren, det er aircondition på rommet og kald øl i hotellbaren der vi kjøper to flasker og går opp og legger oss. Jeg ser på The affair i senga og morgenen etter står vi opp tidlig for å toge videre til København, der vi skal stoppe og bo på enda et hotell med mjuke dyner og kritthvitt sengetøy. Jeg jogger rundt Søerne, og jeg er ikke på Roskilde. Vi kjøper et brett med øl allikevel og griller med Roskilde-gjengen. Hjemme venter to glade katter som har hatt verdens beste kattepassere og hele sommerferien ligger foran meg. Jeg reiser til Rælingen for å være kattevakt for søsteren min som er på ferie, jeg leser bøker og skriver litt, men mest av alt føler jeg jeg som en 16-åring som har fått lov å være aleine hjemme mens familien er på sydenferie. Jeg kjøper grandiosa på butikken og ser på film på kvelden. Jeg griner til Nanette av Hannah Gadsby og ser hele L word på nytt. Utenfor huset vanner naboene hekken, eller luker, eller går tur med hunden, og jeg klarer å drepe hortensiaen til lillesøstra mi med for lite vann i tørken, men resten av blomstene, og ikke minst kattene, overlever. Jeg bader aleine i Myrdammen og fanger pokemons og det lyner og tordner nesten annenhver dag. Himmelen blir mørkgrå, nesten lilla, og jeg skrur av alt lyset og ser ut på sommerregnet. Jeg jogger til Sørenga, jeg jogger rundt Sognsvann, jeg jogger i Svartdalsparken og så drar jeg på ferie til Krummis i Malmö, hopper fra tometeren og spiser meg så mett på DimSum at jeg nesten må rulle hjem. Vi hører på Lykke Li og snakker om livet og kjærligheten, akkurat som vi gjorde da vi var 20. Jeg dropper både en og to og tre fester fordi hodet mitt er rotete og hjertet slår for fort i kroppen, men det går bra. Eller, det går egentlig dårlig, men det går bra at det går dårlig, jeg dør ikke av det. Og den ene festen klarer jeg å dra på, og før vi drar på den, så ligger vi i vannet på Nesodden og himmelen er skyfri og jeg lukker øya og kjenner at kroppen min flyter hvis jeg bare slapper av. Bølgene slår inn over oss og løfter kroppen min, vuggende fra side til side, hele tida har jeg hodet over vannet, hele tida får jeg puste.

Juli blir august og Krummis kommer på besøk for å se The Goo Goo Dolls med meg, og jeg er så redd for at konserten skal være dårlig at jeg nesten ikke klarer å puste, og hun quizzer meg mens vi venter på dem, mens jeg klamrer meg til den første ølen som jeg bruker timesvis på, mens harehjertet mitt slår og slår, og det var ikke noe å være redd for, for de var fantastiske. Jeg venta i 20 år på å se dem live, og det var så fint å endelig få sett dem. Så begynner Øya og Krummis må tilbake til Malmö på jobb når vi andre drar på festival, og bortsett fra den ene dagen der både vi og Øya nesten blåser bort, så går alt bra. Jeg ser Phoebe Bridgers, som covrer Gillian Welch, Band of Gold i sola, Arcade Fire i regnet, Gundelach aleine i neonlyset på sirkus.  Jeg ser Moses Sumney på første rad med Camilla og Beef, jeg ser Fever Ray ved treet utenfor Sirkus, og Kendrik Lamar med venna mine fra Furuset. Jeg ser Susanna i vinden og Tønes både på Amfi og på gjesteområdet, jeg får låne en ullgenser fordi det blåser gjennom alt jeg har på meg, jeg ser deLillos spille hele Neste sommer og så drar jeg hjem. Siste dagen ser jeg No. 4, som ikke spiller Hvis det var meg, men så klart de ikke spiller den, det er jo sommer, selv om Øya alltid tar med seg den første pusten av høst, så er det ikke jul ennå. Jeg ser Dungen på Sirkus, og starten på Neneh Cherry før jeg går ut og setter meg på fortauskanten, så på gjesteområdet der vennene mine er fulle og glade og så løper vi alt vi kan til Cezinando, som spiller samtidig som Patti Smith, men jeg må se Cez og jeg ser Cez gruse Amfi, jeg står langt framme på venstre side, hvor det er god plass selv om det er fullt og med skam-genseren på under hettejakka griner jeg når han synger Håper du har plass og etterpå drikker vi øl på Hagestuen og er glade og fulle og trygge og høsten kan komme nå. Jeg løper 8,5 kilometer for første gang i mitt liv og Runkeeper slutter å funke så jeg ikke går for mila, men jeg skal gå for mila en måned seinere, men det er ikke før i september, først skal jeg til Tønsberg på hagefest for å bo på hotell og snakke om angst på en liten scene, og jeg sier alltid at jeg ikke kan noe om angst, men jeg kan jo veldig mye om angst, jeg bare kan ikke fikse det, verken for meg sjæl eller for andre. Men det går fint på hagefesten og selv om jeg er forkjøla og må hjem og legge meg med snytepapiret før Per Petterson går på scenen, så var det fint. Jeg får tips om at Casual er en fin serie, og ser ferdig alle 4 sesonger på under to uker – jeg tipser videre om den til alle andre jeg kjenner, sier at den er Six feet under hvis Six feet under var halvtimes-episoder og en komedie. Jeg sier at det er blitt høst, selv om folk sier det er sensommer. Jeg fryser på beina når jeg ikke har på meg strømpebukser og mener fortsatt at de kalde kveldene er høst og ikke sensommer. Jeg griner i en MR-maskin, men er ikke syk denne gangen heller. Jeg prøver å stå opp tidligere, fordi jeg tenker at løsninga på udugeligheten er å stå opp tidligere.

Det blir september og vi er i bryllup til de to som møttes i leiligheten vår på Tøyen, jeg selger skrivebordet mitt og kjøper et brukt skatoll som er mindre, fordi jeg tenker at om jeg bare får et bedre sted å skrive på, så vil skrivinga mi også bli bedre. Jeg ser Please like me på nytt og liker det enda bedre andre gang, enda jeg elska det første gang. Jeg ser Vampire Diaries på nytt enda det er like dårlig og bra som første gang. Jeg drar til Göteborg på bokmesse og kjenner på udugeligheten min, ubetydeligheten, men den siste morgenen min før jeg toger hjem igjen skriver jeg i nesten fire timer på kafe mens det regner og jeg trenger ikke et skatoll eller inspirasjon, jeg trenger bare å be udugeligheten om å være stille litt, for nå må jeg jobbe, og selv om den ikke alltid hører, så skrur jeg opp lyden av musikken og skriver allikevel.

En kommentar til «2018: del 3»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.